00:00 - 24. februar 2017

Samtiden i verdensrommet

Lisa Oppenheim The Sun is Always Setting Somewhere Else (2016). Med tillatelse fra The Approach, London

I 1977, da romfergene Voyager I og II ble sendt ut i verdensrommet, befant det seg en grammofonplate i gull ombord. På platen var det lagret diverse lyder og musikk, tegninger og fotografier som skulle sendes som en flaskepost til fremmede planeter. Bildene viste ganske enkelt hvem vi var. Krig, fattigdom og død var derimot borte, vi ville da at de fremmede skulle like oss. Førti år senere har Fotogalleriet i Oslo en utstilling med en slags pastisj av Voyager-platen. Kuratorer fra alle kontinenter er valgt ut til nok en gang å vise hvem vi er. Men hvor skikket er egentlig kunstfotografiet av i dag til nettopp det? I en tid hvor mye fotokunst handler om hva fotografiet egentlig er, hvor selve formen brytes ned, oppleves det ofte som man må lese en bruksanvisning for å skjønne hva man egentlig ser på. Katalogen som følger med utstillingen, viser et interessant lappeteppe av fotografiet slik det står i dag, om enn forvirrende. Men kanskje det er ideen? I en tid hvor verden rundt oss føles fragmentert og virkeligheten settes på prøve, er det kanskje slik at kunsten må være forvirrende for å fylle sitt sanne kall – å speile sin egen samtid.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse