Annonse
00:00 - 21. april 2017

Slik skal Erdogan styre

På papiret er Tyrkia nå blitt mer likt USA i styresett. Men noen avgjørende forskjeller gjør at Tyrkias president har samlet nesten all makt i egne hender.

Maktkonsentrasjon: Dagen etter folkeavstemningen talte Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan til tilhengerne som feiret valgresultatet i Ankara. Erdogan kan nå i teorien bli sittende i 15 år fremover. Foto: Binnur Ege Gurun / Anadolu Agency / NTB Scanpix
Annonse

Med knapt flertall fikk president Recep Tayyip Erdogan gjennomslag for sitt ønske om å endre landets grunnlov fra parlamentarisme til presidentstyre. Presidentens makt øker nå på en rekke områder, og han kan i teorien bli sittende i 15 år fremover. De siste dagene har vi fått høre at kalifatet er tilbake og ingenting blir som før i Tyrkia. Men hva har de tyrkiske velgerne egentlig sagt ja til? Kan det nye systemet sammenlignes med for eksempel USAs presidentstyre? Her er de fire viktigste endringene i måten Tyrkia vil styres på fremover:

1. Full kontroll på ansettelser.

Statsministerposten forsvinner nå. Fremover kan presidenten selv etter eget forgodtbefinnende utnevne eller avskjedige ministre samt alle toppstillinger i statsadministrasjonen, basert på kriterier han selv velger.

– Det er vanlig i presidentsystemer at presidenten utnevner embedsmenn. Problemet her er at presidenten kan gjøre dette alene og etter egne kriterier. Nasjonalforsamlingen har ikke mulighet til å føre kontroll med hvem som utnevnes, og få muligheter til å holde ministre ansvarlige, sier Eirik Holmøyvik, professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen.

Holmøyvik er en av Norges to medlemmer i Veneziakommisjonen (se faktaboks) som i mars publiserte en rapport som er sterkt kritisk til Tyrkias nye konstitusjon. Han legger til at presidenten også kan utnevne én eller flere visepresidenter, som midlertidig kan ta over presidentens oppgaver:

– Dermed kan en person som ikke er folkevalgt, få presidentmakten. Denne ordningen er, til sterk kritikk fra Veneziakommisjonen, nylig innført i Aserbajdsjan, et land hinsides enhver form for demokratisk styre. Der utnevnte presidenten nylig sin kone til visepresident. Bare sammenligningen sier litt om hvor det tyrkiske presidentsystemet tar veien.

Venezia­kommisjonen

  • Rådgivende organ under Europarådet. Ble opprettet i 1990 for å bistå med konstitusjonell fagekspertise i forbindelse med demokratiseringen av de tidligere østblokk­landene.
  • Kommisjonens viktigste oppgave er å bistå med å utarbeide grunnlover og grunnlovstillegg, valglover og lover som sikrer minoritets­rettigheter.
  • Kommisjonen kan også kritisere og rådgi medlemsland hvor demokratiske prinsipper er truet.

2. Kontroll over dommerne.

Seks av tretten medlemmer i det tyrkiske innstillingsrådet som velger ut nye dommere, vil presidenten nå utnevne direkte. Resten blir utnevnt av parlamentet, der presidenten gjennom sitt parti kan regne med å få gjennomslag for sine ønsker når det gjelder flere av de øvrige medlemmene.

– Nettopp i presidentsystemer spiller sterke og selvstendige domstoler en nøkkelrolle i å hindre maktmisbruk og i å avgjøre tvister mellom den utøvende og den lovgivende makten. Det er derfor særlig alvorlig at domstolenes uavhengighet svekkes parallelt med innførelsen av et presidentsystem, kommenterer Holmøyvik.

3. Rett til å oppløse nasjonalforsamlingen.

Selv i andre land som har innført presidentsystem, er det uvanlig at presidenten på egenhånd kan utlyse nyvalg. Holmøyvik mener det er spesielt alvorlig at en oppløsning av nasjonalforsamlingen også utløser et nytt presidentvalg:

– Når nasjonalforsamlingen skal velges samtidig med presidenten, vil de to valgene trolig smelte sammen og det mer personfokuserte presidentvalget vil få innflytelse på valget til ny nasjonalforsamling. Resultatet vil lett bli at presidentens parti også kontrollerer begge forumer.

4. Økt innflytelse over lovmakerne.

Presidenten trenger ikke lenger ha en armlengdes avstand til sitt politiske parti, men kan fortsette som medlem eller leder. Presidenten får også omfattende fullmakter til å utstede dekreter – presidentordrer som gjelder som lover. Og mekanismene som skal kontrollere om dekretene er i samsvar med lov og grunnlov, blir svake.

Holmøyvik konkluderer med at den nye grunnloven legger til rette for at presidenten også kan kontrollere nasjonalforsamlingen, mens forsamlingen har få kontrollmuligheter overfor presidenten:

– Nasjonalforsamlingen kan ikke stoppe presidentens embedsutnevnelser. Presidenten og hans ministre har immunitet mot straffefor­følgelse. Det kreves tre femdelers flertall for å åpne etterforskning mot dem, og to tredelers flertall for riksretts­tiltale, hvilket er lite sannsynlig når presidenten har stor innflytelse.

Ikke som USA. Erdogan har flere ganger forsvart de konstitusjonelle endringene ved å vise til at også demokratiske land som USA har presidentstyre. Holmøyvik medgir at den tyrkiske presidenten ikke får vesentlig større makt enn den amerikanske, men påpeker at det finnes én avgjørende forskjell:

– Den tyrkiske presidenten kan i praksis utøve sin makt alene og uhindret av andre statsorganer, som den amerikanske presidenten er avhengig av å samarbeide med.

Holmøyvik gir tre eksempler på dette: I USA må alle utnevnelser av dommere og høyere embedsmenn godkjennes av Senatet, og president­ordre kan prøves i selvstendige domstoler. Presidentens makt er også begrenset av tokammersystemet, som betyr at en tredel av Senatet og hele Representantenes hus skiftes ut annethvert år. Presidenten kan dermed ikke ta for gitt å ha flertall i nasjonalforsamlingen over tid. I tillegg er mye makt lagt til delstatene, og dermed utenfor presidentens rekkevidde.

– Der formålet med den amerikanske grunnloven er å spre statsmakten for å hindre maktkonsentrasjon, ser grunnlovsendringene i Tyrkia ut til å ha som formål å samle makten på presidentens hender, konkluderer jusprofessoren.

Presidentordre. Seniorforsker Veronika Bílková ved Institute of International relations i Praha, som også er medlem i Veneziakommisjonen og en av forfatterne av rapporten, sier at retten til å utstede presidentordre er særlig problematisk:

– Dekretene skal i utgangspunktet ikke være i strid med gjeldende lovgivning, i så fall skal de bli erklært ugyldige. Men ingen rettsinstans er gitt formell makt til å vurdere om dette er tilfelle.

Erdogan kan til syvende og sist forsvare seg overfor Veneziakommisjonen med at endringene ble lagt ut til en folkeavstemning, og i den forstand er demokratisk forankret. Men Bílková kjøper ikke dette argumentet:

– Faktum er at folkeavstemningen skjedde mens det var unntakstilstand i landet, hvor muligheten til å drive en fri og rettferdig valgkamp var svært begrenset.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse