Portretter av kunstnerne som unge menn

I 2003 ble fotografen Ryan McGinley en av de yngste noensinne til å holde en separatutstilling på Whitney-museet i New York. Grenseløse, unge, frie og nakne hang de der – vennene til den 25-årige McGinley. Etter utstillingen tok kunsterskapet en dreining mot det regisserte – nakne kropper i vakre landskap og studioportretter. McGinley er blitt en av verdens mest betydelige fotografer på bakgrunn av dette arbeidet. The kids were alright, en ny utstilling ved MOCA Denver, og en bok med samme tittel (Rizzoli) utvider materialet fra gjennombruddet. I bokens introduksjon heter det at McGinleys bilder mellom 1998 og 2003 har mer til felles med den afro-amerikanske maleren Jean-Michel Basquiat enn med mer nærliggende fotografer som Nan Goldin og Larry Clark. Med «New York som lerret og scene» tar McGinley selv en sentral rolle i bildene, sammen med kunstnerne Dan Colen og Dash Snow. Bildene av dop, graffiti, sex og blod danner et selvutleverende epos av en dannelsesroman, som selv i Snapchats tidepoke virker grenseløst utleverende og ærlig. De estetiserte bildene fra debuten er blandet med mer brutale bilder, og slik blir linjen mellom ­livet og kunsten visket ut.