Annonse

Annonse

00:00 - 17. februar 2017

Forskjellsbehandling i Forskningsrådet

Historien om hva som skjedde da forskere sendte samme søknad til to ulike adresser i Forskningsrådet.

I april i fjor var de endelig ferdige. Ger Wackers og Rolf Andreas Markussen, begge forskere på helsepolitikk ved Universitetet i Tromsø (UiT), hadde jobbet med en søknad til Norges forskningsråd (NFR) på deltid i et halvt års tid – det var e-poster til inn- og utland, møter og nettverksbygging, faglige forberedelser. De var fornøyde da fikk den anerkjente idéhistorikeren og helseforskeren Eivind Engebretsen fra Oslo med seg på laget.

De siste to månedene jobbet de intenst. Da de omsider lastet søknaden, med tittelen «Reframing Public Health Intervention Studies», opp til forskningsprogrammet Bedrehelse i Norges forskningsråd, var det med håp om endelig å lykkes. Bedrehelse – som er kort for «Bedre helse og livskvalitet» – er en storsatsning, betalt av Helsedepartementet, som årlig deler ut 93 millioner kroner til forskning som fremmer helse og trivsel i befolkningen. Kongstanken i UiT-forskernes prosjekt var å ta i bruk teorier og kvalitative metoder fra samfunnsvitenskap og humanistiske fag til å belyse hvordan helseforskning og helsepolitikk også er kraftige kontroll- og styringsverktøy.

Rolf Andreas Markussen, forsker på helsepolitikk ved Universitetet i Tromsø (UiT).

De visste de hadde laget en litt utypisk søknad til et program som for en stor del handler om å avdekke årsaker til sykdom og å undersøke i hvilken grad forebyggende tiltak og behandlingsopplegg faktisk virker, men prosjektet var faglig ambisiøst og samfunnsrelevansen var tydelig, syntes søkerne selv. De antok det også var rom for samfunnskritisk forskning.

 

Problemet er at man stenger ute relevante og kritiske spørsmål.

Rolf Andreas Markussen

Et naturlig eksperiment. Noen uker senere sendte de den samme søknaden til Frihumsam, et prestisjetungt program for fri forskning som kjennetegnes av at nyttehensyn er underordnet. Tittelen er et sammendrag av «Fri prosjektstøtte for humaniora og samfunnsvitenskap». Her skal kvalitet alene avgjøre. Hvorfor ikke prøve?

De måtte vente til november og desember før svarene kom fra fagpanelene, altså de internasjonale ekspertgruppene som vurderer søknadene. Bedrehelse var først ute:

«Ingen nytteverdi». Forskningsprosjektet «anses ikke som realistisk». Samlet karakter: 3.

Så kom det fra Frihumsam:

Et «eksepsjonelt kreativt» prosjekt «på høyt internasjonalt nivå og av stor nasjonal og internasjonal interesse». Samlet karakter: 6.

Der Frihumsam merket seg at søkerne var «på høyt internasjonalt nivå», «blant de beste innen sitt felt», så Bedrehelse en forskergruppe som «ikke er godt nok kvalifisert». Der Frihumsam forventet forskningsresultater i ledende vitenskapelige tidsskrifter, kunne fagfellene i Bedrehelse konstatere at «det er ikke sannsynlig at ny kunnskap vil bli generert.»

Hva skjedde? Hvorfor er det så stor forskjell mellom kvalitetsbedømmelsene?

 

Norges forskningsråd

  • Regjeringens viktigste forsknings­politiske rådgiver.
  • Fordeler årlig vel ni milliarder kroner til forskning og innovasjon.
  • Skal både fremme fri forskning og forvalte store forsknings­programmer. Underlagt Kunnskaps­departementet.

Kilde: NFR

Ikke urettferdig. Markussen understreker overfor Morgenbladet at han og de andre søkerne ikke føler seg urettferdig behandlet. Nåløyet i Forskningsrådet er trangt, og til sist gikk ingen av søknadene inn. At forskere av og til vurderer kvalitet ulikt, er knapt noen bombe. Men han håper eksempelet kan belyse hvordan man i ly av «objektive» kvalitetsvurderinger kan utestenge forskere med andre spørsmål og metoder enn de man selv er opptatt av, særlig i forskningsprogrammer der ett fagmiljø eller en teoretisk skoleretning dominerer. «Akademisk grensepatruljering» kaller han dette fenomenet.

– Når noen kritiserer Forskningsrådets valg, så peker de alltid på fagfellevurderingene for å berolige oss. De sier det handler om kvalitet. Men dette eksempelet demonstrerer til fulle noe alle akademikere egentlig vet, nemlig at fagfellevurdering ikke er noen eksakt, objektiv vitenskap, sier Markussen.

Han spør:

– Er det snarere slik at ekskluderingsmekanismene slår inn straks pengedusjen skrus på? Prøver man å holde andre enn sine egne på avstand?

 

Glassperlespillet. I disse dager diskuteres Forskningsrådet på flere fronter. Flere forskere er lei av et system de mener fører til at de må bruke svært mye av tiden sin på å skrive kompliserte søknader i stedet for å forske på ordentlig (se blant annet debattinnlegg). «Alle humanister vet at søknaden til Norges forskningsråd (NFR) i stor grad avgjøres av hvordan den scorer langs en kombinasjon av forskningspolitiske akser som har lite med gode resultater å gjøre», hevdet den unge filosofiprofessoren Einar Duenger Bøhn her i avisen nylig. I Aftenposten beskrev filosof Arne Johan Vetlesen og psykolog Erik Stänicke 6. februar det å søke etter ekstern finansiering som et «glassperlespill», med henvisning til Herman Hesses roman: «Forskningssatsingen er utmeislet i programmer som gjør at det allerede langt på vei er bestemt på forhånd hvem som vinner.»

Arvid Hallén, som er inne i sine siste uker som direktør i Forskningsrådet, avviser denne påstanden som «karikert». Men han er enig med Markussen i at fagfellevurdering ikke er noen objektiv vitenskap. Vitenskapshistorien er full av konflikter mellom ulike skoleretninger – også innenfor enkeltfag. At dette i blant setter preg på kvalitetsvurderingene i Forskningsrådets ekspertgrupper, er ikke overraskende.

– Når vi blir oppmerksomme på at dette kan være tilfelle, prøver vi å studere sammensetningen og vurderingene og lære av dette, sier Hallén.

Han tror – på generelt grunnlag – at Markussens tanke om at det pågår akademisk grensepatruljering «kan ha noe for seg».

– Dette er særlig en utfordring i store forskningsprogrammer som er dominert av store fag, men hvor vi samtidig inviterer inn humanister og samfunnsvitere. Da er det viktig å passe på at fagpanelene er bredt sammensatt, sier Arvid Hallén.

 

Dialogmøte. Professor i psykologi Pål Kraft, som leder programmet Bedrehelse ved siden av å være leder for Psykologisk institutt i Oslo, er for tiden i hardt vær etter at han i et intervju med tidsskriftet Rus og Samfunn sveipende uttalte at kvalitativ forskning ikke henger med i tiden. 3. februar signerte 15 kolleger fra instituttet et innlegg hvor de imøtegikk hans beskrivelser av kvalitativ forskning. Forrige uke var det «dialogmøte» på instituttet for å oppklare situasjonen.

– Nå har jeg sagt veldig mange ganger at jeg mener at kvalitativ forskning er viktig og verdifull på bestemte områder og i bestemte problemstillinger. Men når Forskningsrådet bevilger lite til kvalitativ forskning, henger det først og fremst sammen med at det kommer få søknader, sier Kraft.

Han forteller at søknaden fra Tromsø-forskerne fikk så lav skår på kvalitet at den aldri nådde frem til hans bord i programstyret. Men han sier at fagfellene vurderer «nytteverdi» og relevans opp mot programmets målsetninger.

– Hva med vurderingen av vitenskapelig kvalitet, som hvert enkelt medlem i fagpanelet har sagt seg kompetente til å vurdere? Hvorfor er den så forskjellig?

– Dette er et interessant og komplisert spørsmål. Det henger trolig sammen med at ekspertpanelene er satt sammen av personer som er eksperter innenfor de temaene som er skissert i programnotatet. Hvis temaet i søknaden faller utenfor dette, vil panelet ikke nødvendigvis ha kompetanse til å gjøre en god kvalitetsvurdering, sier Kraft.

Arvid Hallén mener det i praksis kan være vanskelig å skille vurderinger av vitenskapelig kvalitet og samfunnsrelevans helt fra hverandre.

– Det er nok alltid en kobling. Innenfor medisin vil man for eksempel kunne se på det behandlingsmessige potensialet i forskningen som et kvalitetstegn, sier han.

 

Når Forskningsrådet bevilger lite til kvalitativ forskning, henger det først og fremst sammen med at det kommer få søknader.

Pål Kraft

Hvem har kompetansen? Markussen peker på at ekspertene i de to panelene har helt forskjellig fagbakgrunn. Der Frihumsam er befolket av samfunnsforskere og humanister, er ekspertene i Bedrehelse gjerne epidemiologer eller medisinere.

– Jeg vil stille spørsmål ved disses kompetanse til å vurdere kvalitative prosjekter. Selv er jeg antropolog, og det ville ikke falle meg inn å kvalitetsvurdere prosjekter i medisinsk epidemiologi. Det hadde vært bedre hvis de bare sa at prosjektet bommer på rammene for programmet og lot det være med det, sier han.

– Jeg savner ydmykhet for andres perspektiver og metoder. Og en viss tilbakeholdenhet når det gjelder ens egen evne til å vurdere forskningsmetoder man selv ikke er familiær med.

Pål Kraft påpeker at man hele tiden snakker om at det må bli mer tverrfaglighet i norsk forskning.

– Da er det viktig at fagpanelene også har høy tverrfaglig kompetanse på de temaene som er viktige i programmet, sier Kraft.

 

Ikke metode. Psykologene strides om verdien av dybdeintervjuer og andre kvalitative tilnærminger, men Markussen mener problemet ikke er metode, men hvilke spørsmål man i det hele tatt får lov til å stille innenfor helseforskningen.

For eksempel er Markussen opptatt av hvordan kunnskapen som medisinsk og psykologisk forskning «produserer» inngår i ulike former for maktutøvelse, og en viktig del av prosjektet de søkte om støtte til, handlet om å få en bedre forståelse av «helseulydighet»: hvorfor noen nekter å innrette seg etter myndighetenes forsøk på å få oss til å spise «fem om dagen» eller velge evidensbasert behandling når vi er syke.

– Bedrehelse kan derimot betraktes som et særdeles styringshissig program. Er det noe folkehelsepolitikken trenger, er det motstemmer, sier Markussen.

– Problemet er at man stenger ute relevante og kritiske spørsmål. Hvilken metode man skal bruke, er selvfølgelig helt avhengig av hva man vil finne ut. Men jeg tror ikke de styringskritiske problemstillingene vi er interessert i, belyses bedre av hjerneskanning eller andre nye kvantitative metoder.

 

Forskningsrådet får kritikk. I en fersk rapport, som 7. februar ble overlevert kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, anbefaler en ekspertgruppe at Forskningsrådet skjerper kravene til vitenskapelig kvalitet ytterligere: Søknader bør heretter få karakteren 6 (der 7 er høyest) for i det hele tatt å regnes som støtteverdige. Selv om norsk forskning har utviklet seg positivt, har Norge for få miljøer i verdensklasse, heter det, og i de såkalte «tematiske programmene» som skal svare på samfunnsproblemer, slik som Bedrehelse, prioriteres ikke vitenskapelig kvalitet høyt nok. Programmene bør derfor bli færre, bredere og åpnere. Blant annet fordi de da lettere vil unne «ta opp i seg nye problemstillinger, nye metoder og nye forskningsfaglige perspektiver» – et råd som, ifølge Hallén, er i tråd med hva Forskningsrådet for lengst har bestemt å legge opp til gjennom en endret programmodell kalt «Forskningsrådet 3.0».

Vil dette bøte på problemet?

– Skjerpet konkurranse gjennom åpnere og bredere programmer vil gi større muligheter for at prosjekter med høy kvalitet som ikke helt passer inn i dagens smale utlysninger, kan vinne frem, sier Siri Hatlen, som ledet ekspertgruppen.

Rolf Andreas Markussen mener de nye forslagene er et steg i riktig retning.

– Bedrehelse er et eksempel på et forskningsprogram som trolig er formulert for snevert, sier han.

Annonse