00:00 - 23. juni 2017

Kulere enn Marcus og Martinus

En nesten tonedøv pappa beretter fra tur med St. Hallvard-guttene.

Pausefotball: St. Hallvard-guttene, her utenfor Grønland Kirke.

St. Hallvard-guttene

St. Hallvard-guttene har navn etter Oslos skytshelgen. Koret ble dannet i 1962 av Øystein Vogt, organist i katolske St. Hallvard kirke. Han fikk inspirasjon til korets særegne ­burgunderrøde kapper fra fransiskanermunkene. Koret er i dag religiøst uavhengig.

«Splendida musica!» St. Hallvard-guttene har akkurat sunget under messen i Peterskirken, og biskop Guiseppe Sciacca møter korets dirigent på Petersplassen.

I congratulate you! Biskopen gjentar det med trykk på hver stavelse: I Con-Grat-U-Late You.

St. Hallvard-guttene fra Oslo er på sitt årlige besøk i Roma, der Vatikanet har gitt dem en stående invitasjon til å synge i Peterskirken. Koret, som ledes av Hans Martin Molvik, har spesialisert seg på gregoriansk sang, og biskopen forteller at han tilfeldigvis var i Peterskirken for å be da han hørte sangen til St. Hallvard-guttene. Den hjalp ham å samle tankene. Musikken var emosjonell, psykologisk og fremfor alt åndelig og religiøst engasjerende, doserer biskopen. Han virker som en fyr som er vant til å bli lyttet til.

VIP i Vatikanet. Noen ganger faller et eple langt fra stammen – og noen ganger triller det videre av seg selv. Min sønn er musikalsk. Jeg er det ikke. På juleavslutningene alle årene på barneskolen ble jeg bedt om å stå bakerst og ikke synge. Det var det beste for alle, sa læreren. Sønnen min er ni. For noen få måneder siden besto han opptaksprøven til St. Hallvard-guttene, og nå har han sunget i Peterskirken. Selv er jeg med på turen som koffertbærer og noen ganger tolk, en tidvis surrealistisk opplevelse. For noen dager siden visste jeg absolutt ingenting om europeisk middelaldermusikk, og akkurat nå har jeg ingen anelse om hvem biskop Sciacca er. Jeg er redd det synes.

En polsk monsignor, som har hjulpet til med å oversette, lener seg mot meg:

Very Important Person in the Vatican, sier han.

Senere på kvelden skal jeg google Sciaccia og oppdage at den 62 år gamle biskopen er en av den katolske kirkes fremste juridiske eksperter, nær venn av den forrige paven og en mektig og kontroversiell embetsmann i Vatikanet. Han har antagelig hørt en del kor synge i Peterskirken opp gjennom livet.

Mye kulere. Foreldre er forberedt på at barna ikke blir kopier av dem selv, men små individer med egne interesser. Bosted, kamerater og tilfeldigheter avgjør om det blir hockey eller bandy, fotball eller håndball. Selv gledet jeg meg til å ta med avkommet ut i naturen, lære dem å lese et kart, tenne bål i regnvær og slike ting. Og det har jeg også gjort. Det jeg var totalt uforberedt på, var at min sønn på ni skulle ta meg med til Roma for å introdusere meg for helt sentrale deler av den europeiske kulturarven.

Som han slo fast over kjøkkenbordet:

– Orlando di Lasso (1530–1594 – ja, jeg har googlet ham) er mye kulere enn Marcus og ­Martinus.

Hver kveld i ukene før Roma-turen ligger sønnen min i overkøya og lytter gjennom lydfiler som dirigenten Hans Martin har sendt oss i Dropbox, merket «sopran». Tekstene han lærer seg utenat, er alle på latin, og er skrevet ned mellom det fjerde og det sjette århundre etter Kristus. Det er 500–700 år før slaget på Stiklestad. Og tekstene er det minst vanskelige ved den gregorianske musikken.

Du kan kalle oss et brorskap.

Dichino Thang Nguyen (14)

Repertoaret. Den første kvelden i Roma synger St. Hallvard-guttene «Ave Regina» (Hill deg, himmeldronning) under messen i San Crisogono-kirken. Sangen er en gregoriansk hymne til Maria, fra det fjerde århundre. Tidligere domorganist i St. Olav domkirke og kantor i Grønland kirke, Olav Rune Bastrup, forteller at han opprinnelig frarådet å inkludere Ave Regina i St. Hallvard-guttenes repertoar fordi det ville være for musikalsk krevende. Men, som han sa da messen var overstått: De klarte det!

Repertoaret, opptaksprøvene og de kunstneriske ambisjonene gjør at St-Hallvard-guttene kan virke elitistiske. Men det som slår en når en møter koret, er hvor bredt de rekrutterer. Guttenes navn, utseende og bostedsadresser forteller at de kommer fra hele byen. Og i motsetning til mange kor, er St. Hallvard-guttene organisert som en selvstendig forening, og ikke tilknyttet et kirkesamfunn.

Brorskap. – Du trenger ikke være kristen selv om vi synger mye kristen musikk, sier Lievin Lukoo (13). Han forteller at han ble med i St. Hallvard-guttene fordi han synes repertoaret er musikalsk spennende. Lievin og kameraten, Dichino Thang Nguyen (14), er begge katolikker, og Dichino tror at for katolske familier er det litt ekstra stas å ha en gutt i koret. Da koret sang i Vatikanet i 2013, hilste Dichino på paven. Det var det ingen andre i familien som hadde gjort.

Lievin har foreldre fra Kongo, og mener at noe av det som særpreger St. Hallvard-guttene er variasjonen i kulturell bakgrunn og livssyn.

– Vi har det gøy sammen og er venner også på fritiden, og koret kaster ikke ut folk som kommer i stemmeskiftet, men prøver å få dem til å bli vant til den nye stemmen de har fått, sier han.

– Du kan kalle oss et brorskap, supplerer Dichino.

St. Hallvard-guttene har en egen korskole, der flere av guttene har gått før de kom inn i selve koret. Men noen, som Filip Emberland-Voje (15), har først sunget i andre kor før de begynte i St. Hallvard-guttene. Filip forteller at han for tre år siden søkte større utfordringer og ble fasinert av den gregorianske sangen på grunn av måten koristene samhandler.

– Kameratene synes musikksmaken min er sær, men de er blitt vant til den. Nå er den en del av personligheten min, sier Filip.

Hvile stemmen. I løpet av turen skal jeg lære at det finnes flere gode guttekor i Norge, alle med litt forskjellig profil, men det unike som de har felles, er aldersblandingen: Barn, ungdom og voksne som synger sammen. Og de eldre guttenes eksempel fungerer disiplinerende for de yngre.

Hver ettermiddag i Roma har St. Hallvard-guttene en obligatorisk avslapningsstund.

– Det er ikke nok å ha en god sangstemme, forklarer sønnen min, der han ligger på sengen på hotellrommet og skal hvile stemmen før kveldens opptreden.

– Du må også være seriøs.

Jeg hører et ekko av de eldre guttene han ser opp til, og sønnen min lurer på hva jeg smiler av. Han er seriøs. Det burde jeg også være.

Stemmer trenger tid. Sønnen min på ni har tatt meg ved hånden og ledet meg inn i en for meg ny verden, og noe av det mest fasinerende er hvordan profesjonelle lærekrefter utvikler guttenes stemmer og musikalitet. For mine uskolerte ører virker det som progresjonen er ekstrem.

Sangeren Daniel Norum er korets stemmepedagog. Alle koristene får individuell undervisning, og Daniel forklarer at han hele tiden må endre tilnærming og opplegg.

– Du må se personen som står foran deg, og du må ha en stor verktøykasse når du underviser sangere fra seks-syvårsalderen og opp til godt voksne, forklarer han.

– Unge stemmer trenger tid. Derfor er ofte den gode prosessen viktigere enn at det skal skje ting med en gang. Fokuset mitt er å bygge sangere for fremtiden.

En integreringsmaskin. Tilbake i Oslo en uke senere samles koret i Grønland kirke, St. Hallvard-guttenes faste øvingssted. Kirken er den største kirken i Oslo i totalt volum, større enn domkirken, og kalles ofte «Østkantens katedral».

– Akustikken er veldig bra, og velegnet for kor, sier organist Bastrup, som sier han er meget glad for at St. Hallvard-guttene synger i Grønland kirke.

Men det er langt til Roma og Peterskirken. Utenfor kjører politibiler langsomt forbi kebabsjappene og innvandrerbutikkene. På fortauene vandrer afghanske og pakistanske menn kledd i shalwar kameez. Ingen som ligner biskop Sciacca er å se.

For en utenforstående minner stemningen på korøvelsen om den som gjenfinnes i noen av toppidrettsmiljøene: Kameratskap i pausene mellom arbeidsøkter preget av skarp konsentrasjon og et ønske om å prestere sammen.

Og i likhet med deler av eliteidretten er St. Hallvard-guttene en integreringsmaskin. For en prestasjonskultur kan være både elitistisk og inkluderende på samme tid. Sosial og kulturell bakgrunn får mindre betydning. At du leverer, er det som betyr noe. Drilling i klassisk kulturarv utligner klasseskillene.

Cambridge, Oslo øst. I et nedslitt møterom samler dirigent Hans Martin Molvik guttene rundt en projektor. På en vegg som flasser maling viser han en video fra Cambridge-universitetet i England. Vi ser storslått, gotisk arkitektur og guttekoret ved Kings College i nystrøkne drakter. Det oser av ressurser og historie. I lyset fra blafrende kandelabre synger engelskmennene «Miserere Mei Deus» av Gregori Allegri (1582–1652).

Selv en nesten tonedøv far kan høre at det er vanvittig vakkert.

– Hør godt etter nå, gutter, formaner Hans Martin Molvik. Lytt til klangen og fraseringen. Det er dette koret vi skal måle oss mot.

Henrik Hovland er forfatter av bøker for voksne og barn. Har også bakgrunn som etterforsker for FNs Sannhetskommisjon i Guatemala, valgobservatør i ulike land og krigsreporter på Balkan, i Mellom-Amerika og Irak. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse