Annonse
00:00 - 24. mars 2017

Det eksplisitt grenseoverskridende i skiskytternes humor

Et teoretisk perspektiv.

Sugebevegelsesepisoden: Tv-seere reagerer idet skiskytter Lars Bergers assosiasjonsskapende bevegelser fanges direkte på NRK. Skjermdump: NRK
Annonse

DETTE ER SAKEN

  • Søndag kveld holdt det internasjonale skiskyttermiljøet sesongavslutnigsfest på Holmenkollen Park hotell. Festen ble stanset av politiet etter at skiskyttere hadde utløst brannalarmen fem ganger på tretti minutter.
  • Skiskytter Emil Hegle Svendsen uttalte til Dagbladet at «for en gangs skyld var det ikke meg. Jeg er blitt skikkelig og snill gutt».
  • Skiskytter Marte Olsbu syntes det var synd festen tok slutt, men også litt godt. «For jeg var trøtt og sliten», uttalte hun.

Kilde: Dagbladet

Da skiskytternes sesongavslutningsfest på Holmenkollen Park hotell søndag ble avbrutt etter at festdeltagere, ifølge NRK, utløste brannalarmer mens de «løp rundt i gangene på hotellet og hadde det moro», var dette ikke å forstå som en enkeltstående hendelse, men som den siste i en serie tildragelser som de siste årene har, i hvert fall for utenforstående, fortont seg som gåtefulle.

Å oppfatte dette som «humor i skimiljøet» ville vært for enkelt, fordi en slik kategorisering også ville innbefatte opptrinn som da langrennsjentene kledte seg ut som russiske prostituerte, eller da hopperne ikledte seg sterkt fargede parykker på sletta etter et renn, eller til og med Petter Northugs «vitser», som nådde sitt høydepunkt da han i en «nøye planlagt» seiersfeiring, av NRK omtalt som «ellevill», kastet seg inn foran et kamera og ropte, «Kong Carl Gustav can you hear me? Björn Borg, Ingemar Stenmark (…) your guys took a hell of a beating!»

Nei, også innen skiidrett finnes adskilte kulturer, som endog står i et motsetningsfylt forhold til hverandre. Hoppere er små og lette, langrennsløpere er seige og slimete, mens skiskytterne, som vi skal komme tilbake til, innehar den spesielle egenskapen å kunne kontrollere egen kropp under stress og sterk fysisk påkjenning. Vi må dermed i denne artikkelen holde oss spesifikt til skiskytterne og deres spesielle humor, som i det videre skal eksemplifiseres ved tre offentlig kjente episoder:

 

Sugebevegelsesepisoden, der Lars Berger i baksetet på en buss under VM i Sapporo pekte på NRKs kvinnelige reporter og, som VG formulerte det, «gjorde sex-bevegelser med hånden fram og tilbake mot munnen», det hele sendt på NRK.

 

Blottingen i Khanty-Mansijsk, der fire mannlige norske skiskyttere i 2013 dro ned buksene og viste frem kjønnsorganene sine idet feltet fra kvinnenes fellesstart kom forbi, visstnok som hevn fordi norske skiskytterkvinner tre år tidligere hadde vist frem puppene for Emil Hegle Svendsen.

 

Hendelsen i Pokljuka, der Hegle Svendsen og brødrene Johannes og Tarjei Bø i 2014 dro på byen, badet i sjøen, og, som det fremgår av en senere lekket e-post «begår det vi ser på som hærverk ved å tappe luft ut av dekkene til ulike nasjoner og serviceteam utenfor hotellet».

 

Blottingen i Khanty-Mansijsk: En tysk tv-kanal filmer det hele bakfra, og antar at det dreier seg om «sibirske strippere». Foto: TV2

Alsgaards porno. I Platons dialog Filebos inntar Sokrates en negativ holdning til humor. Vi ler fordi vi ser andre mennesker dumme seg ut, mener han, vi ler av de latterlige og uintelligente. Denne overlegenhetsteorien ble senere støttet av Thomas Hobbes, som mener at vi ler når vi digger egne prestasjoner og ser andre feile. Som kritikk av dette synet kom uoverensstemmelsesteorien, som hevder at humor skapes ved uvante sammensetninger av ideer, objekter eller hendelser. Filosofen Herbert Spencer avviste imidlertid begge disse teoriene, og lanserte i stedet forløsningsteorien, som forfekter at latter er en respons på forløsning av en oppladet energi/spenning/opphisselse. Sigmund Freud ga støtte til dette. Han mente vi mennesker har en ubevisst angst i oss, en oppdemmet psykisk energi av undertrykkede følelser, som må finne sin vei ut, og forløses gjennom latter.

Når vi konfererer med mangeårig sportsjournalist Ernst A. Lersveen, er det nettopp Freuds forklaring som synes mest relevant i dette tilfellet. «Jeg tror de avreagerer», sier han. «De blir litt barnslige i et slikt miljø, finner på slike ting som 14-15-åringer gjør, tar bilder av hverandre i tøvete positurer.»

Hvorfor skjer dette?

– Det er så mye alvor. De lever under et 24-timers regime av havrekli, brunost, klister, laktat, intervall. De blir så enspora og egoistiske. Det er befriende for dem å komme vekk.

Lersveen never en episode fra 2001, da langrennsløper Thomas Alsgaard fikk tak i en projektor og viste pornofilm på en stor vegg på en husblokk i Lathi.

– De har et så høyt alvorsnivå at man må være litt gæren… jeg klarer ikke helt å sette meg inn i deres hoder, de som bare er opptatt av å prestere. Alt handler om å løse oppgavene. Da trenger de å få ned spenningsnivået, avreagere.

Merk at ordbøkene definerer «å avreagere» som «å få utløsning for en spenningstilstand i sinnet», eller «å gi avløp (for en hemning, for noe som har plaget og ergret en); ‘rase ut’».

Forfatter av boken OL og VM i skiskyting, Kjell-Ivar Petterson, anfører to andre episoder i sakens anledning. Da Emil Hegle Svendsens kjæreste ankom hotellet under en samling i 2012, hadde det franske laget avtalt med resepsjonisten at kjæresten skulle bes møte i massasjerommet. Der satt hele det franske laget, nakne.

Petterson opplyser videre at Tarjei Bø er blitt omtalt som «en luring». Sammen med Hegle Svendsen oppdaget han en gang at bilen til den russiske skiskytteren Svetlana Sleptsova sto på tomgang uten fører. Bø tok da, ifølge Petterson, «en kjøretur og parkerte den et annet sted».

– Det er en practical joke, sier Petterson. – God humor.

Hvor parkerte de?

– Det står det ikke noe om. Bare «et annet sted».

Hvilken mening skal vi tillegge denne handlingen?

– Det viser løssluppenhet. Rampehumor, i anførselstegn.

 

Hendelsen i Pokljuka: Skiskytterne Emil Hegle Svendsen, Johannes Thingnes Bø og Tarjei Bø ble fratatt stipender i hundretusenkronersklassen etter å ha badet i sjøen og tappet luft av konkurrentenes bildekk. Foto:Terje Bringedal / VG / NTB Scanpix

«Alarmen» går. Her finnes noen humorteoretiske poenger. Humor er sosialt fundert, den virker bare i kontekst av et spesifikt sosialt miljø. Når Lersveen sier at han «sliter med å sette seg inn i deres hoder», er det fordi skiskytterne, gjennom sin reise fra renn til renn gjennom sesongen utvikler en innforståtthet som delvis kan forklare det ovenfor nevnte «gåtefulle element».

Det finnes videre kunnskapshull, vi utenforstående kan definere skiskytterhumoren som «narrestreksbasert» (eller skøyerstrek-, fantestrek-, rampestrek-, spillopperi-, spilloppmakeri-, sprell, lureri, guttestreksbasert), altså basert på ikke-verbale handlinger som skal sette andre i en situasjon av perpleksitet, forvirring, flauhet, eller ubehagelighet.

Vi vet ikke hvilke sanger som ble sunget i resepsjonen på Holmenkollen Park hotell, som NRK meldte. Det vi likevel kan merke oss, er de seksuelle referansene som preger flere av opptrinnene, og det eksplisitt grenseoverskridende ved dem, da noe av tilfredsstillelsen i seg selv synes å oppnås ved å overskride sosiale tabuer.

Med støtte i forløsningsteorien er det dermed maktpåliggende å vise til den oppbygning av nervøs energi som lagres i skiskytternes kropp gjennom sesongen, da vi stadig hører ekspertene på tv vise til det «å gå kontrollert» som den for dem aller høyeste dyd. «Jeg synes det virker som Emil går ganske kontrollert opp her», hører vi, og blir med det betrygget. Han går ikke for raskt, han slipper ikke for mye energi ut, han er «samlet», en demning som bygger seg opp, men aldri brister.

Så kommer han inn til skyting, der vi, om vi holder oss til Freud, kan peke på et mulig traume: De norske skiskytternes prestasjoner på standplass er en psykologisk ekvivalent til prematur ejakulasjon. De har gjennom harde bestrebelser («kontrollert») i langrennssporet endelig «kommet i posisjon», de retter opp «geværet» og skal «fyre av», rytmisk og presist, blottlagt (ref. blottestuntet) foran et stort publikum, men så skjer det, igjen og igjen: De fornedrer seg selv, den intense spenningen på stadion får en utilfredsstillende utgang, og mens publikum stønner av skuffelse går skiskytteren inn i strafferunden, hvor han under alles påsyn skal skjemmes og latterliggjøres.

Det er dette traumet som må bearbeides, voldsomt og under sterk alkoholpåvirkning ved sesongslutt. Snøen smelter, alt brister. Prematur «utløsning» av brannalarmer, gjerne mange og små og med korte mellomrom, tjener da den ubevisste hensikten å gjøre omverden resolutt klar over den tabubelagte smerten som «brenner» i utøverens indre, og som ellers aldri kan uttrykkes.

 

Åstedet: Det var i dette hotellet at brannalarmen søndag ble utløst en rekke ganger av mennesker som løp gjennom gangene, mens en gruppe skiskyttere i resepsjonen sang. Foto: Chris Alban Hansen / Wikimedia

Bjørndalen-teorien. Den observante leser vil innvende at dette ikke kan forklare «hendelsen i Pokljuka», der det seksuelle elementet ikke er til stede. Brikkene faller på plass først når vi vet at en av bilene hvis dekk ble punktert, var Ole Einar Bjørndalens BMW.

Bjørndalen symboliserer ikke bare «det kontrollerte» som må forløses, men selve det kokongbaserte skiskytterlivet i konsentrert form. Der Hegle Svendsen i redsel for sykdom avsto fra å kysse kjæresten de siste to månedene før VM, der håndhilsing var forbudt og hvert gulv på hotellrommene ble dekket med plast, gikk Bjørndalen enda lenger og skyldte munnen med ren vodka hver kveld før legging. Han bor i en trailer med tredemølle for rulleski.

Når de tyve år yngre kollegene slipper luften ut av Bjørndalens dekk, er ikke dette å forstå som en handling rettet mot Bjørndalen, men mot «Bjørndalen», forstått som deres egne fremtidige selv som fanger av det regimet han symboliserer. Å punktere Bjørndalens dekk er en ubevisst frihetshandling, en grenseoverskridelse festet i ønsket om å punktere skiskytterens egen «boble», for slik å bryte ut av den. Skiskytteren har ikke punktert Bjørndalens dekk, han har punktert sine egne livsbetingelser, for slik å markere, symbolsk og rituelt, et ønske om å leve friere, rikere, mer autentisk og «egentlig». Skiskytterens «humor» er ikke humor, men angst.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.