---
Landsmøte
Frp holder landsmøte på Clarion Hotel & Congress Oslo Airport 5. til 7. mai.
---
Etter 1. mai-markeringene kom spørsmålet opp igjen: Hvorfor skapes det så få arbeidsplasser? Har regjeringen sviktet? Partienes svar er godt kjent og de skal prentes inn hos oss alle innen valgdagen 11. september: Arbeiderpartiet og de andre opposisjonspartiene mener at dagens regjering har vært mer opptatt av å gi skattelettelser enn å føre en aktiv næringspolitikk som skaper flere arbeidsplasser. Høyre og Frp har ansvaret for at en økende andel av arbeidsstyrken står uten jobb. De to regjeringspartienes svar er at svikten i jobbveksten startet allerede i 2011 – under det rødgrønne styret – og at det er urimelig å klandre dagens regjering for at titusenvis av jobber forsvant da oljeprisene falt.
Gamle og nye faktasjekkere vil ha problemer med å si hvem som har rett. Jobbmarkedet er i stor grad styrt av andre ting enn politikk, og det er ikke fair å gi en regjering skylden for at internasjonale konjunkturer påvirker norsk næringsliv. På den annen side kan politikerne kompensere for konjunktursvingninger og de kan på ulikt vis endre strukturen i arbeidsmarkedet.
Så kompliserte er sammenhengene og virkningene at det er en smal sak for partienes voksende kommunikasjonsavdelinger å sette sammen tall, grafer og enkelthistorier som passer akkurat deres valgkamp. Og det kommer til å skje.
Regjeringspartienes informasjonsfolk innrømmer det ikke, men det kommer ukentlig eksempler på at kritikk møtes ved å vise til at forgjengeren ikke var noe bedre. Slik for eksempel helseminister Bent Høie gjorde forrige torsdag da NRK konfronterte ham med nye tall om sykehjemsplasser. Det er blitt færre av dem i de siste fire årene. Da Høie var i opposisjon, anklaget han den rødgrønne regjeringen for å ha sviktet sitt løfte om å bygge flere sykehjemsplasser, samtidig som han lovte at han skulle få sving på utbyggingen.
Men det var slett ingen skyldbetynget helseminister som stilte opp i Dagsnytt Attens studio. Han viste til at det tar mellom tre og fem år å planlegge og å bygge, og at resultatene av hans politikk tidligst vil komme i år, «men med størst effekt fra 2018 og utover». Årsaken til de dårlige tallene nå er at de rødgrønne ga så få tilskudd til sykehjemsplasser.
Onsdag i forrige uke var det utenriksminister Børge Brende som drev regjeringsforsvar i Stortingets spontanspørretime. SV-leder Audun Lysbakken forsøkte å presse ham til å fortelle om Norge har stemt for å ta inn Saudi-Arabia som medlem av FNs kvinnekommisjon. Det ville ikke Brende svare på fordi Norge, som en god del andre land, har en fast praksis med ikke å opplyse om sin stemmegivning i slike saker. Brende følte neppe at dette var et særlig overbevisende svar. Han hadde derfor på forhånd satt sine folk i gang med å finne et eksempel på at de rødgrønne forgjengerne var like slappe. Og til alt hell for Brende ble Iran valgt inn i den samme kvinnekommisjonen akkurat i det korte tidspunktet der Lysbakken var likestillingsminister. Og hva stemte Norge egentlig den gangen?
Eksemplene er så mange at det ikke kan være tvil om at de er planlagte. Noe som på et vis ikke overrasker. Regjeringspartiene gjør ikke noe annet enn det de har gjort hele tiden. Det overraskende er at de ser ut til å fortsette inn i valgkampen. Tidligere har det vært vanlig at forsøkene på å skyve ansvar over på forgjengerne gradvis har forsvunnet i det andre og tredje regjeringsåret.
Årsaken er at det med tiden kan bli regelrett lattervekkende å høre politikere som sier at det han eller hun har gjort i de siste fire årene ikke har hatt så stor betydning. Mantraet i alle andre sammenhenger er at politikk virker og at det derfor er helt avgjørende å få konkurrentene ut av regjeringskontorene. I tillegg vil ethvert parti som bortforklarer dårlige tall med den forrige regjeringens forsømmelser, måtte svare på spørsmål om hvordan de da kan ta æren for det som har gått bra i deres regjeringsperiode.
Frykten for latterliggjøring er åpenbart ikke så stor i år.
Frykten for latterliggjøring og påpeking av inkonsistenser er åpenbart ikke så stor i år. En sannsynlig forklaring er at Fremskrittspartiet er kommet inn i regjeringskontorene. Partiet har såpass mange løftebrudd å forsvare at det er nødt til å utvikle nye bortforklaringsstrategier – noe som kommer til å bli demonstrert til fulle på landsmøtet på Gardermoen denne helgen.
Der kommer stemningen til å være relativt god, selv om meningsmålingene er betraktelig dårligere enn de var under fjorårets flyktningkrise. En gjennomsnittoppslutning på nesten 13 prosent anses likevel som ganske bra i et parti som i hele sin regjeringsperiode har vært livredde for å gå i «SV-fella». Dette er blitt kodeordet for typiske fløy- og opposisjonspartier som mister mer enn halvparten av oppslutningen når de går inn som juniorpartner i et regjeringssamarbeid. Frp fikk 16,3 prosents oppslutning i valget i 2013. Dersom partiet ikke taper mer enn noen få prosentpoeng på å regjere, vil Frp-strategene si seg fornøyd.
En av årsakene vil i så fall være at Frp-velgerne i relativt liten grad bryr seg om det store spriket mellom løftene som ble gitt i opposisjonstiden og det som er blitt gjennomført i de siste fire årene. De vil blant annet godta partiledelsens forklaring på at de fleste bompengestasjonene består: Frp fikk ikke rent flertall i valget, da kan heller ikke partiprogrammets «nei til bompenger» bli gjennomført.
Tatt i betraktning av at det er 56 år siden et parti hadde rent flertall i Stortinget, er forklaringen original. SV ble i sine åtte år som regjeringsparti stadig flinkere til å fortelle velgerne sine at det er grenser for hvilket gjennomslag man får når man er liten, men partiet var ikke i nærheten av å bortforklare sine nederlag med at det ikke fikk flertall. Partiledelsen hadde neppe fantasi til det – så godt integrert som den tross alt var i det politiske systemet.
SVs manglende kreativitet – med derpå følgende valgnederlag – har antagelig inspirert Frp til å tenke nytt. I tillegg er rammevilkårene og tidsånden annerledes nå enn for fire og åtte år siden. Sosiale medier tar mye større plass, samtidig som de brukes mer bevisst og aktivt. I tillegg har Trump-kampanjen vist at grensene for alternativ historiefortelling antageligvis går et annet sted enn de fleste av oss trodde for noen år tilbake.
Fremskrittspartiet har kommet langt i arbeidet med å utvikle to parallelle politikker – i et dobbelt bokføringssystem
Akkurat hvor grensene går, lurer alle partienes valgkampstrateger på, men det er Fremskrittspartiet som kommer til å teste det ut mest aktivt. Partiet antas å ha en stor andel velgere som liker politisk ukorrekte kampanjer. I denne sammenheng betyr det for eksempel at de vil nikke gjenkjennende til påstanden om at bomstasjonene består fordi alle de andre partiene har rottet seg sammen mot Frp. De samme velgerne vil også akseptere den implisitte påstanden om at partiet må og kan operere i to adskilte verdener – den ideelle der Frp står opp for det som er riktig, og den pragmatiske der partiet forhandler og administrerer makt.
Fremskrittspartiet har i denne fireårsperioden kommet langt i arbeidet med å utvikle to parallelle politikker – i et dobbelt bokføringssystem. På sentrale områder velger partiet å profilere seg på en helt annen politikk enn den det er ansvarlig for i regjering. På helgens landsmøte kommer det til å bli fattet mange vedtak som strider mot regjeringens politikk, men som i valgkampen kommer til å bli markedsført tungt som Frp-politikk.
Først etter valget blir det mulig å drøfte om Frps nye metoder og Høyres skylde-på-forgjengeren praksis kommer til å bli en viktig del av den politiske kulturen. Hvis de to partiene gjør relativt gode valg, er det ikke tvil om at alle de andre partiene vil følge etter i neste valgkamp.
I så fall vil det kunne fastslås at det ikke er resultatene av politikken som teller. Det vil være partienes evner til å bortforklare.