De som ikke fikk fredsprisen

Victoria Sandino og Yudi Hernandez stopper opp foran Oslo rådhus en varm junidag. De to kvinnene er veteraner i Colombias geriljabevegelse Farc, som snart omdannes til et politisk parti. Sandino deltok i forhandlingene som førte til en fredsavtale i fjor, og til en fredspris til president Juan Manuel Santos, som ble delt ut nettopp i rådhuset 10. desember.

Sandino sier at det smertet at Farc ikke fikk dele prisen med Santos.

– Det var to parter i prosessen, vi fortjente også å bli anerkjent. Jeg forstår at det var politiske grunner til at bare Santos fikk prisen, men at vi kom ham i møte, var helt nødvendig for å få til en avtale, sier Sandino.

Farcs leder Rodrigo Londoño har aldri offentlig kritisert at Nobelkomiteen belønnet bare en av partene i Colombias seks år lange fredsforhandlingsprosess. Hans kommentar var at den eneste premien Farc ønsket seg, var å bringe fred til folket.

Først et halvt år etter nobelseremonien er Farc-lederne Londoño og Sandino i Oslo, invitert av det norske Utenriksdepartementet til å delta på fredsmeglerkonferansen Oslo Forum. Ingen Farc-representanter var med i Santos’ nobeldelegasjon, og da presidenten i sin nobeltale snakket om folkets lidelser gjennom 52 år med krig, trakk han kun frem det som var påført dem av Farc. Det gir et skjevt bilde, ifølge Sandino.

– De fleste internflyktninger, drepte og forsvunnede var ofre for overgrep begått av staten og de paramilitære, ikke av Farc, påpeker Sandino.

Kvinnenes plass. Den 52 år gamle kvinnen bærer ikke noe synlig nag til Nobelkomiteen, hun og Hernandez tar i stedet bilder av rådhuset og handler suvenirer for å ta med hjem til Colombia. Sandino har ikke vært i Europa siden hun som ung kommunist studerte et halvt år i Moskva i 1985. På 1980-tallet forsøkte Farc seg som politisk parti, men det strandet i en voldsbølge, som blant annet førte til at Sandinos familie i Cordoba-regionen ble flyktninger i eget land. Etter å ha studert journalistikk ved Universitetet i Bogotá, sluttet hun seg til Farc.

– Jeg bestemte meg for å vie livet mitt til å bekjempe uretten i Colombia, sier Sandino.

Hun levde 24 år i jungelen, hvor hun bar våpen fra dag én, ble kommandant og hadde ansvar for Farcs propagandavirksomhet. Opptil 40 prosent av Farcs rundt 8000 soldater, var kvinner. De utførte samme oppgaver som mennene, men på øverste ledernivå var det bare menn.

Farc og den nyvalgte president Santos opprettet en hemmelig dialog i 2010, og i 2012 startet formelle fredsforhandlinger i Cubas hovedstad Havanna, med norske diplomater som tilretteleggere. Her, som alltid i fredsprosesser i alle land, var det stort sett bare menn rundt bordet, noe las farianas, kvinnene i Farc, anført av Sandino, ikke godtok. De organiserte seg, tok kontakt med kvinner på regjeringssiden, og sammen la de frem et krav til forhandlerne om at likestilling og kvinners rettigheter skulle være del av dagsordenen.

Sandino ler på spørsmålet om hvordan mennene ved forhandlingsbordet reagerte.

– Det var krevende. Det tok ett år før de innså at kvinners perspektiv måtte med, sier Sandino.

En underkommisjonen for kvinner og likestilling ble opprettet som del av forhandlingene, og i denne kommisjonen var Sandino en drivende kraft. Den lyktes med å få inn i avtalen flere punkter om kvinners og seksuelle minoriteters rettigheter.

Konservativ motstand. Seks års forhandlinger endte med en fredsavtale i august i fjor. Den skulle bare endelig godkjennes i en folkeavstemning som Santos var sikker på å vinne. Men fredsprosessens motstandere mobiliserte, og særlig konservative kristne grupper hamret løs på punktene om likestilling. De advarte mot en homofil maktovertagelse dersom fredsavtalen ble gjennomført.

Et knapt folkeflertall sa nei. Partene ble nødt til å reforhandle avtalen og ta inn krav fra nei-siden.

– Vi var bekymret for at likestillingspunktene ville forsvinne. Vi innledet en dialog med de konservative og møtte mye motstand, særlig fra religiøse kvinner. Vi brukte lang tid på å forklare dem hva som faktisk sto i avtalen, sier Sandino.

Noen punkter ble endret, men rettigheter for kvinner, lesbiske, homofile, bifile og transpersoner ble stående i den reviderte avtalen som til slutt ble vedtatt av Kongressen.

– Det positive var at folkeavstemningen åpnet en ny kommunikasjonskanal mellom oss og dem som var imot avtalen, og det var nyttig, sier Sandino. Og til andre som forsøker å forhandle frem fred i konfliktområder, har hun et klart råd:

– Kvinner må inkluderes for å få til en helhetlig prosess og en varig fred.

Kvinner må inkluderes for å få til en varig fred.

—   Victoria Sandino

Gjennomføring. Jungellivet er erstattet med storbyliv i Bogotá for Sandino, som nå er en av tre Farc-medlemmer i oppfølgingskommisjonen som overvåker gjennomføring av fredsavtalen, hvor også Norge er representert. Hun er bekymret for at deler av avtalen står i fare, særlig punktene om en overgangsjustis, der partene i Havanna fremforhandlet amnesti for mange av borgerkrigens aktører. Men de som sto bak de alvorligste forbrytelsene, skal stilles for en spesialdomstol.

Kongressen må fatte et vedtak om gjennomføring av fredsavtalens punkter om overgangsjustis før spesialdomstolen kommer i gang. Og dette vedtaket sitter langt inne.

– Det bekymrer oss i Farc, for vi vil at denne overgangsjustisen skal iverksettes, som avtalt. Men mange forsøker å vingeklippe denne delen av avtalen, sier Sandino.

Sterke krefter i Colombia vil heller dømme Farcs medlemmer i det ordinære rettssystemet.

– Vi er redde for ikke å beholde den rettslige sikkerheten som avtalen gir oss, sier Sandino.

Neste år er det igjen presidentvalg i Colombia, Santos kan ikke stille til gjenvalg, og om en motstander av fredsavtalen overtar etter ham, kan den på nytt være truet. Til tross for motstand og tilbakeslag, Sandino er optimistisk.

– Jeg tror ikke fredsavtalen som sådan er i fare, men deler av den kan være det, sier Victoria Sandino.