Psykiater Sigmund Karterud sa i 2001 at ikke bare han, men hele det psykiatriske fagmiljøet, var «sjokkert» over Nasjonalbibliotekets planer.
– Samtidig var du konsulent for Kolloens biografiprosjekt – og på dette punktet arbeidet Ingar Sletten Kolloen fortsatt for å skaffe seg tilgang til de 474 sidene stenografert materiale. Hvordan skal vi tolke dette i retrospekt?
– Du har et lite poeng der. Det har du jo. Men da må jeg nesten se litt nærmere på ordlyden og konteksten i det jeg uttalte.
Karterud sier at han ser på Strømmes notater som en «legejournal på avveie», og at det bør være rammen for den etiske diskusjonen om hvordan de skal håndteres.
– Prosjektet som Ingar drev med, og som han hadde denne arbeidsgruppen rundt, var et såpass seriøst biografiprosjekt av allmenn kulturell interesse, som burde veie tungt i retning av å få innsyn i journaler. Så når du sier at jeg hadde den gangen to hatter på hodet, så er det bare delvis riktig.
– Hadde ikke også Nasjonalbiblioteket et seriøst prosjekt? De ville sette ned et faglig råd med psykoanalytikere og litteraturfaglige eksperter, blant dem hamsunstørrelsen Atle Kittang? Det var jo dette du kritiserte, og her dobbeltrollen din kommer inn.
– Da er det åpent for «hvermannsen». Det er jo det som er det avgjørende skillet her.
– Men Atle Kittang sa jo at det «kan hende det skal sladdes litt her og der».
– Ja, altså, dette med å sladde… Det er opplysninger om tredjemannen man gjerne sladder. Hvis det kommer frem der at Hamsun hadde vært utro med et kjent fruentimmer på Frogner, så skal det sladdes. Min holdning er at dette primært burde være tilgjengelig når man har et prosjekt. På tilsvarende måte som med vanlige medisinske sykejournaler.