Annonse

Annonse

00:00 - 17. februar 2017

Mål og mening

Slutt å stole på meningsmålingene, oppfordret Harald Stanghelle nylig i Aftenposten. Meningsmålingsbyråene står nå i samme tillitskrise som mediene og samfunnsforskningen, det er straffen for ikke å ha fortalt oss om Trump, Brexit og høyrepopulistiske brakvalg i Europa.

Og det er mye å irritere seg over ved meningsmålinger. De maser opp den politiske kulturen, de er kostbare, og bommer rett som det er. Men meningsmålinger er likefullt det instrumentet som best spår valgresultater. I siste utgave av Science (februar, 2017) presenterer tre amerikanske forskere (Kennedy, Wojcik, Lazer) en omfattende studie av meningsmålingers treffsikkerhet. Modellen deres inkluderte 621 nasjonale valg i 86 land, fra 1945 til i dag, og forskerne la også inn andre strukturelle faktorer som kan gi utslag for valgresultat – som økonomisk vekst, regjeringsslitasje og hvor robust demokratiet er. Meningsmålinger slo de andre suverent, og traff i mellom 80 og 90 prosent av tilfellene, viste studien. Reaksjonene på Trumps seier («Tonight data died») var altså, ifølge forskerne, svært overdrevne.

Feil, men begge veier: Den siste uken med nasjonale meningsmålinger før fjorårets presidentvalg i USA, sammenlignet med det faktiske valgresultatet (grønn strek).

Meningsmålinger skal være demokratiske kompass, og bør hegnes om. De er ofte ikke så på viddene som mange påstår – for eksempel viste målingene rundt valgdagen tross alt, ganske riktig, at Clinton kom til å få flest stemmer, med en ikke veldig stor margin. Likevel – det er riktig at de har glippet på det politiske stemningsskiftet i Vesten, og det kan skyldes to problematiske rutiner i fremgangsmåten til byråer og medier. For byråenes del ligger problemet i å finne representative utvalg i dette nye politiske landskapet. Mye tyder på at svarvilligheten er lav for velgere som ser på seg selv som utenforstående.

Mediene, på sin side, elsker å gi meningsmålinger et «hardt», vitenskapelig uttrykk. Men statistikk er et fag som aller mest handler om å kvantifisere usikkerheten i målinger. Når norske medier oppgir resultater fra målinger, gis de likevel med én desimal, som om det er mer «vitenskapelig» og presist – mens det egentlig er ufaglig og meningsløst. Vanlige marginer for målefeil betyr at tallene, som et minstekrav, bør oppgis uten desimaler. Aller helst bør man heller oppgi hele konfidensintervallet (Ap: mellom 30 og 36 prosent…) Og så må ikke bevegelser innenfor og rundt feilmarginene spisses til store nyheter. Leserne gjennomskuer dette «medieøkonomiske grepet», og lar det gå ut over målingenes troverdighet som sådan.

Heldigvis er dette ting det går an å gjøre noe med. Vi trenger færre, grundigere og mer representative meningsmålinger. Men vi trenger dem fremdeles, helst i god tid før neste politiske sjokk.⇥

LL

 

Annonse