Annonse
00:00 - 07. april 2017

– En test for Trump

Som syrer håper Ibrahim Hamidi at tirsdagens giftangrep blir en vekker. Som analytiker ser han bare én utvei, og den er dårlig.

FENGSLET: Som syrisk journalist dekket Ibrahim Hamidi «Damaskusvåren», da Bashar al-Assad overtok for sin far i 2000. Denne korte perioden med økt frihet ble fulgt av innstramninger, og Hamidi fikk inndratt pressekortet sitt. Han satt i fengsel fra 2002 til 2005, etter å ha rapportert om Syrias forberedelser til Irak-krigen. I dag bor han London.
Annonse

DETTE ER SAKEN

  • Over 80 mennesker er døde etter at Syriske regjeringsstyrker bombet den opprørskontrollerte byen Khan Sheikhoun i Idlib-provinsen i Syria tirsdag.
  • Tyrkiske sykehus som har obdusert flere av de døde, melder om spor av kjemiske stridsmidler i likene. USA, Frankrike og Storbritannia la onsdag frem et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd om å fordømme angrepet.
  • Diskusjonen pågikk da Morgenbladet gikk i trykken. Ibrahim Hamidi er selv fra Idlib-provinsen. Han er journalist, redaktør og forsker ved St. Andrew-universitetet i Skottland, men bosatt i London.

– FNs representant i Syria, Staffan de Mistura, sier at angrepet med kjemiske våpen tirsdag kom fra luften. Også USA, Storbritannia og Frankrike hevder at syriske fly har skylden. Er du enig?

– Det er vanskelig for meg å bekrefte dette. Russerne sier at syriske regjeringsfly traff et lager med kjemiske våpen som ble kontrollert av opposisjonen. Hva som enn er sant, faktum er at dusinvis med sivile, mange av dem barn, er blitt slaktet. Denne massakren er en test for Donald Trumps administrasjon, en test for det internasjonale samfunnet, for sikkerhetsrådet og i særdeleshet for Russland. Etter at russerne intervenerte i 2015 har de ansvaret for det som skjer i Syria, og de burde nå gjøre sitt ytterste for å forhindre at dette skjer igjen.

– Du sa at dette er en test for amerikanerne. Hvordan bør Trump svare?

– Uavhengig av hvem som gjorde dette, har Trumps administrasjon et ansvar for å få slutt på denne typen angrep. Dette var ikke bare et angrep på syrere, men også på internasjonale normer og regler. Jeg er sikker på at mange aktører, både stater og opprørsgrupper, nå venter på amerikanernes respons. Hvis de ser at ingenting skjer, at dette blir tolerert, er det grønt lys for bruk av kjemiske våpen andre steder i verden også. Den amerikanske responsen må være veldig tydelig.

Hva slags tydelig respons er mulig når vi ikke vet sikkert hvem som gjorde det?

– Uavhengig etterforskning, med full tilgang til alle menneskene og alle stedene. Dernest må man ta dette til sikkerhetsrådet, hvor hverken russere eller amerikanere må få blokkere et vedtak. Man må først navngi og bringe skam over dem som gjorde det, og deretter ta dem til rettssalen.

Syria lovet å tømme lagrene med kjemiske våpen etter at en en opposisjonskontrollert forstad til Damaskus ble angrepet i 2013. Viser ukens angrep at FN ikke lyktes med å få ut alle våpnene?

– Ja. Angrepet i 2013 resulterte i en avtale mellom USA og Russland. FN sa landet var renset for kjemiske våpen.

Tror du dette angrepet vil endre dynamikken i konflikten, eller vil det bare bety to dager med forferdelige bilder på TV-skjermene?

– Jeg kommer selv fra området. Som syrer håper jeg at dette vil endre dynamikken, at regimets allierte vil stanse konflikten. Jeg håper at den barbariske gjerningen, uavhengig av hvem som gjorde den, vil bli en vekker som kan stoppe blodsutgytelsene.

Dette var ikke bare et angrep på syrere, men også på internasjonale normer og regler.

Ibrahim Hamidi

Tror du det vil fungere slik i den virkelige verden?

– Nei. Som analytiker er jeg redd det ikke vil gjøre det. For vi har sett dette før. I seks år har vi sett lidelsene til dette folket. Verre handlinger enn denne er blitt begått uten at noen har lyktes i å tvinge partene til å finne en løsning. Forskjellen nå er at vi har en ny amerikansk ledelse, og at det russiske militæret er på bakken i Syria. Jeg håper at dette har endret noe, men jeg er redd det ikke er tilfellet. Syria er blitt et sted der både regionale makter, Russland og USA fører krig ved stedfortredere. Ingen av partene bryr seg mye om folkets lidelser. Løsningen ligger ikke lenger hos den syriske regjeringen og opposisjonen.

I valgkampen sa Donald Trump at han ikke likte Assad, men at det var et faktum at han drepte IS-krigere. USAs FN-ambassadør uttalte forrige uke at USA ikke lenger ville sitte og vente på at Assad skulle forsvinne. USA har altså en annen linje enn under Obamas ledelse, men er det en rell forskjell bak ordene?

– Trump aksepterte forrige uke Assad som leder av Syria, det er en stor endring fra Obama. Det er veldig klart at Trumps topp-prioritet er å nedkjempe IS og deretter å redusere Irans innflytelse i området. Å fjerne Assad er ikke førsteprioritet. Men, for å være ærlig, så tror jeg ikke det var førsteprioritet for den forrige regjeringen heller. Det som er viktig med Trump, er at han har sagt det rett ut: Det er IS først, Iran nummer to, og å fjerne Assad på tredje eller kanskje fjerde plass.

Kan det komme noe produktivt ut av at han er ærlig om hva han prioriterer?

– Det blir kontraproduktivt. Det syriske regimet og deres allierte oppfatter det som et signal om at de kan gjøre hva de vil. Blant opposisjonen og deres allierte blir det forstått som at amerikanerne har sviktet dem. Dette vil føre til mer blodsutgytelse, moderate opposisjonelle vil bli radikalisert.

Onsdag ettermiddag sa Donald Trump at giftangrepene hadde endret hans syn på Assad. Drapene av «uskyldige barn, uskyldige babyer, små babyer» har fått ham til å revurdere hvordan han ser på Assad. Endrer dette noe?

– Ja visst. Han sa at angrepet har endret synet hans på Assad, men han sa ikke hva han vil gjøre. Min følelse er at Washington vil fokusere mer på de kjemiske våpnene enn på ofrene selv. Etter de kjemiske angrepene i august 2013 var Obama-administrasjonens prioritet å uskadeliggjøre de kjemiske våpnene snarere enn å presse frem en politisk løsning og gjøre ende på krigen. Jeg håper at Trump denne gangen vil arbeide med å finne en vei ut av krisen og frem til en fredsavtale. Måten de taklet angrepet på i 2013, førte til fremveksten av IS. Hvis de håndterer tirsdagens angrep på samme måte, vil det lede til enda mer radikalisering. 

Ser du noen andre parter som kan spille en konstruktiv rolle?

– Jeg ser egentlig ingen part som kan gjøre det. EU kan spille en rolle som mellomledd mellom russerne og USA. Men europeiske land er opptatt med egne problemer. Det eneste realistiske alternativet er at amerikanerne og russerne lager en avtale om Syria og så tvinger den på alle partene i regionen. En avtale etter modell av Daytonavtalen, påtvunget fra toppen og ned.

Daytonavtalen gjorde slutt på krigen i Bosnia, men ikke splittelsen mellom folkegruppene. Når du håper på en «Daytonavtale», da er ting ille?

– La meg fortelle deg noe. Vi syrere håper ikke lenger på en god løsning, vi håper på det minste av to onder. En situasjon som lar mennesker leve side om side uten å drepe hverandre. Ingen ville ønsket seg en «Daytonavtale» i starten av krigen. Men stedfortrederkrigen, og det faktum at russerne nå kontrollerer store deler av Syria, levner oss få muligheter. I det minste ville en slik avtale stoppet kampene. Så kan vi håpe at vi i det lange løp kan lappe dette sammen og samtidig stille krigsforbryterne til ansvar.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse