Annonse

Annonse

00:00 - 17. mars 2017

Lærdom fra Nederland

Hele verdenspressen er på plass. VG Nett sender live. Kommentatorkorpset har nattåpent i studio. Det mellomstore europeiske landet Nederland avholder parlamentsvalg, og alle lurer på én ting – hva skjer med dette ene partiet: Partiet som er grunnlagt for å svare på én stor utfordring for samfunnet, og som har svar så drastiske at de fundamentalt vil endre livene våre dersom de blir til politikk. Tonen i mediedekningen er angstbitersk – preget av frykt for at dette partiet faktisk får innflytelse, og hvilke konsekvenser det vil det få for resten av Europa.

Hva om dette partiet het Grønne Venstre, og ikke Frihetspartiet? Mens alle snakket om Geert Wilders (som fikk 13 prosent oppslutning til slutt), var det 30 år gamle Jesse Klaver som var valgets store vinner i Nederland denne uken. De grønne økte sin oppslutning fra 2,3 til ni prosent, og gikk fra fire til 14 representanter i parlamentet. Veksten tilskrives dels proteststemmer mot Wilders, samt Klavers personlige appell. Men partiets miljøbudskap er tydelig: Steng kullkraftverk umiddelbart, innfør en karbonskatt og skap et Nederland som kun bruker ren energi innen 2050. Det er ikke mindre radikalt enn å forby Koranen.

Men klimapolitikk er for lengst normalisert politikk – en av flere kampsoner som blir til kompromisser når koalisjoner dannes og kjerneinteresser forhandles. Radikale klimaforslag sjokkerer ikke slik radikale innvandringsforslag gjør det. Det ble knapt debatt da den norske regjeringen denne uken åpnet 102 nye områder for oljeleting, 93 av dem i Barentshavet. Dette var da også helt i tråd med avtalen regjeringen har inngått med KrF og Venstre, forsikret oljeministeren fra Frp. Greenpeace kalte forslaget «helt vilt», Bellona sa «fullstendig galskap». Og så rettet vi øynene mot Nederland.

Konsensusmodellen var begrepet den nederlandske statsviteren Arend Lijphart introduserte for å beskrive denne typen politisk system, som dominerer i Vest-Europa. Modellen beskrev opprinnelig et Nederland der katolikker sto mot kalvinister og sosialister mot liberalere. Systemet – flerpartivalg, koalisjonsregjeringer, maktfordeling og så videre – førte motstanderne sammen, veide interessene deres mot hverandre og ga politikken legitimitet. Nå står klimapåbud mot koranforbud, og fortsatt fungerer både politisk system og politisk kultur slik at det radikale ikke blir normalt, på vondt og godt.

Motsatsen er det statsviterne kaller majoritetsmodellen. I land der vinneren tar alt, blir demagogene også mer truende. Torsdag ble president Donald Trumps første statsbudsjett offentliggjort. Det kutter blant annet bevilgningene til USAs miljødirektorat med 31 prosent, og fjerner fullstendig bidragene til FNs grønne klimafond. Men selv i USA har systemet sin innebygde motstand. Denne uken ble også Trumps andre forsøk på et innvandringsforbud stanset av en domstol.

Hverken Donald Trump eller Geert Wilders er akutte trusler mot demokratiet. Den mest håndfaste lærdommen fra valget i Nederland, er at ni prosent av velgerne har stemt for en mer radikal politikk mot klimaendringer. 13 prosent har stemt for en mer radikal politikk mot islam. Men mens islamkritikken behandles med eksistensielt alvor, behandles klimakritikken som et innslag i normalpolitikken. Det burde vært motsatt.

IAI

Annonse