Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

– Latterlig kulturkanon

Diskusjon om kultur og verdier er glimrende, mener den nye sjefredaktøren i Danmarks fremste kulturorgan. Han er mindre begeistret for en nasjonal kulturkanon, slik Høyre nå foreslår i Norge, inspirert av danske politikere.

Tar over ledelsen i Weekendavisen: Hvis Martin Krasnik skal trekke frem en verdi som er verdt å løfte frem, velger han seg ytringsfrihet. – Men ikke som en dansk verdi, som en europeisk verdi. Foto: Sigrid Nygaard/Polfoto

Martin Krasnik

  • Født 1971 i København.
  • Statsviter fra Københavns Universitet.
  • Begynte i Weekend­avisen i 1994, har arbeidet både i DR og TV2.
  • Sjefredaktør i Weekendavisen fra 1. januar 2017.

– Det kommer ikke til å få noen betydning. Det blir en diskusjon noen måneder og så forsvinner ministerens kanon igjen», sier Weekendavisens nye sjefredaktør Martin Krasnik om Høyres og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens forslag om å etablere en nasjonal norsk kulturkanon etter inspirasjon fra Danmark, som presenterte sine egen i 2006.

45-åringen Martin Krasnik, som ikke minst er kjent for sine hardtslående fjernsynsintervjuer i Danmarks Radio, startet i avisbransjen allerede i 1994. Det var politisk, ideologisk og medie­messig en helt annen tid. Avisene nådde sitt høyvannsmerke og tiden var også selve høydepunktet for den vestlige verdensorden, med en liberal konsensus og tro på egen fortreffelighet i høysetet. I sin nyttårsartikkel i år henledet Krasnik oppmerksomheten på en utvikling som, ­siden den gang, har skutt voldsom fart over hele Vesten: Nasjonalisme, patriotisme, folkelig ­antiliberalisme.

I Krasniks hjemland ble beslutningen om å skape en dansk kulturkanon for et dusin år siden oppfattet som beslektet med nettopp de nygamle, mer nasjonalorienterte, mindre internasjonalistiske strømningene. Ord som «knefall» ble brukt. Så hvilke råd har det danske kulturorganets sjef til oss nordmenn på vei inn i den samme debatten?

– Altså, hvis du spør meg om hva jeg synes om den danske kulturkanon, så … Åh, jeg har et problem med disse kanonene, må jeg si. Først så er det en slags forestilling om at elementene i kanon er spesielt danske. Det er jo åndssvakt. Det er ikke mange elementer i kanon som er særlig danske. De er like norske, svenske, tyske. De fleste av de kulturelle og identitetsmessige verdiene er jo deler av en felles europeisk opplysningstradisjon. Forfatteren Carsten Jensen ble spurt om dette, og sa at han syntes ikke så mye av kanon var spesielt dansk, men hvis han skulle ha noe med, måtte det være utsyn og reiselyst. Altså: Trangen til å dra ut i verden fordi man innser at eget land og eget språk er meget lite. Det er faktisk dansk og burde være med. Dette er jeg enig i.

 

Kanon

  • Betegnet opprinnelig de skriftene som kirken ånså som autorative, «den rette lære».
  • I dag bruker vi begrepet også om de «største» og «viktigste» litteratur- eller kunst­verkene, de som «alle» bør kjenne til.
  • I 2004 nedsatte den konservative kultur­ministeren Brian Mikkelsen i Danmark syv statlige utvalg for å lage en liste over hovedverk i dansk kulturarv. Prosjektet skapte sterk debatt og høstet kritikk fra flere hold.
  • Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har kommet med forslag om å etablere en nasjonal norsk kulturkanon. 

Politikere med panikk. Det Krasnik derimot er tilhenger av, er kultur- og verdidebatter:

– Det er jo glimrende at man diskuterer alle disse tingene. Det synes jeg også man kan gjøre andre steder. Hvilke verdier har vi, hvilke verdier burde vi ha? Jeg synes bare det er litt latterlig at en minister skal kanonisere ting. Det lages jo alle mulige former for kanoner innen alle mulige fag. Det er bare noen år siden, og jeg har allerede glemt dem.

– Hva ville du latt stå?

– Ytringsfrihet. Men ikke som en dansk verdi, som en europeisk verdi. Så jeg mener prosjektet vakler mellom likegyldig og en smule hyklersk …

– Ord som identitetspanikk er benyttet om ­kanonbygging?

– Når politikere griper til ting som kanondannelse, er det gjerne ut fra en viss panikk. Man kan se at deres egne politiske felter blir innsnevret. Grenseoverskridende saker, som klima, flyktninger, finanstransaksjoner: Alt dette gjør det stadig vanskeligere å handle i rollen som ­nasjonal politiker. Altså: Man er dansk politiker, dansk minister, valgt av Danmark, men problemene er internasjonale og utenfor rekkevidde. Og så henfaller man i stedet til å tale. Og politikere som taler om verdier og identitet, i stedet for å gi lover, det er noe defensivt og oppgitt over dem. De snakker egentlig om fantomsmerter. Hvis man virkelig mener dette med kanon alvorlig, mener at vi skal ha en større og sterkere innsikt i vår historiske og kulturelle identitet, burde man heller gi skoleelevene flere historietimer, ikke sant?

 

Irritert på nett. Historietimer? Kanskje ikke den digitale fremtiden er alt som teller likevel? Faktisk er Martin Krasnik i dansk presse allerede omtalt som en representant for en yngre redaktørgenerasjon som tross alderen likevel er «fastere knyttet til tradisjonell journalistikk enn til det digitale»?

– Men jeg mener jo ikke at man skal legge mindre vekt på det digitale! Altså: Våre journalister skal på alle vis ut på nettets «vilde vover» så å si, men vi tenker alltid først og fremst journalistikk.

Men når Krasnik nå setter seg i sjefsstolen, er det med stor takknemlighet overfor ett stort valg hans avis i sin tid gjorde, og har stått ved:

– Altså: Weekendavisen har vært meget defensiv hva gjelder digitalisering. Selvsagt kan man lese oss digitalt, vi har en lydavis, vi har en hjemmeside. Men det vi aldri har gjort, er å prioritere det digitale høyere enn det trykte. Det er det to grunner til. Først: Vi tror på den trykte avisen. Vi tror den vil ha lesere i fremtiden. Den andre grunnen er ikke så mye prinsipiell, men tar inn over seg erfaring. Folk har brent seg forferdelig på noen feilgrep. Og det største feilgrepet har vært å venne lesere, seere og lyttere til at journalistisk kvalitet kan være billig, ja, gratis, sier Krasnik.

Krasnik understreker med fire ganger «meget» hvor fornøyd han er over ikke å ha gått i gratisfellen. Men han forstår at andre valgte ­annerledes:

– Den tradisjonelle avisforretningsmodellen er under sterkt press. Digitaliseringen innebærer faktisk et nytt medium, og det er aldri lett å treffe blinken ved første forsøk. Ja, jeg merker det personlig. Når jeg selv er på nett og møter en betalingsmur, så blir jeg irritert. Jeg tenker: Hva er dette? Må jeg finne frem kredittkortet? Og så hender det at jeg kikker etter en gratisversjon av samme artikkel. Enda jeg kommer fra en avis som hyller prinsippet om «høy betaling for høy kvalitet», og enda jeg har vært i pressen nesten siden jeg var teenager, tar jeg meg i å tenke at jeg kan utvikle mitt medieforbruk uten å betale for det. Jeg betaler jo i dyre dommer for kvalitet når det gjelder mat eller spirituosa eller tøy eller reiser. Men ikke innen mitt eget arbeidsområde? Det er helt skjørt.

Annonse