Le Pen-folkets seier

– Vi klarte det! Marine er videre! Jennifer, en ung Nasjonal Front-frivillig, roper inn i telefonen. Hun har ringt en venn som er på jobb, og som ikke har fått med seg nyheten ennå. Rundt oss har syngende fans skiftet slagordet fra valgkampen: Det er ikke lenger «Vi kommer til å vinne». Det er «Vi har vunnet». Idrettshallen med det som i kveld fremstår som et litt ironisk navn, François Mitterrand-senteret, er full av fans. Svære franske flagg og bannere sperrer for utsikten til de syv storskjermene som er plassert langs hele langsiden, men resultatet er tydelig nok. Meningsmålingene løy ikke denne gangen. Emmanuel Macron, mannen ingen trodde på da han lanserte bevegelsen sin for litt over et år siden, vant valgets første runde. Men viktigst for de fremmøtte på Nasjonal Fronts valgsamling i Hénin-Beaumont nord i Frankrike: Marine Le Pen sikret andreplassen. Etter stadig dårligere meningsmålinger er det en seier i seg selv, selv om den ikke er like søt som tilhengerne har håpet på underveis.

«Patrioter». Først en time etter at resultatet er klart, dempes lysene. Tusen mobiltelefoner tennes, mens tilhengerne prøver å klappe, rope og filme samtidig.

– Dere har bragt meg til andre runde! Min dypeste takk til Frankrikes patriotiske velgere, roper Marine Le Pen. Talen er kort, men budskapet, nå som motstanderen er klar, var det uansett ingen tvil om. Nå er det for alvor ideen om «patrioter» mot «globalister» som gjelder. I kampen mot «den utemmede globaliseringen» som «setter verden i fare», står redningskvinnen klar. Slik ser kampen ut for Nasjonal Front-tilhengerne: Folkets frigjører, Marine Le Pen, mot elitens, bankenes og fri-flyt-av -alt-tilhengernes representant Emmanuel Macron.

– Ja! Jeg er folkets kandidat, sier Le Pen, og salen brøler tilbake.

Vi har vist franskmennene at Nasjonal Front ikke er et parti å frykte.

—   Steeve Briois

Utstillingsvindu. Her var Marine Le Pen hos sitt eget folk, på flere vis. Hénin-Beaumont har vært viktig både som politisk laboratorium og utstillingsvindu for Nasjonal Front. Partiets representanter i den tidligere gruvebyen nord i landet har vært dyktige til å snu den deprimerende arbeidsløshetsstatistikken til sin fordel. Det var her, i kretsen rundt Nasjonal Front-nestleder Steeve Briois at viktige deler av partiets økonomiske og sosialpolitiske vending ble klekket ut – linjen som skulle sørge for at partiet kunne fremstå som arbeidsfolkets egentlige forsvarere i den tidligere venstresidebastionen. Nasjonal Fronts folk skrudde opp aktivitetsnivået med tradisjonelle virkemidler – de gikk fra dør til dør med løpesedler, hang opp plakater, arrangerte møter. Etter en korrupsjonsskandale der sosialistpartiets borgermester var tungt involvert, lå veien åpen for Briois, som ble valgt i første runde i 2014.

– Vi har vist franskmennene at Nasjonal Front ikke er et parti å frykte. Før syntes innbyggerne i Hénin-Beaumont det var skummelt å putte vår valgseddel ned i urnen. De var redde. Slik er det ikke lenger, sa Briois da jeg snakket med ham tidligere på kvelden.

– Innbyggerne her, som er ofre for globaliseringen, har tatt til seg Marine Le Pens budskap.

Innvandringsfri sone. Dagen før valget var det stille på Café de La Paix, en av ganske få av byens serveringssteder som ikke er et gatekjøkken. 78 år gamle André Goeury satt med avisen ved et bord og fortalte om den gangen gruvebyen Hénin var et pulserende sted.

– Alle i området kom hit for å more seg. Hénin, det var bra greier, sa Goeury.

– Nå blir alt bestemt fra Brussel. De forteller oss at vi må ta i mot innvandrere, men det er jo ikke de som skal gi dem mat. I Calais, men også i Paris finner du områder hvor du ikke ser et eneste hvitt menneske lenger.

Nasjonal Front-ordfører Briois har erklært Hénin Beaumont for innvandringsfri sone: «Min kommune uten innvandrere»-vedtaket var et svar på den franske statens bosettingsprogram. Pensjonisten Goeury setter pris på tiltaket.

– Hele landet ser mot oss etter at Nasjonal Front fikk borgermesteren her. Og de ser at det er ting som skjer nå. Folk som stemte på venstresiden før, stemmer Nasjonal Front nå. Alt beveger seg i riktig retning. Ordføreren pusser opp kirken. Og rådhuset.

Gir folk enkle løsninger. Rådhuset i Hénin-Beumont er skjult bak en enorm presenning med påtrykt bilde av den opprinnelige fasaden mens oppussingsarbeidet pågår. Goeury ser det som et signal om at byen kan få tilbake noe av fortidens optimisme. Følger man Marie-Francoise Gonzales' analyse av byens tilstand, er plasten med bilde av et rådhus som dekker det egentlige rådhuset snarere en utmerket metafor for Nasjonal Fronts tomme løfter. Hun driver Chez Gonzales, som serverer utmerkede baguetter med pommes frites og majones. Gonzales overlot frityrgryten til en assistent, og forklarte hvorfor hun håper Hénin-Beaumont fremover kan bli et symbol på den franske motstanden mot Nasjonal Front.

– Folk føler de er inne i en tunnel, og griper enhver løsning for å se lyset. Nasjonal Front gir folk enkle løsninger på veldig kompliserte problemer. Dessuten stemmer det ikke at de er arbeidernes parti. Hver gang noen foreslår tiltak som gagner folk som er dårlig stilt, stemmer de mot. De er reaksjonære.

Gonzales er datter av en mann som flyktet fra Francos Spania og fikk tillatelse til å slå seg ned i Hénin, selv om identitetspapirene hadde forsvunnet. For henne er det dette som er det virkelige Frankrike. Når Nasjonal Front snakker om at Frankrike må bli fransk igjen, klinger det falskt i Gonzales’ ører.

– Her i området jobbet folk fra tyve forskjellige nasjoner i gruvene, og de lærte seg å jobbe sammen med hverandre. Folk var ikke redde for folk fra andre steder, sa Gonzales.

– Det er en skandale hvordan vi har behandlet migrantene i Calais, og Nasjonal Front har utnyttet situasjonen i enorm grad. Vi har ikke mange innvandrere her i Hénin, men folk har latt seg skremme av den hypotetiske muligheten for at de kommer.

Først og fremst tror Gonzales at det er den økonomiske usikkerheten som er utslagsgivende for Nasjonal Fronts suksess.

– Jeg tror den ultraliberale økonomiske politikken, der man stenger fabrikkene uten å legge opp til alternativer har skylden.

– Er ikke det omtrent hva Nasjonal Front, med sin «økonomiske patriotisme» sier?

– Jeg stemmer på venstresiden, sier Gonzales og smiler, før hun retter på brillene.

– Jeg er blant dem som tror på dem fortsatt. Jeg blir veldig oppgitt når folk forsøker å sette Mélenchon på samme side som Le Pen. Det er fullstendig misforstått.

Jeg blir veldig oppgitt når folk forsøker å sette Mélenchon på samme side som Le Pen. Det er fullstendig misforstått.

—   Marie-Francoise Gonzales

Drømmemotstander. Da resultatet av valgets første runde ble klart, skilte ytre venstres kandidat Jean-Luc Mélenchon seg ut ved å la være å gi sine velgere råd om hvem de skal stemme på i duellen mellom Le Pen og Macron. Nasjonal Fronts håp er at skuffede Mélenchon-velgere skal konkludere med at motsetningen mellom globalisering og «økonomisk patriotisme» veier tyngre enn skillet mellom høyre og venstre. Tidligere i valgkampen snakket jeg med Nasjonal Fronts sjefsstrateg Florian Philippot, som fortalte at Emmanuel Macron rent tematisk er en drømmemotstander for partiet, en mann som er for alt det Nasjonal Front er mot. «Han elsker globaliseringen, han elsker innvandringen, han er forelsket i den verdensordenen som ødelegger oss. Så han er også en motstander som passer oss bra», sa Philippot. Partiets problem er naturligvis at den uavhengige sentrumskandidaten Macrons popularitet har vokst jevnt og trutt siden den gang.

Meningsmålingene levner Le Pen bare ørsmå sjanser til å bli president. Emmanuel Macron svarte på utfordringen ved å ta tilbake et av Le Pens favorittbegreper i talen han holdt i går: «Jeg vil være patriotenes president, mot trusselen fra nasjonalistene», sa Macron. Det er første trekk i Macrons kamp for å demontere Nasjonal Fronts retorikk før 7. mai. Bare minutter senere, da Marine Le Pen hastet ut fra salen der tilhengerene fortsatt danset, kom et par unge gutter med et slagord Macron kommer til å la Nasjonal Front ha for seg selv. «Frankrike for franskmenn», ropte de ivrig, mens Marine Le Pen forsvant, omkranset av store sikkerhetsvakter.