Annonse

Annonse

09:25 - 15. april 2017

Myhre: Idéen om en spiseforstyrrelse

 Slik ser det spiseforstyrrede Norge egentlig ut, skriver Linnéa Myhre.

Lange løpeturer på tom mage. Angst for fett. Jakt etter utstikkende ribbein og en perfekt kropp. Den spinkle jenta som betrakter kroppen sin i speilet, men ser en flodhest stirre tilbake.

FAKTA

  • Anoreksi er den psykiske sykdommen med høyest dødelighet (mellom fem og ti prosent).
  • Ifølge ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser) har minst 30.000 gutter og menn spiseforstyrrelser.
  • Ifølge Folkehelseinstituttet lider 50 000 kvinner av en spiseforstyrrelse

 

Idéen om spiseforstyrrelsen finnes – og for noen ser den akkurat slik ut. I disse tilfellene kalles den anoreksi, og er kanskje sett fra utsiden den mest dramatiske og oppsiktsvekkende – og ikke minst dødeligste psykiske lidelsen vi har. Men den er også veldig sjelden, og utgjør kun en liten prosentandel av de som lider av spiseforstyrrelser. Likevel er det dette bildet vi ofte blir tildelt, både via lærebøker i grunnskolen og i mediene.

 

Virkeligheten og normalen ser omtrent slik ut: normal- eller overvektig jente eller gutt med kaos i hodet, og som prøver kontrollere det med mat. Enten det er ved å sulte, kaste opp eller overspise. Spiseforstyrrelser er lidelser knyttet til skam og utrygghet, og handler ofte i det hele tatt lite om utseende. Det anslås at 50 000 kvinner i alderen 15-44 år til enhver tid har spiseforstyrrelser i Norge. Av disse har 28 000 overspisisingslidelser, 18 000 bulimi og bare 2700 anoreksi. I tillegg kommer gutter og menn med spiseforstyrrelser. Ifølge ROS (Rådgivning om Spiseforstyrrelser) utgjør gutter og menn ti til 20 prosent av det samlede antallet, og mørketallene er store. 

Likevel er det idéen om den radmagre, kvinnelige anorektikeren vi har på netthinnen, og det er dette bildet vi forventer å se når vi møter noen med spiseforstyrrelser. Idéen står etterhvert i veien for å se hvor stort samfunnsproblem dette egentlig er. Det er også en idé som sprer seg utover i helsevesenet, hvor pasienter med et komplisert forhold til mat kan bli sendt hjem – fordi de ikke er tynne nok. Mens de overvektige som har brukt mat til å drukne følelser siden barndommen, blir bedt om å spise mindre.

 

Hva er det som gjør at vi fortsatt insisterer på at spiseforstyrrelser handler om undervekt og utseende? Er det lettere å forstå det ytre enn det indre? Er det lettere å se det som en fysisk, ikke psykisk, lidelse? Selv ikke anoreksi er ensbetydende med undervekt. Flertallet med denne lidelsen er normalvektige, men med et anstrengt forhold til mat og kropp. Det blir sagt at har man anoreksi har man ett problem, og har man undervekt i tillegg – har man to.

 

En av de største utfordringene i anoreksiens verden, er derfor at så mange setter likhetstegn mellom normalvekt og frisk. Vektøkning gjør det riktig nok lettere for en tidligere undervektig pasient å tenke klarere – og er uungåelig for å kunne bli frisk. Men alene løser det ikke nødvendigvis det opprinnelige problemet.Han eller hun føler seg kanskje litt klarere i toppen, men det er fortsatt rotete. Hva betyr egentlig et normalt kosthold, og hvor ofte er det greit å trene? Og hvordan er det mulig holde vekten? 

Kanskje har man heller ikke lært seg andre måter å kontrollere følelser og kriser på med enn sult, og identiteten man hadde som undervektig, føles som revet vekk. Man kjenner seg for stor i egen kropp, mens alle ser på en som frisk på grunn av den. Hvordan skal man håndtere alle disse følelsene, denne krisen? På grunn av denne misforståelsen, tar ofte behandlingen slutt i denne fasen. Akkurat når man trenger den som mest.

 

At mannen i gata ikke vet bedre om spiseforstyrrelser kan vi, på grunn av mytene i media og misvisende lærebøker, ha en viss forståelse for. Men at høyt utdannede behandlere forventer en viss vekt før de kan sette i gang en behandling, eller ber overspiseren om å spise litt mindre, er absurd. Spiseforstyrrelser er skamfulle nok å bære med seg som de er, og koster mye å oppsøke hjelp for. Derfor er det ekstra viktig at de som tør opplever å bli forstått og trodd. Fagkunnskap viser at jo fortere man tar tak i en spiseforstyrrelse, jo lettere er det å bli kvitt den. Men hvordan skal vi gjøre det, hvis de må vente til de står med en knokkel i graven før vi kan hjelpe dem? Hva med de som aldri blir undervektige?

 

Idéen om kontroll, smerte og det usynlige. En voksen mann som kaster opp hvert eneste måltid, og som likevel løper flere mil i uken. En eldre, normalvektig kvinne med barn, som tenker på kalorier, mat og kropp i hvert eneste ledige sekund. En overvektig ung jente som spiser mer enn hun orker, for å fylle tomrommet etter nok en dag med stygge blikk og kommentarer. Slik ser det spiseforstyrrede Norge ut.

 

Skal vi kunne komme dem i møte, må media og behandlere gi slipp på mytene og sette seg inn i spiseforstyrrelsen som en psykisk – og ikke fysisk lidelse.

 

Linnéa Myhre er forfatter. I en serie artikler i Morgenbladet skriver hun om kroppspress i samtiden. Se også «Er egentlig trigger warnings veien å gå?»

Annonse