Statsminister Erna Solberg vil innføre nasjonalt tiggerforbud, og ønsker å få Stortinget med på en ny behandling «ganske raskt». Handlekraften springer ut av NRK Brennpunkts program denne uken, Lykkelandet, som avslørte et organisert miljø av rumenere som bruker tigging som skalkeskjul for dopsalg og menneskehandel. Scenene er definitivt opprørende: hvordan bakmenn skryter av millioner de drar inn på å selge rumenske jenter til norske menn. Resolutt aksjon er fristende – men hva vil et tiggerforbud løse?
Det NRK egentlig dokumenterte var hvor omfattende menneskehandelen er på norsk jord – en viktig erkjennelse, fordi vi har hatt vanskelig for å gjenkjenne hva slags fenomen moderne slaveri egentlig er. Organisert menneskehandel er vinningsforbrytelsenes rotsystem, men vanskelig å oppdage. Det rammer enkelte grupper, som nigerianere og rumenere hardt, og alltid flest kvinner og barn. Samme «blinde flekk» preget en del saker for noen år siden der barn av sigøynere og romfolk ble grepet i tyveri: Det ble tatt ut tyverisiktelser, mens sakene egentlig handlet om misbruk av barn og menneskehandel.
Store deler av denne debatten har hatt denne blinde flekken siden tiggerforbudet ble opphevet i 2006. Et argument mange har kretset om har handlet om sosialhygiene; at vi må tåle å se fattigdom i øynene. Med saker som denne og «romkvinne-saken» kommer vi trolig til et vendepunkt, for ingen vil tåle menneskesalg. Likevel, det er ingen tvil om at det er dyp fattidom vi ser. Noen gullklokker og seddelbunker på tv endrer ikke det. Det som ryker, er illusjonen om at fattigdommen bare har et uskyldig ansikt. Fattigdom skaper også folk som er sleipe, harde og selger sine nærmeste. Og det er selve utbyttingen som altfor ofte, for menn ihvertfall, er veien ut av fattigdom.
Den manglende evnen til å gjenkjenne fenomenet menneskehandel kan også ha preget forskningen på dette feltet. Rapportene som hittil er laget om romfolk i Norge, som den fra Kirkens Bymisjon (2007), NOVA (2012) og FAFO (2015) har alle gått langt på vei i en konklusjon om at det ikke er grunnlag for påstanden om at tiggingen er organisert av bakmenn. Vi trenger mer forskning, mer politietterforskning – og mer journalistikk – for å komme til bunns i hvordan familiære klanstrukturer i realiteten er kyniske strukturer for menneskehandel.
Det bør være lov i et fritt samfunn som Norge å be om hjelp hvis man trenger det. Et generelt forbud om tigging er derfor gal vei å gå. Kampen mot menneskehandel er også for alvorlig til å tilsløres av symbolske og upresise krafttak. Det er bare fire måneder siden regjeringen la frem en handlingsplan mot menneskehandel, og planen møtte sterk kritikk fra organisasjoner som jobber i feltet. Mange av dem syntes ikke at planen innebar noen reell styrking, verken økonomisk eller av ofrenes vern. Blant annet var leder for menneskehandel-gruppen ved Oslo-politiet klar på at arbeidet med menneskehandel var sterkt underfinansiert. Hvis Erna Solberg vil gjøre noe, bør hun starte her.
LL