Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

Til kanonene!

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har tatt til orde for å utarbeide en norsk kulturkanon, altså en «kåring» over de beste verkene i norsk kulturhistorie, enten det er litteratur, billedkunst, film, teater eller musikk. Forslaget er sterkt kritisert, og kan oppfattes som en symbolsk bekreftelse av at «det norske er truet».

Kanon betød opprinnelig de kildene som den katolske kirken hadde utpekt som autoritative: «den rette lære». Kanonisering kan altså aldri bli noen nøytral prosess, den er strengt trosbetinget – ideologisk vil vi si i dag – og per definisjon ekskluderende. Spørsmålet blir da: Hvilken ideologi vil Høyre lage kanon på basis av? Er det partiets verdikonservative dannelse eller en populistisk brunost-versjon? Er det den beste kunsten eller den norskeste?

Moderne, sekulær kanonisering har ofte hatt et problem med kvinner og minoriteter. Harold Blooms mannstunge The Western Canon fra 1994 ble brukt i de såkalte culture wars ved amerikanske universiteter. Denne uken har mange pekt på Danmarks omstridte kulturkanon fra 2005, der syv statlig nedsatte utvalg utpekte verk fra dansk kulturarv. Frp la som kjent frem et forslag for elleve år siden om en kanon etter dansk mønster. Men må kanonisering ha en høyrenasjonal vri?

Morgenbladet har en egen entusiasme for kanonisering. Vår hustradisjon for store kåringer startet med den danske debatten som bakteppe i sin tid. Vi har argumentert for at kanon bør ha motsatt begrunnelse: den kan fungere integrerende og utjevnende. Kanon kan fremme felles referansesett, kunnskap og øyekontakt. En kanon er åpen — listen står der for alle – og frembringer i sin natur opposisjon, alternative kåringer og motkanoner.

Og viktig: Kanondebatt engasjerer bredt til en samtale om kunstnerisk kvalitet i historien og samtiden. I tider med stor omveltning kan dette være samlende. Et samfunn vil uansett rangere sine kunstverk, det er først når rangeringen blir innforstått at den blir ekskluderende. Kultursamtalen bør ikke være hemmelig, og en kanon kan motvirke dette, i all sin overtydelighet.

Dette er bakgrunnen for kulturkåringene Morgenbladet har laget gjennom årenes løp: En kanon etter Munch (billedkunst, 2005), Etterkrigstidens arkitekturkanon (2007), Vår tids største komponist (samtidsmusikk, 2007) Musikk topp 100 (stemt frem av musikerne selv i 2007), Norsk dramakanon (ti viktigste dramaer etter Ibsen, 2013), to litteraturkåringer (de ti beste forfatterne under 35 år, 2005 og 2015). Selv om den politiske stemningen har skiftet, har ikke vi endret syn på kanon — i denne tradisjonen lanserer vi denne uken en stor kåring av de beste orkesterverkene (side 36 og 37).

Kanonisering er ikke bare artig listeføring over favoritter – øvelsen er alvorlig nok, fordi det handler om å kna sitt eget selvbilde. Den kan selvsagt brukes til å ekskludere. Men den kan også brukes til å korrigere skjeve og diskriminerende historiske strukturer. Vi er avventende frem til Torbjørn Røe Isaksen har presentert programkomiteens forslag i større detalj. I mellomtiden oppfordrer vi Høyre til å vise holdning: demonstrer i praksis at kanonforslaget ikke er ment som kulturkamp. Vis at Norge, i dagens fryktsomme Europa, skal lage en inkluderende kulturkanon. Vis at norskhet følger med statsborgerskap, ikke en mange hundre år gammel «folkesjel». Alt starter i det møysommelige fotarbeidet med å danne en mangfoldig nok jury: Fortiden ligger der, og eies av alle som er interesserte i å lære om den.

LL

Annonse