Annonse

Annonse

00:00 - 06. januar 2017

Fra innsiden av norsk fredsdiplomati

FRA ARKIVET: Han møtte Taliban-ledere flere ganger i måneden og ble truet på livet av fredssabotører. Nå forteller Alf Arne Ramslien om årene som brobygger i Afghanistan.

Mobilisering: Selvmordsbombere fra en Taliban-fraksjon samlet i den sørøstlige Zabul-provinsen i august 2016. Det er delte meninger i Taliban om å skulle gå inn i fredsforhandlinger, og opprørsgruppen har satt som betingelse at ledernes navn fjernes fra FNs sanksjonsliste og at alle utenlandske soldater trekkes ut av Afghanistan. Foto: Mirwais Khan / AP / NTB Scanpix

Dagens romjulsgave: Hver dag åpner vi en artikkel fra året som har gått, som vi mener er verdt å lese, enten på nytt eller for første gang. Om denne skriver journalist Tove Gravdal: «Sommeren 2016 kom Godal-utvalgets store rapport om norsk innsats i Afghanistan gjennom 13 år. Her kom det frem at Norge siden 2007 har forsøkt å få i gang fredsforhandlinger mellom regjeringen og Taliban, og en ikke navngitt diplomat innledet de hemmelige og risikofylte samtalene. Denne diplomaten sto frem i et intervju med Morgenbladet i januar 2017, og her gir Alf Arne Ramslien et sjeldent innblikk i norsk fredsdiplomati.»

En dag tidlig i 2009 lander den norske diplomaten Alf Arne Ramslien i den pakistanske storbyen Karachi. Han har vært her mange ganger før, og har bodd i landet i tre perioder. Han tar frem et simkort fra tidligere besøk, setter det inn i telefonen og ser på sms-ene som tikker inn.

– Det første som kom inn var en trussel fra al-Qaida. Jeg tenkte ikke så mye på det, jeg tok ut simkortet og satte inn et annet kort jeg hadde brukt, forteller Ramslien.

På dette nummeret lå samme trussel. Han var et drapsmål.

– Da tenkte jeg, ok, noen observerer meg, sier Ramslien.

Han var på denne tiden underdirektør i Utenriksdepartementet, og i gang med en av de aller hemmeligste operasjonene i UDs historie: Å tilrettelegge for fredsforhandlinger mellom Taliban og regjeringen i Afghanistans hovedstad Kabul. Siden høsten 2007 hadde han møtt Talibans representanter opptil tre ganger i måneden. Den ultrareaksjonære, islamske gruppen hadde selv bedt Norge om å ta rollen som brobygger. USA visste ikke om det norske diplomatiet. Arbeidet var risikofylt, og både deler av Taliban og gruppens allierte, al-Qaida, motsatte seg fredsfremstøt.

– Jeg skapte splid mellom al-Qaida og Taliban, sier Ramslien som forklaring på truslene. Norge mottok også flere andre trusler.

Vi snakker sammen på en kafé i en norsk småby på det nye årets andre dag. Ramslien vil gjerne holde en lav profil på grunn av årene med trusler mot ham, derfor bruker vi ikke bilde av ham eller skriver hvor han bor. Syv måneder er gått siden en kommisjon ledet av tidligere utenriksminister Bjørn Tore Godal offentliggjorde rapporten om Norges innsats i Afghanistan fra 2001 til 2014. Der kom det frem ukjente og oppsiktsvekkende detaljer om det norske fredsdiplomatiet, med Ramslien i nøkkelrollen frem til 2010. I rapporten er han anonym. Men nå, før Godal-rapporten skal diskuteres i Stortinget 10. januar, står han frem med navn og sin historie.

– Vi må trekke lærdom av det vi var med på i Afghanistan for senere operasjoner. Det er uhyre viktig med mer debatt om rapporten, og det ønsker jeg å bidra til, sier Ramslien.

 

Les også: Ti år med dialog

 

Sjeldent innblikk. Hans historie gir et enestående innblikk i en hjørnesten i norsk utenrikspolitikk de siste 25 årene. Fredsdiplomatiet vokste frem ved hjelp av enkeltpersoners unike kontakter og personlige engasjement, gjennom iherdig innsats og uortodokse metoder innenfor et byråkrati som sjelden sto i veien for reiser og møter på kort varsel, til alle døgnets tider. Utover 2000-tallet ble det tydelig at fredsdiplomatiet gjorde Norge viktigere for USA enn landets størrelse skulle tilsi. Fredsengasjement ble et middel til å fremme norske interesser.

Jeg skapte splid mellom al-Qaida og Taliban.

Alf Arne Ramslien

Ramslien kom til Pakistan i 1968 som misjonær i Pinsebevegelsen. Han lærte seg urdu flytende og en del pashto, og han fikk inngående kjennskap til grasrota i det muslimske samfunnet. Tre av hans fire barn er født i Pakistan i denne perioden, familien ble tett knyttet til landet.

– Det tok brått slutt på grunn av en identitetskrise i 1976. Jeg dro hjem, utdannet meg videre og begynte med lokalpolitisk arbeid, forteller Ramslien.

I 1985 begynte han i Norad, den gang UDs bistandsoperatør, og jobbet blant annet fire år ved ambassaden i India. I 1995 ble han bedt om å ta en stilling ved ambassaden i Pakistans hovedstad Islamabad for å samle de private hjelpeorganisasjonenes innsats under UDs overordnede strategi. Det var da han la de første steinene på det tillitsbyggende verket Taliban senere lente seg på.

– Jeg oppdaget at det ikke var noen tradisjon for dialog med de viktigste lederne i Pakistans sivilsamfunn, nemlig de religiøse lederne, sier Ramslien.

Det bestemte han seg for å gjøre noe med, men hvem var de?

– Jeg var helt blank. Det er ikke noe hierarki blant sunnimuslimene, så hvem var deres strateger?

 

Det første møtet. Diplomatens jakt på muslimske maktpersoner bar frukt en dag i 1996 på Pearl Continental-hotellet i byen Lahore.

– To personer sa de ville snakke med meg, de hadde hørt at jeg var på jakt etter noen, sier Ramslien og forklarer hvem de var, men tilføyer, litt typisk for kafésamtalen med Morgenbladet, at han ikke kan navngi dem eller gå i detalj om deres posisjoner, fordi disse to er truet av ekstremister i dag. Men de representerte i hvert fall Wafaq, verdens største sammenslutning av islamske skoler, som styrer 17 000 såkalte madrassaer, religiøse skoler fra grunnskole til universitetsnivå i Pakistan. Wafaq er dominert av deobandi, en ortodoks retning i sunniislam som inspirerte Taliban-bevegelsen. Alle lederne i Taliban har gått på Wafaq-styrte skoler i Pakistan.

De to som ville snakke med Ramslien, hadde stor innflytelse.

– Jeg forklarte dem min hensikt, at kristne og muslimer som viser til islam som fredens religion, må bruke sin energi på å skape toleranse og forsoning der det er konflikt. De satt der i to timer, og til slutt kom tårene, sier Ramslien.

Dette møtet førte til mange møter med religiøse ledere i Pakistan. De foregikk uten at UD visste om dem, men ambassadøren, Ramsliens sjef, var orientert.

 

Taliban ved makten. Oppgavene i Islamabad omfattet også arbeid i Afghanistan Support Group, en gruppe av 15 land som ble opprettet da Taliban tok makten i Kabul i 1996 og innførte et islamistisk styre der jenter ble nektet skolegang og sharialovene ble håndhevet med brutale metoder.

Norge var et aktivt medlem i støttegruppens styringstroika, og Ramslien ledet flere delegasjoner til Kabul og Kandahar, byen hvor Taliban hadde hovedsete. Han møtte flere av den mystiske Taliban-grunnleggeren mulla Omars nærmeste medarbeidere.

– Fordi jeg forsto urdu, hendte det at de hvisket meg ting i øret som de andre i delegasjonen ikke fikk vite. Jeg var den eneste diplomaten som, uten å ha søkt, fikk multivisum til Afghanistan, utstedt direkte fra Kandahar. Jeg kunne reise ut og inn så mye jeg ville, forteller Ramslien.

Men i 1999 var det på tide å flytte hjem igjen. Pervez Musharraf tok makten i Pakistan ved et militærkupp, og Ramslien var dypt skuffet over den veien de politiske og militære lederne førte landet.

– Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle dra tilbake.

 

Feilslått strategi: En soldat fra US marines ransaker et hus i Marjah, Helmand-provinsen i februar 2010, i perioden da president Barack Obama trappet opp den militære kampen mot Taliban. Denne strategien stengte veien som hadde vært åpen for en politisk løsning året før, mener den norske diplomaten Alf Arne Ramslien. Foto: Goran Tomasevic / Reuters / NTB Scanpix

Terror mot USA. Det løftet brøt han tre år senere. Al-Qaida planla sitt spektakulære angrep på USA 11. september 2001 i Afghanistan, og da Taliban nektet å imøtekomme USAs krav om å utlevere al-Qaida-lederen Osama bin Laden, gikk amerikanerne til angrep. Taliban ble fjernet fra makten, og de fleste av lederne både i Taliban og al-Qaida, flyktet over grensen til Pakistan. Få måneder etter invasjonen ble de første norske soldatene sendt til Afghanistan for å delta i den USA-ledede Operation Enduring Freedom.

Ramslien reiste på nytt til Pakistan for et oppdrag som var ment å vare i tre måneder, men som ble til fire år. I 2002 angrep al-Qaida eller Taliban flere kristne mål i Pakistan, deriblant en kirke som ekteparet Ramslien pleide å gå til, og en skole hvor deres sønn hadde gått.

– Det hadde ikke vært slike angrep før, og de gjorde en interreligiøs dialog på nytt relevant, sier Ramslien, som nå fikk formelt mandat fra UD til å fortsette dialogen fra 1990-tallet, og som også fikk klarsignal fra de religiøse lederne om at den ikke lenger måtte være hemmelig. Ramslien og ambassadør Janis Bjørn Kanavin sendte i 2004 samtalepartnerne til Oslo, hvor de muslimske lederne møtte to kristne, pakistanske biskoper.

Møtet ble en suksess, og endte med den såkalte Oslo-erklæringen om fred og toleranse. I september samme år var det så duket for interreligiøs samling med 400 deltagere i Islamabad, med Musharraf, nå valgt president, til stede.

– Da de skulle lese opp Islamabad-erklæringen ved møtets slutt, sa Musharraf at han ville lese den, og det gjorde han, sier Ramslien.

Islamabad-møtet og den interreligiøse dialogen som fortsatte etterpå, fikk mye oppmerksomhet. Det forsonende lysglimtet ble formørket av nye drap og trusler fra ekstremister i flere grupper. Ramslien fikk indirekte beskjed om at han sto på en viss liste. Det gjorde at han fikk egen, sikkerhetstrent privatsjåfør – et gode ikke engang ambassadører har i det norske diplomatiet.

 

Taliban-kontakt. Våren 2006 ble Ramslien en formiddag oppringt av en kontakt og spurt om han kunne komme på et seminar. Striden om Muhammed-karikaturene i Jyllands-Posten og norske Magazinet var på sitt verste, men diplomaten sa ja til å delta.

– Han tok meg til et lugubert hotell med gjenmalte vinduer, der satt det rundt tyve menn som kunne ha skremt noen hver, sier Ramslien. Han forsto at de var Taliban-kommandanter, og de ba ham om å snakke om fred og forsoning.

– Jeg tok utgangspunkt i karikaturstriden og sa det som lå meg på hjertet. Ingen sa noe imot meg.

Høsten samme år ble han bedt på et nytt seminar, det var større og mer åpent. Diplomatens fireårsperiode var deretter slutt, men med base i Oslo fortsatte han å pleie kontaktene i Pakistan. Først ved å imøtekomme Talibans spørsmål om ny seminardeltagelse, nå med en ekspert på fred og forsoning i UD som foredragsholder i Islamabad våren 2007. I Godal-rapporten står det at Ramslien på dette møtet ble bedt om å opprette kontakt med fire utvalgte talibanere, altså innlede en direkte dialog. Her gjengir rapporten hendelsene upresist, ifølge Ramslien. Anmodningen kom først et halvt år senere.

Da dro Ramslien innom Islamabad på vei til Sri Lanka. En kontaktperson som visste at han var der, møtte ham på Marriott hotell. Denne personen hadde med seg en liste med fire eller fem navn, Ramslien husker ikke helt, på betrodde medarbeidere av mulla Omar som Taliban ønsket at diplomaten skulle innlede dialog med.

– Jeg sa at jeg har en drøm om at vi en gang kan sitte rundt et bord, ikke for å snakke om hva som skiller oss, men for å diskutere hvordan vi kan oppnå fred i Afghanistan, sier Ramslien.

Han sendte melding hjem til utenriksminister Jonas Gahr Støre om anmodningen, og fikk raskt støtte til å innlede hemmelige samtaler. Fra senhøsten 2007 og gjennom hele våren 2008 møtte Ramslien og et knippe andre norske diplomater Talibans representanter to-tre ganger i måneden på flere steder i verden, én gang i Norge.

– Møtene var preget av gjensidig respekt og de var konstruktive, sier Ramslien.

 

Taliban

  • Ble grunnlagt tidlig på 1990-tallet av mulla Mohammed Omar (bildet). Medlemmene tilhørte en fraksjon av Mujahedin, islamske krigere som hadde kjempet mot Sovjenunionens okkupasjon av Afghanistan i årene 1979–89.​
  • Mujahedin ble støttet militært av USA og av den pakistanske etterretningsorganisasjonen ISI.​
  • «Taliban» betyr «student» på pashto. Mange av gruppens medlemmer var utdannet ved madrassaer, eller religiøse skoler, i Pakistan. ​
  • Taliban tok makten i Kabul i september 1996. Under Taliban-styret var det forbudt med musikk og tv, menn var pålagt å ha langt skjegg og kvinner måtte gå i heldekkende burka. ​
  • Bare Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Pakistan anerkjente Talibans styre, og FN innførte en rekke sanksjoner. ​
  • Mulla Omar ga terrornettverket al-Qaida lov til å være i Afghanistan, mot et løfte om å unngå fiendtlige handlinger mot USA. ​
  • Etter at al-Qaida gjennomførte angrepet mot USA i 2001, nektet likevel Taliban å utlevere Osama bin Laden til USA. ​
  • Taliban ble fjernet fra makten av USA og Nordalliansen. Taliban-ledelsen søkte tilflukt i den pakistanske grensebyen Quetta. 
  • I juni 2013 åpnet Taliban et kontor i Qatars hovedstad Doha som ledd i fredsfremstøtene.​
  • Mulla Omar døde i 2013, noe Taliban bekreftet først i 2015, da mulla Akhtar Mohammad Mansour overtok som leder. Han ble drept av USA i et bombeangrep i mai 2016. Mawlawi Haibatullah Akhundzada ble da leder.​
  • Akhundzada skal være cirka femti år gammel og ha levd mesteparten av livet i Afghanistan. Han er fra Kandahar, er kjent som en religiøs leder og skal ha vært dommer i flere Taliban-domstoler. ​
  • Afghanistans regjering har kontroll over cirka 63 prosent av landets territorium pr. august 2016, ifølge en rapport til den amerikanske kongressen. Anslag over hvor store områder Taliban kontrollerer, varierer fra 10 til 50 prosent. ​

Kilder: Council on Foreign Relations, BBC, SIGAR

Snakker med alle. Norge har i flere fredsfremstøt snakket med grupper som i likhet med Taliban står på FNs, USAs og gjerne EUs lister over terrororganisasjoner, det være seg Hamas i Palestina eller Farc i Colombia. Men både Hamas og Farc har kjempet det mange vil mene er en legitim kamp, Hamas mot en ulovlig, israelsk okkupasjon, Farc mot sosial urett. Taliban har ikke en slik legitimitet, gruppen er dypt udemokratisk og kvinnefiendtlig.

Hadde du kvaler med å føre dialog med Taliban og på den måten gi dem legitimitet?

– Norge har som politikk å snakke med alle. Og når man har kjørt seg selv i grøften med andre virkemidler, må man ha dialog. Det ville ha vært en unnlatelsessynd av de store om Norge hadde sagt nei, sier Ramslien, som likevel har forbehold:

– Noen kan man aldri ha dialog med, som pakistansk Taliban og Den islamske staten, sier han. Pakistansk Taliban opererer uavhengig av det afghanske Taliban.

Afghanistans president Hamid Karzai ble informert om dialogen, og norske diplomater møtte jevnlig myndighetene i Kabul med tanke på å få i stand et direkte møte mellom partene. De var nær ved å lykkes i november 2008, da Taliban-representanter og en utsending fra Karzai-regjeringen var i Oslo.

– De bodde ikke på samme hotell, som det står i Godal-rapporten, sier Ramslien. Men det som videre står, er riktig: Taliban-utsendingene avlyste det planlagte møtet da de fikk beskjed på telefon om at et landsted som en av dem eide, var blitt angrepet. Muligens sto al-Qaida bak.

Ramslien er sikker på at samtalene med Taliban ble ført med mulla Omars velsignelse, og han er hundre prosent sikker på at det var Taliban-grunnleggeren selv han og to kolleger møtte i to timer en natt i mars 2009. Møtet var på et hemmelig sted i Pakistan, men som ifølge Ramslien ikke var under pakistansk kontroll. Deres samtalepartner ble presentert som mulla Omar.

– Det ville vært livsfarlig for de andre å spille en slik manøver om det ikke hadde vært ham, sier Ramslien.

Han fortalte nylig om møtet med mulla Omar i et intervju med The New York Times, og beskrev Taliban-lederen som sterkt overvektig og åpenbart syk med en slørete språkføring.

Taliban svarte på sin nettside i romjulen at Ramsliens gjengivelse av møtet er rent oppspinn. Mulla Omar hadde ikke for vane å snakke med utenlandske diplomater «siden han hadde en flere millioner dollar skuddpremie på seg», skriver Taliban-talsmann Qari Muhammad Yousuf Ahmadi.

– Reaksjonen er ikke overraskende. Taliban er desperat etter å få slutt på konflikten, men de vil ikke innrømme det, sier Ramslien.

Godal-rapportens konklusjon er at det fremstår som usikkert om mulla Omar var til stede på møtet.

Mulla Omar døde i 2013, noe Taliban ikke bekreftet før i 2015, da mulla Akhtar Mohammad Mansour ble utpekt til etterfølger. Han ble drept av USA i et bombeangrep i mai 2016, og raskt etter ble en ny leder utpekt, Mawlawi Haibatullah Akhundzada.

 

E-tjenesten. Den militære etterretningstjenesten fikk en stadig viktigere rolle i det norske fredsdiplomatiet, noe Taliban-diplomatiet bidro sterkt til, ifølge Godal-rapporten.

– Det er en fordel for Norge å bruke de redskapene vi har til rådighet og å spille med de ressursene som har bedre oversikt enn UD, sier Ramslien, litt usikker på hvor mye han kan si uten å røpe gradert informasjon.

Men det han kan fastslå, er at konflikten i Afghanistan er et kjempespill, hvor ingen aktører stoler på hverandre.

– Det var bra alltid å kunne ærlig formidle at Norge ikke hadde egeninteresser i konflikten.

Til tross for at Norge var, og er, en part gjennom sitt militære engasjement på regjeringens side?

– Det var forståelse for at dialogen må starte i krig, den starter jo ikke når det er fred.

Det store vinduet for fred åpnet seg, ifølge Ramslien, våren 2009, da Barack Obama var blitt USAs president, og Taliban håpet at amerikanerne ville komme med en ny strategi for Afghanistan.

Norge har som politikk å snakke med alle. Og når man har kjørt seg selv i grøften med andre virkemidler, må man ha dialog.

Alf Arne Ramslien

– Vi er fed up av krig, sa de til meg. De ønsket ikke å overlate et land i krig til sine barn.

Svaret fra Obama kom 1. desember 2009, få dager før han mottok Nobels fredspris i Oslo. Han ville sende nye 30 000 soldater til Afghanistan og på nytt trappe opp krigen mot Taliban i Kandahar-provinsen i sør, som gruppen kontrollerte.

– Da svarte de at vil han ha krig, så skal han få krig. Og snart hadde Taliban kontroll over nesten hele Afghanistan og utvidet aksjonsområdet til nord, sier Ramslien. Han er sterkt kritisk til at USA så sent som i 2009 bare hadde en militær, og ingen politisk strategi for en løsning i Afghanistan. Det gjorde det umulig å utnytte viljen som var der til dialog. Resultatet var at enda flere aktører og sabotører kom til.

 

Pakistan. Først i desember 2009 informerte Jonas Gahr Støre sin daværende amerikanske kollega Hillary Clinton om fredsdiplomatiet i Afghanistan. Arbeidet «bidro til det etter hvert nære forholdet» mellom Støre og Clinton, heter det i Godal-rapporten.

To måneder senere gjorde de norske diplomatene et nytt forsøk på å få til et direkte møte mellom partene i Oslo. Det ble stanset da en av utsendingene, Talibans nestleder mulla Barader, ble arrestert av den pakistanske etterretningen ISI.

Godal-rapporten slår fast at «ISIs åpenbare press mot forhandlinger utenfor deres kontroll» kan ha styrket den militante delen av Taliban, som ikke ville ha noen fredsdialog.

– ISI var en av de viktige sabotørene, her er jeg enig med rapporten, sier Ramslien. Og tilføyer:

– Hvis dette bare hadde dreid seg om Taliban og afghanske myndigheter, ville konflikten vært løst for lengst. Men det er mange aktører som trekker i ulike retninger.

 

Ledestjerne. I 2010 trakk Ramslien seg som Afghanistan-diplomat og ble ambassadør i Nepal.

– Det hadde ikke lenger noen tilleggsverdi å bruke meg. Prosessen hadde begynt og både Clinton og Karzai sa nå at det var tid for dialog, sier Ramslien, som nå er pensjonert fra UD.

Han støtter at Norge fortsatt er engasjert i en fredsdialog i Afghanistan (se sidesak), men råder dagens diplomater til å holde seg til rollen som tilrettelegger, ikke megler. Enhver prosess må være styrt av partene selv.

– Og det går ikke an bare å handle, uten å ha en plan for veien videre. Uten en slik stjerne, kommer du ut av kurs, sier Ramslien. Fraværet av en klar strategi for den massive, vestlige militære innsatsen i Afghanistan, har ødelagt mye for fredsarbeidet.

Selv om det ikke førte til konkrete resultater, mener Ramslien at diplomatiet han deltok i, hadde virkning. Han sier at de norske utsendingene i sine samtaler med Taliban greide å påvirke både tenkesett og handlinger.

– Hadde tusenvis av skoler, inkludert jenteskoler, med millioner av barn, fortsatt vært åpne hvis ikke Taliban hadde villet det? Det er jenteskoler også i områder de kontroller, sier Ramslien, som videre mener han så en positiv utvikling i innholdet i mulla Omars taler ved den muslimske høytiden id i årene 2007–09. Dernest mener han å kunne lese i den blå boken, Talibans egen veiledningsbok, mye tankegods han kjenner igjen. Og dessuten:

– Hvordan var det mulig å kunne vaksinere barn i Sør-Afghanistan om ikke Taliban sa ja til det?

Nettopp det å endre tenkesett er nøkkelen til fred en gang i fremtiden.

– Se på Colombia, som har fått en fredsavtale etter 52 års krig. Det har å gjøre med å endre kulturen. Mennesker har investert mye i en ideologi, de må ha noe igjen for det. Så det handler om å endre tenkemåter, og koordinere hoder i én retning.

Ett av Norges fortrinn i fredsprosesser er evnen til å holde kjeft. Kan du skade det arbeidet som fortsatt pågår, med å snakke om det?

– Fra 2013 ble det åpent hva Norge drev med, og UD gikk ut i 2015 og sa vi hadde en Taliban-delegasjon i Oslo. I gitte faser er det viktig ikke å lekke. Men at det kommer ut ti år etter, gjør ikke skade.

Ramslien mener at til tross for fraksjonering, har Taliban et genuint ønske om fred. Men gruppen har satt som et absolutt krav for forhandlinger at alle utenlandske soldater først skal forlate Afghanistan.

– De er nødt til å kompromisse, og de må kobles til en politisk prosess. Og vi må stille med respekt for motparten. På enkelte områder stiller vi større krav til Taliban enn til Saudi-Arabia, som ikke er noe bedre, sier Alf Arne Ramslien.

Vi avslutter samtalen med å snakke om Godal-rapporten, om fravær av debatt om hva den kom frem til om den mest kostbare, komplekse og omfattende operasjonen Norge noen gang har vært med på. Tyve milliarder kroner ble brukt totalt, noe som bare var småpenger i den samlede vestlige sivile og militære innsatsen. Likevel peker Ramslien på at Norge ikke skal undervurdere sin betydning.

– Norges betydning er større enn pengene. Norge har verdier med stor vekt. Og det har flere sagt til meg i Pakistan og Afghanistan, sier den pensjonerte diplomaten.

 

«Hva om vi gir bort noen godsaker i romjula?» sa sjefen. «Alle skriver et personlig innsalg som vi sender ut. Så blir det personlig for leseren, og dere får alle spredt en sak, slik dere maser om hele året.»

Som sagt, så nesten gjort. Alle syntes det var kleint å selge sine egne saker, men etter en tre-fire purringer kom det inn noen. «Så får vi legge inn en sånn lenke til bestilling nederst, selv om ingen klikker på den når de allerede har fått gratis», sa sjefen.

Så her er den lenken, da, med førti prosent rabatt.

Annonse