Annonse

Annonse

00:00 - 05. mai 2017

Et barn av etterkrigstiden. Gaute Høybråten (1946–2017)

Gaute Høybråten var et barn av etterkrigstiden. En av våre mest fargerike politiske personligheter har gått bort, 71 år gammel.

I sine siste år var Gaute Høybråten fast gjest på debattprogrammet Hva var det jeg sa? Fotomontasje: Christian Belgaux (kildefoto: wikimedia)

LØGNPRESSEN

Hver fjerde uke skriver Bjørn Stærk i Morgenbladet under Goebbels’ motto: «Det kommer en dag hvor alle løgnene vil kollapse under sin egen vekt, og sannheten igjen vil seire.» Flere alternative faktatekster kan leses på morgenbladet.no

Gaute var ideologisk forvirret fra unnfangelsen av. Faren var en politiinformant som utga seg for å være motstandsmann. Moren var en kommunist som infiltrerte NS. Sammen ble de beryktet for sin iver etter å forfølge sine felles klassefiender. Under det kompliserte rettsoppgjøret som fulgte, rømte de til Argentina, etter å ha etterlatt nyfødte Gaute på sykehuset.

Hans første politiske oppvåkning tok form av en følelse av at noen hadde gjort ham urett. Hans syndebukkjakt førte ham innom kapitalister, kommunister, jøder, jesuitter, Jehovas vitner, småborgerskapet, venstrehendte, Arbeiderpartiet, bedehuskristne, redere, frimurere og redaktører.

Han var ofte forut for sin tid. Allerede da Norges første pakistaner landet på Fornebu i 1966 ventet han med plakaten «vi må snakke om de problematiske sidene av islam». Omsider festet han seg ved bergensere, som han kalte «Norges hanseatiske gjøkunger». Hans avsky vakte uro blant hans venner, som luktet fanatisme, men ingen fant feil i argumentene hans.

 

Bergenshatet førte ham inn i SUF, som han håpet å overta og bruke til et endelig oppgjør med vestlandskremmerne. Etter gjentatte kuppforsøk erkjente han her å ha møtt sin organisasjonstaktiske overmakt, og ble i stedet værende for å finne kilden til ml-bevegelsens styrke.

De revolusjonære ideene interesserte ham ikke, men han så i den maoistiske selvkritikken et verktøy for kontinuerlig forbedring som kunne løfte mennesket opp til nær guddommelige høyder.

Dette ble vekkeren Gaute trengte for å ta et endelig farvel med prinsippfastheten.

Han ble kastet ut etter at han forsøkte å få Oktober forlag til å gi ut hans første bok, Formann Maos tao. Under den mer spiselige tittelen Bygg din egen lykkes smie ble boken utgitt på Aschehoug i 1971. Boken solgte dårlig, men har i dag kultstatus blant mellomledere. Publikum var den gang ennå ikke klare for hans blanding av kaderdisiplin og objektivisme.

En enslig, forsiktig positiv anmeldelse som ble trykket i Anders Langes Avis, førte til at Gaute endte opp på Langes stiftelsesmøte i 1973. I det nye partiet ble han møtt med skepsis. Han hadde på det tidspunktet tilegnet seg så mye av ml-ledelsens klesstil at arbeidere gikk bort til ham på gaten for å spytte på ham. I Langes parti høstet han imidlertid beundring for sin stadig mer prinsippfaste liberalisme.

Gaute valgte å tolke økonomi som et normativt fagfelt, og strebet etter å leve som en rasjonell aktør med perfekt markedsinformasjon. Sammen med en gruppe venner startet han et kollektiv hvor alle avgjørelser ble tatt ved auksjon. Kollektivet gjorde det så godt at det ble kjøpt opp av investorer og relokert til Hong Kong.

 

Gaute kom ofte på kant med profesjonelle politikere. Et livslangt fiendskap ble innledet da han på en fest i 1989 tok Jens Stoltenberg for å være en innleid stripper, og han irriterte Carl I. Hagen ved å hylle den religiøse entreprenørånden i Mustafa-brevet.

Konflikten toppet seg da han startet et firma for tiggere for rasjonelt å kunne utnytte vekstpotensialet i empatimarkedet. Han ble kastet ut av partiet på Dolkesjø i 1994, og deretter fra Fridemokratene under den mindre kjente Grefsensmellen i 1995.

Dette ble vekkeren han trengte for å ta et endelig farvel med prinsippfastheten.

 

Gaute ble nå en nestor for en rekke sprikende prosjekter. Han støttet næringslivets kritikk av frihandel, arbeidernes kamp mot global rettferdighet, amerikanernes frigjøring av Irak, irakernes frigjøringskamp mot amerikanerne, og oljenæringens heroiske krig mot naturkreftene.

Gaute fant det vanskelig å kommunisere med resten av høyresiden, som han anklaget for å ikke ha plass til mer enn én selvmotsigelse i hodet samtidig.

Han hevdet helt til det siste at han og de andre initiativtagerne til Civita hadde ment det hele som en spøk, men ikke hadde hatt hjerte til å avsløre dette for Kristin Clemet.

I sine siste år var han fast gjest på debattprogrammet Hva var det jeg sa? hvor han ble en yndet hatfigur blant seerne. Naboen som påførte ham skadene han døde av hevder at han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, fordi Gaute overrumplet ham bakfra med aforismer.

Gaute etterlater seg 7 barn, 16 barnebarn, 9 sakprosabøker og 6 romaner, (hvorav 2 pornografiske).

Annonse