«Journalistikken og de uavhengige, redigerte nyhets- og aktualitetsmediene i Norge befinner seg midt i en historisk avgjørende tid. Store strukturelle endringer forårsaket av den globale konkurransesituasjonen, den teknologiske utviklingen og mediebrukernes adferd medfører at det akkurat nå ikke finnes bærekraftige forretningsmodeller for å finansiere betydelige deler av den samfunnsviktige norske journalistikken».
Slik innledes NOU 2017:7, mediemangfoldsutvalgets innstilling, som ble lagt frem tirsdag denne uken. Samme dag som denne dystre beskrivelsen kom de offisielle opplagstallene. 92 av 228 norske aviser har nå vekst i opplaget, flere enn på svært mange år. Norges største avis VG hadde et overskudd på over 270 millioner kroner i fjor. Landets nest største mediekonsern, Amedia, presenterte før helgen et overskudd på 422 millioner. Hvordan kan dette ikke være økonomisk bærekraftig?
Blant annet fordi opplagsvekst ikke lenger betyr inntektsvekst. For de fleste norske aviser, skyldes volumveksten i hovedsak sterkt rabatterte digitale abonnement. VG får fortsatt 60 prosent av inntjeningen sin fra en papirutgave i fritt fall. Amedias store overskudd skyldes, som for de fleste mediekonsern, hovedsakelig store utgiftskutt og færre journalister i redaksjonene.
For Morgenbladets del er bildet i det store og hele positivt. Opplaget ligger stabilt. Løssalget av papirutgaver faller, som for alle andre aviser, men vi får stadig flere abonnenter, både på nett og papir: Aldri har så mange abonnert på avisen som nå. Men også vi er avhengige av statlig støtte: Vi har som alle andre aviser momsfritak, og får i tillegg fem millioner kroner i året i produksjonsstøtte. Samtidig får flere andre aviser langt større støtte per eksemplar fordi de defineres som «riksspredt og meningsbærende», mens Morgenbladet defineres som en ukeavis, og får en langt lavere støttesats.
Dette er et av flere skjeve utfall av dagens pressestøtteordning. Mangfoldsutvalget foreslår å rette opp noen av dem, ved å flytte penger fra de største støttemottagerne over til lokalavisene. Men stortingspolitikerne bør se på hele bildet om de først skal revurdere dagens ordning.
Det viktigste i det store bildet er likevel dette: Et mangfold av profesjonelle redaksjonelle miljøer er viktig for den offentlige samtalen, og dermed demokratiet. For å opprettholde dette, er statlig støtte til journalistikk nødvendig. Utvalget har levert en god analyse av hvorfor.
Tiltakene utvalget foreslår, vil gi til sammen over 800 millioner kroner i utvidet støtte til mediebransjen. Mest utgjør forslaget om å frita bransjen for arbeidsgiveravgift – mellom 500 og 600 millioner kroner. Men bransjen har selv noe å svare for når den ber om dette: Hvorfor skal selskaper som går med flere hundre millioner kroner i overskudd og betaler lederne sine flere millioner i årslønn, få fritak for arbeidsgiveravgift? Hvilken garanti har staten for at disse pengene vil gi mer og bedre journalistikk? Lobbykampen for mer penger ville blitt mer troverdig om medieeierne brukte mer av overskuddet som allerede finnes på journalistikken.
IAI