I Marselisborg strand og park i Århus har Katharina Grosse malt trær, gress og steiner i rødhvite polkagrisstriper. I danske medier har det i helgen vært debattert om malingen skader naturen, noe byens kunstmuseum Aros avviser. Mandag plukket Dagbladet opp saken, og Aros' norske direktør Erlend Høyersten delte artikkelen på sin åpne Facebook-vegg med den enkle påskriften Norge.
Dagbladet hadde gjort jobben sin på helt kurant vis: Sett at et kunstverk skaper debatt, fortalt om det og presentert argumentene for leserne. Slik så ikke konservator Lars Toft-Eriksen ved Munchmuseet på det. På Høyerstens vegg skrev han: «Det handler vel strengt tatt ikke om Norge, men om hvor begredelig det står til i norsk presse?» Nei. Det handlet faktisk ikke om det i det hele tatt.
Men i noen kretser er det like opplest og vedtatt at norsk kulturjournalistikk er elendig, som at ungdom snakker rart og amerikanere er vulgære.
Denne holdningen skinner igjennom hos flere av dem som uttaler seg i serien av artikler Klassekampen nylig har trykket under vignetten Kultur i klikk-knipe. Utgangspunktet er at lokalaviskonsernet Amedia har funnet ut at kulturstoff har få lesere på nett, og i liten grad utløser salg av nye abonnementer.
I denne debatten kolliderer to forenklede verdensbilder.
På den ene siden står blant andre forlagsredaktør Trygve Riiser Gundersen og teatersjef Hanne Tømta, som beskriver en offentlighet «i fullt forfall», preget av tabloid forflating. Mot dem står blant andre Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim, som hevder at analysene av lesernes adferd på nettet «har vært en skikkelig øyeåpner for alle i bransjen».
For det første: Hvis avisene skriver mindre om ditt felt, er det ikke nødvendigvis et forfallstegn. Gitt at redaksjonene har mindre ressurser enn før, er det ikke åpenbart at lanseringsintervjuer er det verste å velge vekk. At forlag og teatre må kjøpe annonser for å fortelle om det de driver med, er heller ikke noen skandale.
Gundersen har imidlertid rett i at man kan få med seg ganske mye ved å skumme gjennom overskrifter og ingresser, en lesemåte som ikke så lett lar seg oversette til klikk. Alle redaktører vet at det er slik kultursidene i stor grad har blitt lest til enhver tid. At hver anmeldelse blir lest grundig av en ganske liten andel av leserne, er ikke noe vi plutselig oppdaget da vi fikk internett.
Altså må man velge å lage kulturjournalistikk og –kritikk fordi man mener det er et viktig, interessant og relevant bidrag til den offentlige samtalen. Og jobbe med å presentere den slik at folk får lyst til å lese. Det er ikke nødvendigvis lett, men det er nå engang det vi driver med.
EH