---
LØGNPRESSEN
Bjørn Stærk skrøner jevnlig i Morgenbladet under Goebbels’ motto: «Det kommer en dag hvor alle løgnene vil kollapse under sin egen vekt, og sannheten igjen vil seire»
---
Det er kveldsskift ved jernverket i Mo i Rana. En kvinnelig arbeider snubler, faller i et hav av flytende jern, og alt svakt og dødelig brennes bort. Når hun stiger opp igjen, er hun Jern- og metallkvinnen, arbeidernes beskytter.
Slik åpner den påkostede nye norske storfilmen Jern- og metallkvinnen, som har premiere om to uker, og som bygger på den populære tegneserien av Katrine Lund.
Handlingen er lagt til en småby på sørlandskysten på 1970-tallet. Sønnen til direktøren ved den lokale hjørnesteinsbedriften kommer hjem fra bedriftsstudier i Oslo, og uten at lokalbefolkningen har noen anelse, er han blitt hjernevasket av en Ayn Rand-inspirert sekt som vil ødelegge den norske arbeidslivsmodellen.
Etter å ha drept sin far og lagt skylden på en fagforeningsleder, innfører han et terrorregime: Fagforeninger forbys, arbeidsdagen økes til 14 timer, og alle arbeiderne erstattes med innbussede pakistanere. Lokalsamfunnet går i oppløsning, og kommunens bløthjertede Arbeiderparti-ordfører står rådvill. Bare én tør heise flagget rent og rødt i en tid av gryende markedsekstremisme: Jern- og metallkvinnen. Sammen med våpenføre radikalere fra Blindern organiserer hun en geriljakrig mot kapitalmakta, en krig som snart skal sende blårussen på tilbaketog. Imidlertid skal det vise seg at det finnes en forræder blant dem. Hvem selger planene til Anders Lange, og hva skjer når Nato griper inn?
Vi som har fulgt tegneserien siden begynnelsen i 2018, vet selvsagt hvordan det går. Vi husker handlingen fra Jern- og metallkvinnen #12: Jern varer evig. For oss ligger spenningen primært i å se hvordan Norges største superhelt gjør seg på kinolerretet.
Regissørdebutant Amund Pettersen lover oss en spektakulær spillefilm uten make i norsk filmhistorie, og klippene vi har sett så langt, tyder på at han har rett. Her har det ikke vært spart på filmeffektene. Katrine Lund har bidratt til manus, men har sagt til pressen at hun ikke helt fornøyd, og at hennes distanserte bruk av superheltsjangeren er blitt til «venstrenostalgisk kitsch».
I originalen nølte ikke Jern- og metallkvinnen med å bruke superkreftene sine i kamp mot nyfascister, SS-veteraner, storkapitalister, lånehaier, menneskesmuglere og andre utbyttere. De store problemene løste hun imidlertid med sin evne til å inspirere massene til kollektiv handling. De virkelige heltene i serien er hverdagsmennesker som deg og meg. Lund sier altså selv at kampen for et rettferdig samfunn ikke kan overlates til en sterk leder. Vi skal ikke vente på at en Jern- og metallkvinne skal stige ned fra en kommunistisk propagandaplakat, men heller ta saken i egne hender.
Når Lund nå kaller dette venstrenostalgisk kitsch, kan det være at hun ikke selv forstår den mytiske kraften i figuren hun har skapt. Serien fant som kjent sitt publikum i takt med at autoritære og fascistiske ledere tok makten i stadig flere av våre naboland. Det er neppe kun Lunds egne fortellerevner som trekker lesere til Jern- og metallkvinnen, men også gløden og sinnet fra marxismens norske gullalder. Som Jern- og metallkvinnen sier det i Hollandsfarerens hemmelighet: «Det føles bare så jævlig godt å knuse en fascistskalle.» Det er bare å ta frem popkornet.