Annonse
00:01 - 13. januar 2017

Moralsk panikk

Litt moralsk panikk er nødvendig i debatten om rusliberalisering, mener lege Anders Danielsen Lie.

Skjønnmaling: Lege Anders Danielsen Lie advarer mot en skjønnmaling av rusmidler som legemidler. – Helt siden psykoaktive stoffer ble oppfunnet, har man systematisk oversolgt effekten og undervurdert bivirkningene. Det må den rusliberale skravleklassen lære av, sier han.
Annonse

– «Jeg sliter med et slags moralsk panikkanfall», skrev du på Facebook da du delte ditt essay i Aftenposten, der du kritiserer «den rusliberale skravleklassen». Hva handler det om?

– Det har vært en eksplosjon av medieoppslag om rusmidler som legemidler de siste årene. Det er så latterlige ting som sies, som at vi står overfor en revolusjon i psykiatrisk behandling på linje med antibiotika, der vi for første gang kan kurere psykiske lidelser. Det er det ikke er grunnlag for å si i det hele tatt.

– Men moralsk panikk?

– Jeg skrev det med et glimt i øyet. I den rusliberale retorikken merker jeg meg at hvis man utvikler en moralsk magefølelse knyttet til rusadferd, blir det avskrevet som moralsk panikk. All moralisme knyttet til rus sees på som et ubetinget onde, en tid vi skal komme over. Min magefølelse handler om at jeg tror det er mer komplisert. Når det gjelder rus, er vi alle litt dobbeltmoralske: Vi er glade og liberale i én sak og moraliserende i en annen. Alt er ikke like rasjonelt. Det er hverken mulig eller ønskelig med et samfunn der vi ikke ruser oss. Men alle har en moral og noen tabuer knyttet til det. De tabuene har en funksjon, de virker siviliserende.

DETTE ER SAKEN

  • Mandag publiserte Aftenposten et essay av lege og skuespiller Anders Danielsen Lie, der han kritiserer flere medier og samfunnsdebattanter for å være ukritisk positive til rusliberalisering.
  • Debatten handler både om avkriminalisering av rusmidler som en reaksjon på kostnadene ved krigen mot narkotika, og bruk av rusmidler til behandling av psykiske lidelser.

– Hvem er disse «rusromantikerne» du retter din skyts mot?

– Jeg kaller dem den rusliberale skravleklassen. Hvis jeg skal dømme av reaksjonene til Aksel Braanen Sterri og Bård Standal, er det en hedersbetegnelse. Det er en håndfull stemmer som har skrevet mye i aviser de siste årene. Jeg har stor respekt for at de har fått til et ruspolitisk paradigmeskifte i Norge. Det er stemmer det er verdt å lytte til, og nettopp derfor kommer jeg med innvendingene.

I likhet med dem er du for en avkriminalisering av illegale rusmidler?

– Ja. Ikke fordi jeg er henrykt over en situasjon der rusmidler blir lettere tilgjengelig, som jeg tror vil skape problemer vi ikke har hatt tidligere, men fordi det er et pragmatisk standpunkt. Krigen mot narkotika er et klart eksempel på at moralisme kan ha veldig uheldige effekter.

– Er man ikke kommet et godt stykke på vei når godkjenningsorganet for legemidler i USA, FDA, skal ta en runde for mulig godkjenning av MDMA i behandlingen av posttraumatisk stresslidelse i 2021?

– Nettopp, ta en runde. Det er riktig at fase 2 er den største flaskehalsen, så jo, man er et godt stykke på vei. Bård Standal er ute og tvitrer at FDA er i ferd med å godkjenne, men det er litt tidlig å sprette champagnen, for statistisk sett er det bare litt over halvparten av legemidlene som ender som godkjente legemidler etter storskalastudier.

– Men hva om det blir godkjent?

– Det vil ikke overraske meg. Om det skjer, tar jeg det til etterretning. Vi har likevel ikke full oversikt over effekten og langtidsbivirkningene til et nytt legemiddel. Det kan ta lang tid.

– Du skriver at rusliberale blander sammen debatter om avkriminalisering, fri tilgang på rusmidler og bruk av rusmidler som legemidler. Har du savnet legeperspektivet i debatten?

– Ja. Det er veldig dumt at leger ikke er mer til stede i debatten. Vi står i dette daglig og ser alle de negative sidene ved rus. Når rusliberalerne sier vi må løfte frem de positive sidene, lurer jeg på: Hvorfor må vi det? Alle leger er utsatt for et voldsomt press for å få skrevet ut medisiner med et ruspotensial. Det er ofte veldig vanskelig å skille dem som trenger det, fra dem som bare vil ha en rusopplevelse.

– Hva er problemet med den drivkraften?

– Det er et godt spørsmål. Hvis man avkriminaliserer rusmidler og sier at hver og en må ta ansvar selv for de problematiske effektene, så er det i og for seg greit hvis man kan vise at det er forsvarlig. Det er en avgjørelse for Helsedirektoratet. Men det vil alltid være problemer knyttet til å selge legemidler uten resept. At vi kan kjøpe Paracet på butikken gjør at risikoen for alvorlig forgiftninger øker. Men det har vi valgt, fordi man mener det er anstendig og at nytten oppveier risikoen.

– Sier du ikke bare det samme som de rusliberale, at vi behøver mer debatt og mer forskning?

– Det kommer vanligvis ikke noe godt ut av å hindre forskning. Men det er ikke vanskelig å produsere forskning som viser at rusmidler virker på ulike typer angst, for eksempel. Det er common sense: Vi behandler alle vår sosiale angst med alkohol i ny og ne. Hvis det blir mer aksept for å bruke rusmidler terapeutisk, er jeg bekymret for at legemiddelindustrien ser dette som et satsingsområde og utvikler nye stoffer de kan ta patent på. Det har vi sett tidligere i psykofarmakologiens historie, at de underspiller midlenes rus- og misbrukspotensial og markedsfører dem veldig aggressivt. Derfor må vi ta en etisk diskusjon i forkant om hva vi synes er greit å behandle med rusmidler.

– Er det ikke viktig å skille mellom ulike rusmidler? MDMA har vist seg å være nærmest harmløst og gir gode resultater i behandling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

– Jo, man må skille mellom ulike stoffer. At MDMA er harmløst, er det ikke grunnlag for å si. Det er et gjennomgående trekk på sosiale medier at folk slår hverandre i hodet med enkeltstudier med positive resultater. Problemet er at funnene fra de overveldende fantastiske funnene som rusliberale trekker frem, er fra små studier med få deltakere. Jeg er mest opptatt av kunnskapsoppsummeringer, og de understreker behovet for mer forskning før vi kan konkludere.

– Flere av dem som var involvert i studiene, forteller at MDMA-behandlingen reddet livene deres, for eksempel krigsveteraner, der selvmordsraten er høy. Er ikke dagens situasjon og tilbud såpass dårlig at vi bør ha en åpnere holdning til mulige alternativer?

– Det er riktig at mange ikke har effekt av dagens PTSD-behandling, og det ville være flott om den pasienttypen fikk et bedre behandlingstilbud. Men når man tester nye legemidler, skal de gå gjennom et veldig strengt opplegg. Det er utrolig historieløst å overselge effekten av et psykoaktivt stoff før solid dokumentasjon foreligger. Helt siden antipsykotika ble oppfunnet, har man systematisk undervurdert bivirkningene. På forsiden av Newsweek i 1990 sto det: «Prozac: A Breakthrough Drug for Depression». Så, i 2008, kom oppsummeringen av alle studier som er gjort, som viste at effekten på milde og moderate depresjoner er marginal sammenlignet med placeboeffekten. Det er litt ironisk at i en tid hvor psykofarmaka står lavere i kurs enn noensinne, så fosser rusmidlene inn som det som skal frelse psykiatrien. Nå er det igjen halleluja-stemning. Men slikt må man lære av.

– Men er det egentlig så veldig halleluja-stemning? Disse miljøene er små og maktesløse sammenlignet med det ruspolitiske etablissementet i Norge, som er konservativt.

– Det er halleluja-stemning i media, og vanlige folk leser mer aviser enn vitenskapelige tidsskrifter. De kan lett få inntrykk av at vi står overfor en behandlingsrevolusjon. Det skulle tatt seg ut om et annet legemiddel fikk lignende oppmerksomhet før det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon. Journalister, forretningsmenn og advokater som vet «alt» om rusmidler kan overselge dette, men jeg, som lege, kan ikke gjøre det. Det er dypt problematisk at forskere opptrer som aktivister for stoffene de forsker på. Hva skjer når forskerne stilles overfor funn de ikke ønsker seg? Hvis det ligger sterke økonomiske eller akademiske interesser bak, øker risikoen for positive funn. At dette er stoffer med ruspotensial gir en ekstra grunn til skepsis, fordi de kan være spesielt attraktive.

– Fordi de også har en rekreasjons- og nytelsesfunksjon?

– Ja, det vil være andre interesser som spiller inn. Det er sjelden andre legemidler har aktivister på denne måten. Jeg stusser over hva det skyldes.

– Mener du at muligheten for privat rekreasjonsbruk er et vikarierende motiv i bunn her?

– Å være personlig fan av et stoff kan være et vikarierende motiv for en kampanje for å gjøre det til stuerent legemiddel. Jeg skjønner ikke vitsen med å forske hvis man har bestemt seg for at det er bra middel. For meg strider det mot viktige prinsipper i uavhengig forskning om at man skal være nøytral og skeptisk overfor nye legemidler.

 

Les også om rusdebatten i denne utgaven: «En rusromantisk aften».

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse