Aktuelt

Valg-revolusjon

President Emmanuel Macron får et historisk stort flertall bak seg i parlamentet. Frankrike opplever en politisk revolusjon.

Bare 14 måneder er gått siden daværende økonomiminister Emmanuel Macron etablerte bevegelsen En Marche! I januar i år virket det usannsynlig at 39 år gamle Macron skulle bli president, og enda mer urealistisk at han skulle få et flertall bak seg i Nasjonalforsamlingen. Søndag slo den unge presidentens partifeller knockout på etablerte partier og parlamentarikere i parlamentsvalget. Etter andre runde 18. juni, er det ventet at Macrons sentrumsbevegelse får opptil 450 av 577 seter i Nasjonalforsamlingen.

Det betyr en kraftig fornyelse av det franske, parlamentariske liv, med langt flere kvinner og yngre representanter i Nasjonalforsamlingen enn noen gang tidligere. Rundt halvparten av kandidatene fra Macrons bevegelse, som nå heter La République En Marche! (Republikken i bevegelse) (LRM), har aldri før hatt et politisk verv.

Valgresultatet søndag innebærer langt på vei en politisk, demokratisk revolusjon, hvor særlig Sosialistpartiet får en hard dom av velgerne. Partigruppen vil bestå av mellom ti og tyve representanter de neste fem årene, det er en katastrofal nedgang fra 280 i forrige femårsperiode.

Valgresultatet søndag innebærer langt på vei en politisk, demokratisk revolusjon.

Hjemmesitterne var den største velgergruppen søndag. Hele 51,29 prosent av velgerne lot være å stemme i første runde av parlamentsvalget. Det har flere årsaker, én av dem er manglende interesse. Det har nå pågått valgkamp i Frankrike kontinuerlig siden oktober i fjor, da høyrepartiet Republikanerne innledet nominasjonskampen foran presidentvalget. Så var det voldsom oppmerksomhet rundt presidentvalget inntil Macron gikk av med seieren 7. mai. Etterpå har mange velgere trolig fått mer enn nok av politisk debatt.

Presidentvalget var et enormt nederlag for de etablerte partiene. Deres kandidater mislyktes med å komme til andre runde. Valgresultatet var også et slags nederlag for høyrepopulistene i Nasjonal Front, som hadde håpet på et bedre resultat enn de knappe 34 prosent som Marine Le Pen oppnådde i tvekampen mot Macron.

Hverken Sosialistpartiet, Nasjonal Front eller Republikanerne har greid å motivere folk til å drive valgkamp etter presidentvalget. Og på ytre venstre-hold, der Jean-Luc Mélenchon dominerer arenaen med sin populisme, greide ikke partigruppene å samle seg, så selv der har det ikke vært noen slagkraftig motstand mot den parlamentariske Macron-bølgen.

At mange lot være å stemme, kan også bety at de stilltiende gir Macron en sjanse til å vise hva han duger til. Macron har fått mye skryt for sin første måned som president – han har opptrådt med stor selvtillit på den internasjonale arenaen, og er i gang med viktige reformer. Ved å la være å stemme på andre partier, har hjemmesitterne forsterket Macron-bølgen.

Men at så mange lot være å stemme, er også et uttrykk for en dyp mistillit til det politiske systemet. 32,32 prosent stemte på LRM eller partiets allierte, og gitt det lave oppmøtet representerer dette en nokså lav andel av franske borgere. Macron har derfor en enorm utfordring: Han må overbevise det store flertallet av befolkningen om at han trekker landet i riktig retning. Helt konkret betyr det at han må få ned arbeidsledigheten, som har ligget rundt ti prosent i 35 år, han må få opp kjøpekraften og få fart på økonomien, og han må bekjempe radikalisme og terrorisme på fransk jord.

Med et solid flertall i Nasjonalforsamlingen får han det handlingsrommet han trenger til å gjennomføre de helt nødvendige og grunnleggende reformene han har varslet. Men også Macrons forgjengere François Hollande og Nicolas Sarkozy hadde rent flertall i Nasjonalforsamlingen bak seg, og de lovet også å bekjempe ledigheten og skape vekst. De mislyktes. En viktig årsak til det er gatas parlament. Upopulære reformer, som høyere pensjonsalder og mer fleksible arbeidslover, møtes gjerne med massive streiker og demonstrasjoner. Det har ført til at politikere har vegret seg for å reformere – den politiske kostnaden blir for stor.

Men Macrons forgjengere har heller ikke vært flinke til å samarbeide med sivilsamfunnet, særlig fagbevegelsen. Macron sa flere ganger i valgkampen at han er en stor beundrer av den skandinaviske modellen, der velferdsreformer innføres ved hjelp av dialog mellom politikere og arbeidslivets parter. Noe av det første Macron gjorde som president, var å møte lederne for de store fagforeningene i landet, for nettopp å legge til rette for en slik dialog. Men om han får til det fremover, er ikke gitt. I fransk arbeidsliv er konfrontasjon, ikke dialog, regelen.

Nasjonal Front (FN) har aldri fått flere stemmer ved noe valg enn Marine Le Pen fikk i andre runde av presidentvalget. Men hun gjorde det dårligere enn partiets tilhengere hadde håpet, delvis på grunn av en svært aggressiv opptreden i en tv-debatt mot Macron den 3. mai. Siden da har partiet vært preget av indre strid om politikken videre, og mobiliseringen foran valget på Nasjonalforsamlingen, har vært dårlig.

13,20 prosent av stemmene er ikke noe dårlig resultat for FN i et parlamentsvalg. Men problemet for partiet er at valgordningen gjør det vanskelig å få representanter inn. Bare én kandidat blir valgt inn fra hver av de 577 kretsene, og siden ingen andre partier vil samarbeide med FN, er det vanskelig å oppnå nok stemmer til å vinne. Beregningene foran andre runde viser at partiet får mellom én og ti representanter.

Le Pen ligger imidlertid godt an i valgkretsen i Nord-Frankrike der hun er kandidat, og hun kan kommende søndag for første gang bli medlem av Nasjonalforsamlingen. Det gir henne i så fall en god plattform til å bygge seg opp politisk foran neste president- og parlamentsvalg i 2022. Og dersom Macron ikke får til det han lover, kan han regne med at Le Pen kommer kraftig tilbake.

Mer fra Aktuelt