Annonse
00:00 - 27. januar 2017

Rapport fra vitenskapens yttergrense: Ditt indre liv

Norske forskere håper nå å finne svaret på det som i vitenskapen bare omtales som «the hard problem»: Hvordan oppstår bevissthet?

Hjernen på skjermen: Målingene skal gi et mål på kompleksiteten i hjerneprosessene. Den er større hos bevisste personer.
Annonse

Romjulsgave fra Morgenbladet: Hver dag åpner vi en artikkel fra året som har gått, som vi mener er verdt å lese, enten på nytt eller for første gang. Om denne skriver journalist Jon Kåre Time: «Dette er historien om hvordan norske forskere forsøker å sirkle vitenskapens største mysterium. Vi møter zombier, superintelligenser, og noen merkelige vesener kalt animater, og får svaret på hvorfor stadig flere vitenskapsfolk nå omfavner panpsykisme, altså læren om at alt har bevissthet.»

Den skingrende alarmen rykker deg ut av søvnen, og brått er du i verden. Du griper hurtig telefonen, et vagt blåaktig lys treffer øyene. Ingen meldinger. Du tvinger deg opp av sengen. Ut på badet, skru på dusjen. Brennende hete nedover ryggen. Du går inn for å vekke barnet ditt, ser på den sovende kroppen og fylles av bestemt hengivenhet.

Hva er dette? 

Hvordan kan opplevelsen av hvordan det er å være deg, av utsyn og tilstedeværelse, smerte og farger, kjærlighet og tenkning, oppstå fra nervebuntene og kjemikaliene i hjernens våte materie?

Ingen vet. Gjennom hele tenkningens historie har man forsøkt å besvare spørsmålet om hva bevissthet er og hvordan det oppstår. Filosofene blir ikke enige, og naturvitenskapen har ikke et godt svar, for bevisstheten passer liksom ikke inn i vitenskapens fysikalske verdensbilde. Det er ingen opplagt vei fra vitenskapens utenfra-beskrivelser til vårt indre liv. Det subjektive er utilgjengelig for objektiv vitenskap. I nevrovitenskapen, og i filosofien, kalles dette bare the hard problem, og jakten på den konkrete sammenhengen mellom hjerne og subjektive erfaringer er utropt til «den ultimate intellektuelle utfordring for vårt nye årtusen».

Er norske forskere på sporet av å løse gåten?

 

BEVISSTHETS­FORSKNING

  • Bevissthet har lenge vært et mysterium for vitenskapen. Siden 1980-tallet har hjerneforskerne identifisert mønstre av hjerneaktivitet som er til stede når vi er våkne eller drømmer, men forsvinner når vi sover drømmeløst eller er i koma.
  • En ny matematisk teori sier at vår bevissthet kan forklares som «integrert informasjon» i hjernens nettverk av celler. Forskere ved UiO tester nå denne teorien på dyr og mennesker.

Ambisiøst mål. Ved Universitetet i Oslo har en forskergruppe, ledet av hjerneforsker Johan Frederik Storm, nå fått millioner fra EU og fra Norges forskningsråd for i hvert fall å nærme seg et svar. Det ambisiøse målet er å avklare hvilken, om noen, av de mange nevrovitenskapelige teoriene om sinnet som har mest for seg. I det minste vil de bidra til å utvikle bedre målemetoder for å fastslå om, og i hvilken grad, dyr og mennesker har subjektive opplevelser. Virker narkosen? Er fisk bevisste?

I fremtiden vil metoden kanskje også kunne brukes til å si noe om i hvilken grad datasystemer og roboter har bevissthet – et spørsmål som er sentralt også i visjonen om singularitet og debatten om kunstig intelligens.

 

Det egentlige motivet. Der den mest «sexy» hjerneforskningen gjerne lager fargerike kart som viser hvor i hjernen lysten eller kjærligheten befinner seg, har Johan Storm nesten hele sitt yrkesliv arbeidet med det mest basale: Å måle og forstå de elektriske impulsene og kjemiske signalene som kontinuerlig fyker inni og imellom hjernens 100 milliarder nevroner. Han har tatt for seg en celle av gangen og studert hva som skjer, helt ned på molekylnivå.

Måler hjernebølger: De norske forskerne har utviklet en ny EEG-metode som de håper kan bidra til å løse bevissthetsmysteriet. Her er det signalene i stipendiat Bjørn Erik Juels hjerne som registreres.

– I tretti år har jeg holdt på slik. Cellenes signaler er fascinerende i seg selv. Men bevissthetsmysteriet har vært en dypere drivkraft. Først nå tar jeg steget til å undersøke de høyere nivåene i hjernen, sier han.

 

Historien. Storm viser oss rundt i de ulike laboratoriene han benytter i Domus Medica på Gaustad. En sovende rotte ligger montert i en maskin som man kan bruke til å se inn i hjernen dens ved hjelp av infrarødt lys. En grønn skjerm viser strømmålinger fra utgangen av en hjernecelle, aksonet, hos mus – en type presisjonsarbeid som gjøres svært få steder i verden.

Da Storm begynte karrieren på 1970- og 80-tallet, under Per Andersen og andre av pionerene i det som internasjonalt er kjent som Osloskolen i hjerneforskning, var det få som ville snakke med ham om bevissthet. Temaet ble av mange regnet som uvitenskapelig. Finansiering av slike studier var bare å glemme.

Men utover 1980- og 90-tallet begynte ting å røre seg i utlandet. Francis Crick, en av oppdagerne av DNA-molekylets struktur, og Gerald Edelmann – begge nobelprisvinnere i molekylærbiologi, grunnla etter hvert ulike forskningsprogrammer. Med den vitenskapelige anseelsen på plass, kunne de våge å gå nye veier. De bidro dermed sterkt til å gjøre forskningsfeltet «anstendig», mener Storm. Bevissthet var ikke lenger «a dirty word» i vitenskapen.

66 år gamle Storm får et barnlig uttrykk bak skjegget når han forteller.

– Du vil altså løse en av de største gåtene i universet?

– Jeg innbiller meg jo ikke at man kan løse dette raskt. Men vitenskapens historie er jo full av kjempevanskelige problemer som er blitt løst gjennom mange små steg av tålmodig arbeid! Det nye og viktige nå er at noen av verdens beste hjerneforskere for alvor våger å gå løs på bevissthetsmysteriet.

 

Jeg innbiller meg jo ikke at man kan løse dette raskt. Men vitenskapens historie er jo full av kjempevanskelige problemer som er blitt løst gjennom mange små steg av tålmodig arbeid!

Johan Frederik Storm, hjerneforsker

Jakten på konglekjerten. Filosofen René Descartes mente på 1600-tallet at den immaterielle sjelen (psyken) påvirket kroppen (det fysiske) gjennom konglekjertelen (det vi i dag kaller epifysen), en ertestor utvekst over mellomhjernen. Crick og fysikeren Christof Kochs inngang til problemet var å begynne med å lete etter «nevrale korrelater» til bevissthet. Det vil si at de jaktet på prosesser i hjernen som alltid skjer samtidig med at vi har bevisste opplevelser. For eksempel så de at den elektriske aktiviteten i hjernebarken ofte svinger (oscillerer) i bestemte frekvenser (cirka 40 ganger i sekundet, faktisk) når vi er våkne og bevisste sammenlignet med når vi sover drømmeløst eller er lagt i narkose. Ved slik å avdekke hjernetilstander som sammenfaller med det å ha subjektive opplevelser, ville de sirkle inn det fysiske grunnlaget for bevissthet. Kan man finne aktivitetsmønstre som er felles for alle som er våkne og til stede i verden? Er bevisstheten knyttet til bestemte områder i hjernen?

 

Meningsløst tøv? Bevissthetsproblemet kan få selv den mest nøysomme tenker til å bable usammenhengende, ifølge filosofen Colin McGinn, som selv står for en skoleretning kalt mysterianisme: Vi mennesker, formet av evolusjonen som vi er, er ganske enkelt ikke mentalt utrustet til noen gang å fatte hva bevissthet er. Noen filosofer, som den populære nyateisten Daniel Dennett, mener at det er en illusjon at bevissthet har subjektive kvaliteter som ikke kan fanges av en fysisk beskrivelse. Hvis vi bare lærer oss detaljene om prosessene i hjernen og forstår hvordan illusjonene oppstår, så har vi også forklart og forstått bevissthet. Ferdig arbeid.

Dette er jo å fornekte fenomenet, påpeker andre. At vi er i verden og opplever den, er noe alle vet, og kanskje det eneste vi vet med sikkerhet. Den mest kjente filosofen på dette feltet i dag, australske David Chalmers, som også er opphavsmannen til uttrykket «the hard problem», sier at vårt sinn er avhengig av materien, men er likevel noe annet, som ikke kan forklares ved hjelp av naturvitenskap alene.

 

Vil løse gåten: Her er noen av de norske forskerne som nå har gitt seg i kast med bevissthetsmysteriet klemt sammen i et laboratorium på Rikshospitalet. Fra venstre: Professor Johan Frederik Storm, stipendiat Bjørn Erik Juel, stipendiat Andre Sevenius Nilsen og epilepsiforskeren Pål Gunnar Larsson.

De levende døde. Tenk bare på en zombie. Disse vesenene har nemlig spilt en forbausende stor rolle i de siste tiårenes akademiske diskusjoner om sinnet. Ikke de blodtørstige monstrene fra tv-serier som The Walking Dead, men filosofiske zombier – skapninger som fremstår nøyaktig som deg og meg. De snakker om tv-serier, de drikker og de spiser og har sex som oss. Alt er likt, bortsett fra at det ikke foregår noe på innsiden. De opplever ikke noe, føler ingenting. Bare det at vi i tankeeksperimenter er i stand til å forestille oss slike zombier – eller bevisstløse roboter – beviser, ifølge enkelte, at selv om vi lærer oss alt om hjernen, vil det forbli et mysterium hvorfor disse prosessene også oppleves innenfra. Vi kunne alle like godt vært zombier.

– Jeg mener Chalmers stiller for høye krav til hva som skal telle som en forklaring på bevissthet, sier Storm.

– Jeg tror ikke dette er så forskjellig fra andre vitenskapelige problemer som mange skal ha det til. I fysikken har man imponerende teorier som beskriver nøyaktige lovmessigheter mellom materie, rom og tid. Men selv slike teorier forklarer ikke til bunns hvorfor rom og tid finnes, og hva de er i seg selv. Alle teorier bygger på visse antagelser og stopper et sted. Derfor er det urimelig å kreve at en teori for bevissthet skal forklare alt til bunns.

Han minner om at vitenskapshistorien viser at eksperimenter kan lede til innsikter som på forhånd virket umulige.

– At lyshastigheten mot formodning var konstant, la for eksempel grunnlaget for Einsteins relativitetsteori.

Men for å gjøre fremskritt i bevissthetsforskningen, trengs både gode teorier om hva bevissthet er og eksperimenter til å teste dem, understreker Storm.

 

I magnetfeltet. Vi møter noen av medlemmene i Storms forskerteam på Rikshospitalet, hvor de har fått låne et lite laboratorium like ved barselavdelingen. Her gjøres eksperimenter hvor man stimulerer utvalgte områder av hjernen med en magnet (TMS) samtidig som de måler hvordan det elektriske signalet forplanter seg gjennom hele hjernebarken (EEG).

Forsøkspersonene har forlatt lokalet, men stipendiat og nevropsykolog Andre Sevenius Nilsen demonstrerer utstyret ved å legge en magnetspole et bestemt sted på issen min før han fyrer av en puls. Håndleddet mitt rykker til. Magnetfeltet traff en del av hjernen som styrer muskelbevegelsen.

Han fyrer av enda en salve, og hånden kvepper til igjen.

 

Tester teoriene. Teoriene om bevissthet er mange. De fleste er egentlig bare forslag til nevrale korrelater. Eller de er luftige. To teorier utpeker seg imidlertid som spesielt interessante, mener Storm: integrert informasjonsteori (IIT) og Global Workspace Theory (GWP) (mer om disse siden).

En ganske unik del av forskningen i Oslo, sier Storm, er at de forsøker å teste de ulike konkurrerende teoriene opp mot hverandre under helt like forhold.

– Ofte har forskerne en favoritteori, som de tester på måter som ofte ikke er sammenlignbare med forsøkene hos konkurrerende forskergrupper. Men vi prøver å teste dem side om side, med samme person, under samme seanse.

 

Hotspot. Det meste av det hjernen gjør, er skjult for oss. Bare noen fenomener fremtrer for vårt indre. Det er mye øyet ser, som ikke når opp. Når lyset fra omgivelsene treffer netthinnen, omsettes det i synsnerven til informasjon som sendes videre til synshjernebarken. Ofte vil signalet holde seg der. Men hvis det er et sterkt synsinntrykk, noe vi virkelig blir oppmerksomme på, vil informasjonen kringkastes til hele hjernebarken gjennom et nettverk av nerveceller. Det er dette Global Workspace Theory handler om. Det er som når et lysrør tennes, sier Storm: Først blinker det, så, plutselig, lyser hele røret opp. Forsøk har vist at særlig pannelappen, tradisjonelt forstått som selve åstedet for tenkning og beslutningstaking, ofte gløder av aktivitet. Er det her bevisstheten bor?

Trolig ikke, ifølge Storm. Nyere forsøk tyder på at man kan ha opplevelser også uten å aktivere pannelappen. Forsøkspersonene er ofte blitt bedt om å respondere på ulike spørsmål om hva de oppfatter ved det de hører, for eksempel ved trykke på en knapp. Mye tyder på at pannelappen er aktiv i bevissthetstester fordi forsøkspersonene trenger den til å bestemme seg for om de skal trykke på knappen eller ikke.

De norske forskernes funn ser foreløpig ut til å gi støtte til en teori om at et annet område av hjernen spiller en særlig viktig rolle for bevisstheten.

– Det er en hotspot for bevissthet lenger bak i hodet, i det som kalles isselappen eller parietal cortex. Det virker som om veldig mye av informasjonen som sprer seg i hjernen når man er bevisst, kommer fra dette området, sier Storm.

 

Signaler: Her kryper signalene fra EEG-hettens elektroder inn i datamaskinen.

Godt integrert. I laboratoriet på Rikshospitalet får forsøkspersonen, i dette tilfellet doktorgradsstipendiat Bjørn Erik Juel, på seg en EEG-hette påmontert en mengde elektroder som plukker opp elektriske impulser fra hele hjernen. Når forskerne så stimulerer hjernen med magnetfeltet, kan de være helt sikre på hvor signalene kommer fra. Så kan de studere hvor komplekst signalet er når det forplanter seg gjennom systemet.

Etterpå kan de sammenligne målingene med hvordan det ser ut hos bevisstløse personer og med hvilke forutsigelser de ulike teoriene har.

Den mest ambisiøse og filosofisk sofistikerte av teoriene er, som vi snart skal se, grensesprengende. Noen vil si vanvittig. Tilhengerne av integrert informasjonsteori mener den ikke bare beskriver sinnets fysiske grunnlag, men også kan løse the hard problem. Det er denne Storm har mest tro på.

Teoriens opphavsmann, Giulio Tononi, snur fullstendig opp ned på arbeidsmåten ellers i hjerneforskningen. I stedet for å starte med fysiske prosesser, begynner han med å beskrive bevisstheten slik den ser ut fra sitt eget, subjektive perspektiv. Ved å tenke nøye gjennom hvordan vi faktisk opplever verden, kommer han frem til at en bevisst opplevelse, som synet av en solnedgang, nødvendigvis er kompleks og rik på informasjon, men samtidig enhetlig og integrert. Det handler om at mangfoldet av erfaringer, som himmelens rødhet, av lys og skygge, suset av vind og følelsen av frisk luft i lungene, fremstår som én helhetlig opplevelse.

Forstår vi dette? Nei. Men veldig forenklet er konklusjonen at fysiske systemer er mer integrert jo flere gjensidige koblinger som finnes mellom systemets deler. Og her er menneskehjernen verdensmester.

Men hvordan hjelper dette oss med the hard problem?

Det virker merkelig for oss, men bevisstheten er innsiden av den integrerte informasjonen, som vi altså kan regne ut. Sett utenfra er det elektriske og kjemiske signaler i hjernen som koder for elektromagnetisk stråling og trykkbølger i luften. Innenfra er det farger og lyd som oppleves, sier Storm.

Dette kan sammenlignes med at fysikerne har funnet ut at lys faktisk er elektromagnetiske bølger, og at en stein egentlig består mest av tomrom.

 

En gradestokk for bevissthet? Forskerne kan beregne hvor integrert et system er. Måleenheten kalles phi (Φ). Jo høyere phi er, jo mer bevisst er du, grovt forenklet.

Problemet er bare matematikken er så tung at phi, selv med hjelp av supercomputere, kun lar seg beregne i bitte små systemer med 10-20 elementer. Hjernen tilhører en annen verden. «Det beste vi har», sier Storm, er et mål kalt PCI, som man kan måle og beregne ved hjelp av utstyret vi får demonstrert på Rikshospitalet. Mye tyder på at dette også gir et grovt mål på phi, fordi begge deler handler om hvor sammensatte og kompliserte aktivitetsmønstrene er. Eksperimenter bekrefter så langt at PCI-en er høy når du er våken. Sovner du, faller det straks nærmere null. Informasjonsstrømmen liksom oppløses i små biter, enheten forsvinner.

 

Under kniven. Fremgangsmåten for PCI er imidlertid kostbar og vanskelig. Bevissthetsforskerne i Oslo samarbeider derfor med epilepsiforskeren Pål Gunnar Larsson ved Oslo universitetssykehus, som sammen med Bjørn Juel og andre i gruppen har utviklet en ny og lovende EEG-metode som er mye raskere og lettere å bruke. Det kommersielle potensialet er stort. Teknologien trengs nemlig i operasjonssaler verden over. En sjelden gang (noen mener cirka 1 av 1000) virker ikke narkosen på pasienten, slik at han er klar, men lammet, mens kirurgien skjærer. Enkelte kjenner smerte. Dette er en situasjon det hadde vært greit å unnslippe.

Iblant er man også usikre på bevisstheten til mennesker med hjerneskader og personer som delvis har våknet fra koma, men fremstår som om de er uten bevissthetsinnhold.

Nå bruker Storms team metoden til å skaffe informasjon fra så mange menneskelige bevissthetstilstander som mulig. De skal teste metoden på personer med hjerneskader og folk som har sovet ekstremt lite. På mennesker som har tatt det bedøvende stoffet ketamin, som også gir hallusinasjoner, og på personer som har et epileptisk anfall. De har også planer om å gjøre forsøk på mennesker som får den ene hjernehalvdelen bedøvet før en operasjon.

 

Spørsmålet er om det til slutt trengs en grunnleggende revisjon av hele fysikken.

Johan Frederik Storm, hjerneforsker

Spedbarn. I fremtiden håper Storm vi vil være i stand til å bruke slike tester til å avgjøre hva slags organismer som har bevissthet, og i hvilken grad. Har insekter opplevelser? Hva med fisker? Frosker?

– I dag aner vi ikke. Og dette er kjempeviktig å avklare etisk sett.

Han klikker seg videre i powerpointen: et bilde av et embryo, et ufødt menneske.

– Jeg husker da jeg studerte på syttitallet, at man fremdeles opererte nyfødte spedbarn uten bedøvelse. Man tenkte at de hadde umodent nervesystem og ikke opplevde smerte, og det var jo uansett ingen som husket noe etterpå, og kunne fortelle.

Men det store målet, er altså å avklare hvilken bevissthetsteori som er riktig. Hvis man får høy score hos en pasient som er bevisstløs, for eksempel under et epileptisk anfall, er det dårlig nytt for integrert informasjonsteori. Tilsvarende hvis man får et lavt tall hos en person som åpenbart er våken og klar.

 

Superbevissthet? Spørsmålet om bevissthet spiller en rolle også i forestillingene om singulariteten, som ledende teknologer i Silicon Valley både frykter og dyrker, og som populærkulturen nå er full av. Tanken er at når kunstig intelligens (KI) en dag (snart!?) blir smartere enn mennesket, så vil vi nå et vippepunkt hvor utviklingen brått skyter av gårde: Intelligente maskiner vil utvikle mer intelligente maskiner, som vil lage enda mer intelligente maskiner og så videre. Vi mennesker vil ikke være i stand til å forstå hva som skjer. Det eneste som er sikkert, sies det, er at verden aldri blir den samme igjen. Men vil disse superintelligensene, menneskehetens fremtidige overlords i skyen, ha subjektive erfaringer?

Hva mener de ordentlige hjerneforskerne? Er dette realistisk?

– Det korte svaret: Vi vet ikke, men jeg er ganske skeptisk til at dette kan bli mulig i overskuelig tid, sier Storm.

– Men bare det er vel fascinerende? Personlig vil jeg ikke utelukke det. Men jeg tror ikke dagens computere har noe i nærheten av bevissthet i vanlig forstand, i så fall er den så liten at det nesten blir meningsløst.

Andre Sevenius Nilsen er derimot helt sikker på at vi vil klare å lage høybevisste datasystemer.

– Problemet er om vi har tålmodighet til å lære det opp. Jeg vet ikke om vi kan lage et system som er like smart og erfaren som tyve år gammel kvinne. Kanskje må en forsker sitte i tyve år og lære opp den kunstige intelligensen.

 

Spesial: Singularitet

Singularitet er et antatt punkt i fremtiden, der kunstig intelligens vil overskride vår egen.

Er det sannsynlig at singulariteten kommer? Hva vil i så fall skje med menneskene?

Se flere saker nederst i artikkelen.

Spøker det i maskinen? Kan en datamaskin kjenne smerte og føle sorg? Vil robotene ha opplevelser, en slags hyperbevissthet, som vi ikke kan forestille oss?

– Det er trolig umulig å fastslå om en maskin har en form for bevissthet eller ikke, hvis man ikke har en velprøvd og pålitelig teori om hva bevissthet egentlig er. Og det har vi ikke ennå, sier Storm.

Paul Allen, en amerikansk investor som er kjent for å ha grunnlagt Microsoft sammen med Bill Gates, har brukt noen av pengene sine på Allen Institute for Brain Science, som ledes av Christoph Koch, som er en av de viktigste teoretikerne innen bevissthetsforskning og en talsmann for IIT. Allen driver også stort i forskning på kunstig intelligens, men heller likevel litt sur melk i helse-smoothien til singularitetsfrelste og deres profet, Raymond Kurzweil. Han er kritisk, blant annet fordi han mener vi for å klare å utvikle kraftig nok KI først må ha en dypere forståelse av menneskehjernen enn vi har i dag. Det kan nok skje, skriver han i artikkelen «The Singularity isn’t near», men vi er langt unna. I motsetning til transistorteknologien, som er basisen for fremgangen innen datateknologi, utvikler ikke kunnskapen om hjernen seg eksponentielt.

 

Sleip biologi. Også Storm mener det er for mye hype rundt kunstig intelligens. Selv om han liker at det spekuleres, må mye «tas med en klype salt», fordi teknologer og folk med bakgrunn i fysikk eller informatikk ofte har tendens til å undervurdere hvor kompleks biologien er.

– Levende organismer er fulle av dyp og intrikat kompleksitet og overraskelser som skriver seg fra fire milliarder år med evolusjon. Dette er lett å undervurdere for fysikere og andre som er lært opp til å forenkle, og har hatt stor suksess med dette i langt enklere, livløse systemer. Det går ikke så lett i biologien.

På kontoret sitt på Blindern, et oppmuntrende kaos, peker Storm mot dataskjermen, som viser en modell av et nevron, en hjernecelle. Storm vil vi skal forstå «kompleksiteten og detaljnivået» i hjernen, og viser en «ionekanal» i hjernecellens membran – dette er de molekylære maskinene, forklarer Storm, som produserer signalene «som lager alle våre tanker, følelser og sånn».

– Ved hjelp av genmanipulasjon forandret vi én enkelt aminosyre av de mange hundre tusen som finnes i én celle. Og bare denne lille forandringen endret adferden til musene.

Det krever veldig mange eksperimenter og målinger bare å lage en modell av én hjernecelle, og i hjernen vår har vi altså 100 milliarder, hver av dem med forbindelser til 20 000 andre.

 

Den store sammensmeltingen. De teknologitroende holder seg gjerne med en spådom om at mennesket i fremtiden vil smelte sammen med en superintelligent datateknologi. Mange ser for seg at vi en dag skal kunne laste bevisstheten vår opp i et datasystem.

– Prinsipielt er det tenkelig, men i praksis er det trolig enda mer umulig enn å lage en KI som er bevisst, sier Storm.

– Det kommer aldri til å skje, sier Andre Sevenius Nilsen. – Vi vil aldri klare å lage en perfekt kopi. Fysikken er for komplisert.

Bjørn Erik Juel bryter inn.

– Og hvis vi skulle klare det, vil det jo ikke lenger være deg, men noe helt annet.

 

Enkle datamaskiner. Ifølge IIT er dagens datamaskiner langt fra bevisste. Sammenlignet med hjernebarken er prosessorene primitive og ensrettede, helt uten de intrikate krysskoblingene man finner i naturlige systemer.

Selv maskiner som etterligner hjernen, såkalte nevrale nettverk, er bygget på gammeldags rettlinjet maskinvare. Ifølge teorien vil de da score lavt på bevissthetsskalaen uansett hvor avansert programvaren, eller det virtuelle nettverket, måtte være – og uansett hvor «smarte» de er.

Mange vil bygge datamaskiner som fra bunnen av etterligner arkitekturen i hjernen, men det er vanskelig.

Dagens prinsipper for å konstruere datamaskiner er trolig lite egnet til å bygge opp maskinvare som tilsvarer menneskehjernens intrikate oppbygning, mener Storm.

– Men evolusjonen trenger ikke skjønne noe, den kan prøve og feile og slik finne frem til intrikate nettverk og maskineri som ingen ingeniør vil kunne tenke ut.

 

Animerer liv. Hvorfor har bevissthet utviklet seg i naturen? Tononis kollega Larissa Albantakis eksperimenterer nå med minimalistiske virtuelle vesener kalt animater, som hun lar gjennomleve en form for kunstig evolusjon. For animatene går livet ut på å mestre et Tetris-aktig dataspill. Etter 60 000 generasjoner med prøving og feiling, mens spillet blir vanskeligere og vanskeligere, utvikler animatene spontant en «hjerne» med forbindelser som svarer til det som er en bevisst struktur i henhold til integrert informasjonsteori, forklarer Storm.

Ettersom evolusjonen går sin gang, får animatene høyere og høyere phi-verdi. Siden animatene kun eksisterer i abstrakte simuleringer, har de ikke bevissthet. Men i fremtiden kan kanskje systemer med tilsvarende struktur lages fysisk og dermed få en viss grad av bevissthet.

– Men bevisstheten i et slikt lite system er jo utrolig liten i forhold til vår bevissthet, selv om vi bruker samme betegnelse. Tenk på masse. Vi kan snakke om massen til en galaksehop og massen til et elektron, selv om det er en vanvittig forskjell i størrelse. Tilsvarende med bevissthet, sier Storm.

 

Det er ikke noe prinsipielt i veien for å tenke at enkle partikler kan ha veldig enkle opplevelser.

Hedda Hassel Mørch

Materien sett innenfra. Faktisk kan et enkelt atom kanskje ha bevissthet, ifølge den nye teorien. Den innebærer nemlig at nesten alt har følelser. Kaffekoppen foran deg eller orkanen Urd har ikke i seg selv bevissthet (de har ikke høy nok phi), men det har partiklene de består av, ifølge teorien. Flere vitenskapsfolk konverterer nå til dette synet på verden.

Hva skjer?

Vi ringer New York University, hvor vi treffer Hedda Hassel Mørch, en ung norsk filosof som nå samarbeider med Giulio Tononi, altså selve oppfinneren av integrert informasjonsteori, i et prosjekt som skal avklare de filosofiske forutsetningene for teorien.

– Ifølge IIT har selv atomer en liten mengde phi fordi atomer består av protoner, elektroner og nøytroner, som sammen utgjør et integrert system. Derfor vil alle fysiske ting som er laget av atomer innebære en liten grad av bevissthet. IIT medfører dermed panpsykisme, sier Mørch.

Panpsykisme er tanken om at alle ting har mentale egenskaper – det vil si at de har eller tar del i en form for bevissthet. I vestlig filosofi var panpsykisme i århundrer sett på som avleggs, men nå er en liten vekkelse underveis. Fordelen med panpsykismen, slik Mørch ser det, er at man slipper å velge mellom fysikalismen, som sier at materien er alt som finnes, og dualismen, som sier at bevisstheten er fullstendig immateriell, noe mange mener ikke stemmer overens med vitenskapen.

– En annen måte å forstå forholdet mellom det mentale og det fysiske på er at dette er to ulike aspekter av den samme virkeligheten. Litt metaforisk kan man si at vår bevissthet er en hjerneprosess sett fra innsiden, mens hjerneprosessen er vår bevissthet sett fra utsiden. På samme måte som alt som har en utside, må ha en innside, må alle fysiske ting ha et mentalt aspekt.

– Hva gjør dette med hvordan du ser på verden?

– Noen synes det er et vakkert syn, som knytter dem sammen med naturen. Det jeg synes er interessant, er at moderne panpsykisme er 100 prosent kompatibelt med det vitenskapelige verdensbilde samtidig som det sier at fysikalismen ikke forklarer alt. Verden er den samme som før, naturlovene gjelder. At ting har en mental innside, forandrer i praksis lite.

– Men at atomene i bord og stoler har bevissthet!?

– Selv om våre opplevelser er ekstremt kompliserte, er det ikke noe prinsipielt i veien for å tenke at enkle partikler kan ha veldig enkle opplevelser.

 

Ikke drepende. Hva tenker så hjerneforskerne i Oslo om panpsykismen. Ser de nå bevissthet i alt?

– Jeg er skeptisk. Det er fortsatt mye vi ikke vet og forstår. Men hvis dette virkelig er en implikasjon av IIT, så anser jeg det likevel ikke som noen drepende kritikk. Vitenskapshistorien har vist at vår intuitive forståelse ofte svikter når vi beveger oss langt utenfor vårt erfaringsområde. At noe er uventet, betyr ikke at det feil, sier Storm.

– Det virker jo rart, men for all del. For meg er det ikke noe problem, sier stipendiat Bjørn Erik Juel.

På kontoret minner Johan F. Storm om at vi fortsatt ikke har noen allment godtatt teori som får bevisstheten til å passe inn i vårt naturvitenskapelige verdensbilde – slik det er i dag.

– Spørsmålet er om det til slutt trengs en grunnleggende revisjon av hele fysikken, sier han.

– Det skulle ikke forbause meg om vi behøver noen radikale endringer i vårt verdensbilde.

«Hva om vi gir bort noen godsaker i romjula?» sa sjefen. «Alle skriver et personlig innsalg som vi sender ut. Så blir det personlig for leseren, og dere får alle spredt en sak, slik dere maser om hele året.»

Som sagt, så nesten gjort. Alle syntes det var kleint å selge sine egne saker, men etter en tre-fire purringer kom det inn noen. «Så får vi legge inn en sånn lenke til bestilling nederst, selv om ingen klikker på den når de allerede har fått gratis», sa sjefen.

Så her er den lenken, da, med førti prosent rabatt.

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.