Regjeringen har sendt ut et lovforslag om å forby ansiktsdekkende plagg i barnehage, skole, ved universiteter og høyskoler. Plaggene hindrer god kommunikasjon i læringssituasjonen, poengterte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen da han og innvandringsminister Per Sandberg la frem forslaget.
Forslaget er praktisk begrunnet og ordlyden prinsipielt utformet. Det vil derfor også ramme dem som bruker klovnemasker, motorsykkelhjelmer og finlandshetter i skolen, like mange omtrent, som i dag bruker nikab og burka – dem forbudet egentlig er rettet mot. Forslaget er kritisert for å være en symbolsk markering mot smale muslimske praksiser. Likevel er det ikke vanskelig å støtte Torbjørn Røe Isaksens begrunnelse – et stykke på vei – forankret i nettopp det praktiske og prinsipielle.
Et forbud mot ansiktsmaskering er praktisk begrunnet, både i barneskolen, ungdomsskolen eller på videregående skole. Undervisningen er her basert på ansikt til ansikt-kommunikasjon med lærer og i relativt små grupper. På universiteter og høyskoler står det praktiske poenget imidlertid svakere. Studentene følger store fellesforelesninger, kombinert med undervisningsopplegg på nett. Er argumentet om «ansikt til ansikt»-kommunikasjon her i det hele tatt sterk nok, til å trumfe prinsippet om lik rett til utdanning? Forbudet rammer ikke bare forelesere, men også studenter. Å nekte visse grupper adgang til utdannelse er et meget drastisk tiltak. Utdanning et hovedveien til arbeid, integrering og utjevning, til selvstendighet og medborgerskap. Ser man vekk fra det praktiske og prinsipielle nivået, og snakker om de konkrete muslimske kvinnene det gjelder, er det åpenbart at et slikt forbud kan forsterke isolasjonen til en utsatt gruppe.
Forbud mot ansiktsmaskering kan være en sak der det ikke er naturlig å se hele utdanningssystemet under ett, men skille mellom barn og ungdom på den ene siden og voksne på den andre (med mindre agendaen egentlig er å innføre totalforbud for alle offentlige ansatte på sikt).
Det er fullt mulig å se for seg et forbud for skolene frem til høyskolenivå, men at det deretter er opp til institusjoner selv, som i dag. Vi har politiske tradisjoner for sette slike skiller til myndighetsalderen, for eksempel stemmeretten, så en slikt forslag vil være logisk og historisk forankret. Et slikt skille vil forsterke barnets rett til egenbestemmelse, og den praktiske forankringen vil være mer reell. I tillegg kan det være et mer presist politisk signal. Norge har ikke samme sterke sekulære tradisjon som Frankrike, som begynte med et forbud i utdanningsinstitusjoner i tidlig på 2000-tallet, men i dag har et totalforbud mot nikab og burka i det offentlige rom. Et forbud kun frem til høyskolenivå vil også legge et sterkt og mangeårig grunnlag for et samfunn der borgerne ser verdien av å se hverandre ansikt til ansikt.
Norsk Studentorganisasjon går allerede mot regjeringens forslag, med begrunnelsen at det strider mot retten til lik utdannelse. Utdanningsforbundet har signalisert at det er kritisk og rektorene Dag Rune Olsen, ved Universitetet i Bergen og Curt Rice ved Høgskolen i Oslo og Akershus har markert motstand.
Debatten om ansiktsplagg setter samfunnet vårt på prøve, og det er lov å ønske seg et samfunn uten nikab og burka. Men veien dit går ikke nødvendigvis om et omfattende forbud.
LL