Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Kjemien som ikke stemte likevel

Sender vi egentlig hemmelige signaler gjennom svette t-skjorter?

God kjemi: Populære teorier om feromoner hos mennesker står svakere etter nye forskningsresultater. Disse to trives tydeligvis med hverandres odør på Dansbandsveckan i Malung, Sverige i 2012. Foto: Lars Botten

Forskningsfronten

Hvem: 
En gruppe australske forskere. 

Hva: 
Ingen sikker støtte for at det finnes feromoner hos mennesker. 

Betydning: 
Viser hvordan en forsknings-hype langsomt innhentes av vitenskapelige krav.

Forskere er stolte av de vitenskapelige idealer, og kanskje er man nå blitt enda mer bevisst på disse, ettersom begrepet «post-truth» i økende grad brukes for å beskrive dynamikken innen politikk og media. Ideelt sett skulle vitenskapelige teorier lede til klart formulerte hypoteser som kan testes empirisk med robuste metoder, før man konkluderer basert på en nøytral og objektiv tolkning av resultatene. Men i praksis er verden ofte litt mer rufsete.

Forskning som er lett å selge til et bredt publikum som en god historie, er ofte ekstra sårbar for å påvirkes av uvitenskapelige krefter som ønsketenkning, forhastede konklusjoner eller økonomisk motiverte valg. Faren er at forskningens tabloide potensial noen ganger bidrar til å dra i gang en vitenskapelig «hype», der antagelser plutselig fremstår som sannheter og usikre funn som robust empiri.

 

Kunnskapen om feromoner hos mennesker kan illustrere dette. Feromoner er signalstoffer mellom individer av samme art. Akkurat som hormoner sender beskjeder mellom ulike organer i kroppen, er feromoner kjemiske meldinger fra ett dyr til et annet. Dette brukes for eksempel hos insekter som maur og bier for å slå alarm om en fare og hos en del pattedyr i forbindelse med paringsadferd. De fleste feromon-signaler i dyreriket fanges opp gjennom nesen, men til forskjell fra vanlig lukt utløser feromonet ikke primært en sanseopplevelse, men en stereotyp, forutsigbar biologisk respons.

Vitenskap gir oss ikke en endelig Sannhet med stor S.

Tenk så fascinerende om vi mennesker også sender hemmelige signaler til hverandre uten å vite det, som kanskje styrer viktige ting som hvem vi tiltrekkes av! Der har du en historie som selger. Vi snakker jo om at «kjemien stemmer» mellom mennesker. Det er jo en besnærende tanke at dette kanskje vil kunne spores tilbake til konkrete, hemmelige kjemiske meldinger.

 

I 1991 presenterte et amerikansk selskap stoffene androstadienon og estratetraenol som mulige kjønnsspesifikke feromoner hos mennesker. En toneangivende forsker gjorde en studie av stoffenes effekt på stemningsleie hos kvinner og menn med usikkert utfall, som siden er sitert over 150 ganger. En lang rekke ivrige kolleger har fulgt etter og gjort små studier som tolkes optimistisk, mens den grunnleggende usikkerheten glemmes. Og når ideen om kjønnsferomoner hos mennesker får fotfeste hos det brede, ikke-vitenskapelige publikum, kan enhver rest av skepsis ha blitt borte på veien. På nettet kan du melde deg på «pheromone-parties» der man finner frem til den perfekte partner ved å lukte på brukt undertøy.

Men holder det vann? Kritiske røster etterlyser nå strengere metodologi i feromon-feltet. Går man forskningen etter i sømmene, er det absolutt ikke sikkert grunnlag for å si at det eksisterer feromoner hos mennesker, hevder de. Resultatene for de to stoffene som hittil har vært forsket mest på, er ikke overbevisende. For få uker siden publiserte en australsk forskningsgruppe et grundig forsøk på å reprodusere påståtte effekter disse mulige feromonene skal ha på forsøkspersoners bedømmelse av ansikter. Konklusjonen ble at det ikke hadde noen ting å si om man fikk et av disse stoffene i nesen eller ikke.

 

Siste ord om feromoner hos mennesker er neppe sagt, men det som har vært en populær teori, står nå svakere enn tidligere. Historien er et eksempel på at vitenskapen ikke er perfekt, men blant annet også har sine tabloide sider. Samtidig er det verd å merke seg at teorier som er bygget på tynt empirisk grunnlag, til syvende og sist gjerne blir innhentet av mer robust forskning. Vitenskap gir oss ikke en endelig Sannhet med stor S. Heldigvis ligger den likevel så langt unna «post-truth» det er mulig å komme.

Annonse