I sin første uke som president har Donald Trump daglig, på direktesendt tv, svingt pennen og undertegnet dokumenter som omgjør Obama-administrasjonens politikk – akkurat slik han lovte i valgkampen. Populisme er stikkordet for det pågående politiske jordskjelvet i USA og Europa. Men strengt tatt er vel ikke populisme et fenomen som oppsto med Donald Trump. Denne uken gjorde Arbeiderpartiet det klart at partiet – dersom det blir regjeringsskifte etter høstens valg – vil reversere den sittende regjeringens kommunereform, og innvilge søknader om å skille kommuner som er slått sammen gjennom tvangsvedtak.
Men kommunereformen er ikke høyrepolitikk. Behovet for endringer i kommunestrukturen er fastslått i Arbeiderpartiets program for inneværende periode. Tvilen som gradvis er blitt sådd om partiets holdning til reformen, blir oppfattet som en panisk tilpasning til en situasjon der Senterpartiet vil kreve gjennomslag i en eventuell ny regjering. Bare Klassekampen forsvarer Arbeiderpartiet, og mener at de med det nye standpunktet til kommunereformen er i ferd med å finne tilbake til sitt eget slagord: «By og land, hand i hand». Men hvis det er noe parti som skal ha æren, eller skylden, for sentraliseringen og moderniseringen av Norge i etterkrigsårene, så er det Arbeiderpartiet. At Arbeiderpartiet sentralt nå ikke er mer støttende til sine egne ordførere i distriktene, som har kjempet for reformen mot sterke motkrefter lokalt, er nytt, historisk sett.
Prøv å telle hvor ofte Jan Tore Sanner har sagt «frivillighet» og hvor ofte Helga Pedersen har sagt «tvang» det siste året, oppfordret Elin Ørjasæter i en kommentar om kommunereformen her i avisen i fjor vår. Ørjasæter argumenterer for at initiativet i den politiske prosessen burde ligge på sentralt nivå gjennom kvalifiserte forslag til stortinget – i tradisjonen etter regjeringen Gerhardsen i 1946 – og ikke overlates til lokaldemokratiet. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som fortjener kritikk for populistisk retorikk i spørsmålet om kommunereform. Høyre må ta sin del for å ha skapt forventninger om «frivillighet» – uten å gi noen garantier mot «tvang». Økonomisk straff for kommuner som sier nei til sammenslåing etter folkeavstemning og tvang for dem som ikke lar seg friste av gulrøttene, er ikke spesielt overbevisende demokrati nedenfra.
En norsk kommune av beskjeden størrelse, hvor alle kjenner alle, har gjerne et tydelig preg av familiære relasjoner. Derfor kan kampen om kommunegrensene bli så bitre. En modernisering av velferdsstatens organisering skal ikke antenne gamle affekter – slik det delvis ble gjort med sykehusnedleggelsene i utkant-Norge – men nettopp finne rimeligere, det vil si: mer fornuftige løsninger enn fylkene og de gamle kommunene representerer. Reformen er avhengig av at endringene i de forskjellige landsdelene skjer omtrent i samme takt. Hele det politiske Norge er enige om at reformer er nødvendig. For å få det til trengs det et overordnet administrativt blikk for helheten. I stedet for å videreføre Høyres mislykkede populistiske strategi med hult snakk om frivillighet, kunne Arbeiderpartiet tatt ansvar ved å si at det å gjennomføre kommunereformen selvsagt innebærer et element av tvang. Alle kommer ikke til å få det nøyaktig som de selv vil. Populistisk velger-smisk er uansett et destruktivt og ufornuftig krisetegn når det kommer fra partier med statsbærende ambisjoner.
MKS