Annonse
00:01 - 13. januar 2017

Orkesterplass til den mørke siden av Bærum

Bevares, skyldspørsmålet er interessant nok. Men det er så mye annet man kan falle i tanker om her i Oslo tingrett.

Annonse

TILTALEN MOT EIRIK JENSEN

  • Politimannen Eirik Jensen er tiltalt for grov korrupsjon og narkotikakriminalitet.
  • Hans tidligere kolleger mener han skal ha bidratt til å smugle 13,9 tonn hasj inn i Norge mellom 2004 og 2013. Han skal ha gjort dette ved å tipse og beskytte sin informant Gjermund Cappelen, og skal til gjengjeld ha mottatt penger og gaver verdt minst 2,1 millioner kroner.
  • Jensen nekter straffskyld i saken som vil pågå i Oslo tingrett til midten av juni.

Visst er det spennende å følge livedekningen hjemmefra eller på jobb nå under rettssaken mot Eirik Jensen og Gjermund Cappelen, men det er forbausende mye mer stimulerende å sitte der på benken selv, et par meter fra kjeltringene, advokatene, dommerne og betjentene. Og hvem sitter du ved siden av i denne saken? Sjørøvere? Road-crewet til Metallica? Sekstiårige menn med svære overkropper, stilkete ben og tatoverte armer. Noen skaller snauet, andre med rester av langt hår. Uropatruljens pensjonistforening. Fra de var snuten i Slottsparken til de ble «org. krim» og «spesielle operasjoner»: De er levende historie fra den ene siden av cannabisbransjen, som også Cappelen er det, på sin side, fra da han som femtenårig bærumsgutt dro inn til byen for å kjøpe hasj.

«De kom fra hele landet til Slottsparken», forteller Eirik Jensen. Og det husker vi jo. «Jeg var med da vi tømte Slottsparken», sier Jensen, dag 2, og vi husker det også og lurer ennå på hva godt det egentlig førte til. Det samme året, i 1983, var Cappelen 17 og fikk sin første bot. 500 kroner for kjøp av hasj.

Ti år senere begynte de samarbeidet, fra hver sin kant av loven, må vi gå ut fra, inntil dommen faller etter at rettssaken er over i juni. Nå er de begge i den alderen hvor øreflippene er enorme. Eirik Jensen ber pent om pause. Han må tisse. Dette var dag 3, litt over klokken 14. «Snart», sier Kristine Schilling, hun har etterforsket og avhørt Jensen og er aktor for spesialenheten for politisaker. Nå eksaminerer hun ham. Bare et spørsmål til, sier hun. Og Jensen venter. Så er det pause, og vi tisser, alle sammen. 

Live fra Orderud til Bærumsveien. Kall oss skuelystne, kall oss kikkere, det er treffende, men vi er allmennheten og tilhørerbenkene står der, det er rettsstatens mening at vi skal bruke dem. Et vell av detaljer som gir noe av, men ikke hele bildet, det er oppskriften på å få folk hektet på en sak. Jeg sitter med knærne i ryggen på NTB-mannen som taster live. Dette opplevde vi første gang fra VG og Dagbladet i 1999, under Orderudsaken, nettleseren var ennå Netscape, og vi dukket hodene ut av kontordøren – få satt da i landskap – for å snakke opprømt om bevisvurderingen av en raggsokk. De er enda flinkere i dag – om enn litt oppblåste – disse journalistene som kommenterer sakens gang, men det er utrolig mye annet man kan tenke på enn akkurat det de snakker om. Som for eksempel: Skulle vi kanskje hatt litt mindre rettsstat?

En fantasi. Er jeg den eneste på allmuebenken som på dag 2 gjerne skulle sett at tingrettsdommer Kim Heger ikke kalte seg rettens administrator, men dommer, som han vitterlig er, og reiste seg i sin sorte kappe, steg ned fra dommerbordet, gikk frem til Gjermund Cappelen og skrek opp i trynet hans: Din lømmel! Ditt krapyl! Og smekket fyren over fingrene med en linjal? En gang til: Smekk! Og fordi du dro sønnen din med i geskjeften, nederdrektige drittsekk: Smekk! Smekk! Smekk!

«Nei, faen», tenkte jeg etter statsadvokatens gjennomgang av Cappelens ugjerninger, «han burde ha vært buret inne.» «Å ja, ja visst, det er han jo.» Cappelen er dømt, og funnet skyldig, som han selv sa han var, og han soner allerede, han vet bare ikke hvor lenge han må sitte inne, straffen avhenger av utfallet av saken mot Eirik Jensen, hans informasjonskontakt og/eller kriminalitetspartner.

Sånne stemninger kan bølge gjennom oss, vi som er tilbøyelige til å være enig med siste taler. Hva sa statsadvokat Alfheim? Hvilke ugjerninger? Våpen, trusler, død, psykisk sykdom, selvmord, alt det skumle bakenfor, alt det man som sofaliberaler ikke har ønsket å vite stort om. Takk, jeg røker rekreativt, ikke forstyrr.

Dommer: Kom med linjalen, gå langs radene, gi oss et rapp.

Lukter av Bærum. Saken gir en innsikt i det skumle som trolig er sunn, men det er uvisst hvilken betydning dette har for meningsdannelsen, i alle fall for min: Alt dette dystre, alle disse fengselskarrierene, alle skattepengene for å straffe. Fåfengt? 

Jeg har alltid hatt en fornemmelse av akkurat noen sånne skumle typer fra Bærum baki der, bakenfor alle de hyggelige. Bærum er tvetydig ladet. Ambisjonsnivået er sånn at når du ikke opp, så må du ned. Og forsøke å komme opp på annen måte. Thorud het han og ville skifte navn. Cappelen, ble det, intet mindre. Og det er som man har trodd: Varebiler er skumle. Store BMW-er med mørke vinduer er skumle. Disse har fartet opp og ned fra Røa til Lysaker og inn og ut av rundkjøringene i Bærum.

Statsadvokaten leser fra KK – kommunikasjonskontroll-loggen, det er resultatene av avlytting og spaning: Brusselgeren – navnet er ikke tatt ut av luften, han drev et brusutsalg på Røa – parkerer sin store BMW foran Cappelens bopel i Bærumsveien, de snakker, Cappelen går inn igjen, brusselgeren kjører. En VW Transporter kjører med varene til lageret i salmakerverkstedet i Sørkedalsveien eller til det andre depotet i Asker. Kallenavn Øst. Kallenavn Sykehuset. Kallenavn Landcruiser. Kallenavn Gulosten. Nei da, den siste var fra brennevinsforbudstiden, 1916–26. 

Men altså, de møtes på Esso Stabekk, av og til over gaten utenfor Rimi på Stabekk, og alltid treffer Cappelen en av sine på Tintin, en sushirestaurant under den nye jernbanestasjonen på Lysaker, ikke for å spise, spanerne observerte at møtene kun handlet om hvorvidt den ene ga den andre tommelen opp. Så er det telefoner fra p-plassen til Frognerkilen Båtforening, Hjortneskaia ved Kielfergen, og Maxbo Vækerø. Geografisk et vestkantliv, men neppe i andre henseende – om man da ikke synes et liv med dyre klokker er toppen av alt.

Til Christiania, via Fuengirola. «Gjermund bodde i annen etasje hos sin far. Da jeg kom opp første gang, fikk jeg sjokk. Han var uhyre ute å kjøre. Det sto salmiakkflasker overalt. Blod på gulvet. Alle vinduer tildekket. Kikkert plassert ved hvert vindu. Åpenbart relativt paranoid.» Det var Eirik Jensen som dag 3 ga dette innblikket i Cappelens tilstand to år etter at politiet takket være ham i 1993 kunne ligge og vente på at 13 kilo amfetamin fra Nederland ble droppet fra fly over et tjern i Lillesand. Jensen ble legendarisk, og Cappelen ble nervevrak på grunn av truslene han mottok, eller i alle fall fryktet.  

Noe noblere kulisser ser vi på bildet som statsadvokat Alfheim viser fra et hvitvaskingsmøte i Arne Jacobsen-stolene i den klassiske foajeen på det gamle SAS-hotellet i København, men ellers er det «Kiwi om 15 minutter!» Kiwi på Grønland, det var stedet Cappelen møtte mr. Good, som Eirik Jensen het på en av telefonene hans.

Og bakenfor der igjen, da? Bortenfor Bærum? Fristaden Christiania, Amsterdam, Fuengirola, rett over stredet for Marokko. Hells Angels. Det er Eirik Jensen som i det som heter fri forklaring, forteller hvilken nytte han, og politiet for øvrig, hadde av Cappelens kunnskaper om menneskene, markedsplassene og distribusjonsrutene.

– Det var en periode der Holland var hasjmekka. Etterhvert endret det seg og et hasjmarked ble etablert i Fuengirola i Spania, og Cappelen kom i kontakt med folk der nede også. Informasjonen vi fikk om det som foregikk der nede, ble meddelt politiet i våre samarbeidsland, forklarer Jensen og går i detalj om det vi jo godt vet, men helst ser bort fra, nemlig at det hyggelige Christiania er overtatt av disse ufyselige gubbene i motorsykkelbandene.

Man merker det på stemningen i salen at hver gang Hells Angels nevnes, i åpen rett, er det som om man gjør noe uhørt. De omtales som naturkrefter hinsides loven og så galt er det fatt at sikkerhetsopplegget til både Jensen og Cappelen vurderes etter det som kommer frem i denne rettssalen, sier Politiet til Aftenposten dag 4 og nevner faren for at noen fra d­isse bandene sitter inne på Ila sammen med Cappelen.

– Hells Angels er blitt forsøkt leid inn for å skyte meg, men de var såpass voksne at de sa ifra, fortalte Jensen, han har allerede snakket mye om hvor vellykket hans dialogmetode var når det gjaldt å unngå bandekrig. Og han har snakket mye om den konstante frykten for represalier.

– Det blir ikke bedre av at en person sitter i retten her som har truet meg i mange år. Det er ikke bra, sa han andre dag, og jeg vet ikke om han siktet til han som ble vist bort den dagen. Siden har det vært flere. Alt jeg så inne i salen var en gjeng i altfor fine dunjakker. Ikke A-gjengen, ikke B-gjengen, men etter alderen å dømme kanskje F- eller G-gjengen. Den eldste, kanskje tyve år, sa han var blitt arrestert av Jensen og lyste av skadefryd da han fra tilhørerbenken tok selfies med Jensen i bakgrunnen.

Jensen imponerer der han sitter, men gitt alt han har fortalt om den detaljerte informasjonen Cappelen ga ham, har selv den som tror på siste taler, vanskelig for å tro ham når han sier han ikke visste at Cappelen selv drev stort i bransjen.

Legalize it? Blikket til Cappelen saumfarer benkeradene. Stanser han ved alle, eller bare ved meg? Det er det ubehageligste blikket jeg har hatt på meg, men han skal ikke få vinne noen stirrekonkurranse. Heldigvis lente advokat Kaja de Vibe Malling seg fremover og brøt siktlinjen. Han hadde vunnet, for det jeg tror, er at jeg skammer meg.

«13 tonn hasj blir 65 millioner jointer om man legger 0,2 gram i hver», så jeg noen tvitre. Noe av dette må ha havnet i pipa – maispipene, du verden, er de sikret av Folkemuseet? De hang i rader ved disken i Frukt og tobakk-kioskene – senere vel mer i rullepapiret, men for alt jeg vet ennå i maispipene, i chillumene, tjobangen og hva det nå het, alt dette som fritidsinhalererne bare har hatt fornøyelse av og aldri har lidd vondt av, men som vi utmerket godt har visst at andre er blitt psykisk syke av.

Ikke nå lenger. Dommer: Kom med linjalen, gå langs radene, gi oss et rapp. Jeg har vært for legalisering, men ikke lenger, nå som cannabis er avlet og odlet frem til en helt annen styrkegrad. En gradsforskjell, teknisk sett, men opplevd vesensforskjellig, og det er ikke lenger det samme man eventuelt er for å legalisere. Den varen Cappelen har innført til landet, var nettopp kjent for å være av det sterke slaget. Recreational use i dag ødelegger i alle fall to arbeidsdager mot tidligere ingen, eller en. Det er så. Men langt flere blir syke, kan ikke skjønne ­annet.

Nei, man får forby Cappelens varer og heller oppmuntre til dyrking av den gode, gamle, styrt av landsbruksdirektoratet, det er nok av lange bygg som står ledige her i landet når pelsdyrnæringen forbys. Hm? Inntok jeg et standpunkt? Saken fortsetter til medio juni og det vil være god anledning til å innta det motsatte.

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse