I mer enn to hundre år har Frankrike vært et tilfluktsland for politiske flyktninger. Fra 1950-tallet har millioner av migranter, særlig fra Portugal, Spania, Midtøsten, Indokina og det fransktalende Afrika innvandret av politiske eller økonomiske årsaker. Oljekrisen på 1970-tallet rammet fransk økonomi hardt, og fra rundt 1980 la arbeidsledigheten seg på rundt ti prosent. Der har den ligget siden. Kombinasjonen av høy ledighet, lav økonomisk vekst og høy andel innvandrere i befolkningen banet veien for det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Front. Partiet entret hovedscenen i den offentlige debatten midt på 1980-tallet, og fikk mer enn en fjerdedel av stemmene ved to lokalvalg i fjor.
Lenge før fjorårets flyktningkrise har det dermed pågått en heftig debatt om innvandring og integrering i Frankrike. De siste årenes terrorbølge, som startet med at en fransk-algerisk jihadist drepte tre soldater og fire jøder i Toulouse i mars 2012, har skrudd opp temperaturen i ordskiftet. Dette er hjemmeavlet terror, med rot i muslimske miljøer. Debatten går heftig om hvorvidt det er religiøse eller økonomisk-sosiale årsaker som forklarer terroren.
Noen av dem som deltok i terrorangrepene i Frankrike og Belgia i fjor og i år, var hjemvendte Syria-farere som kom til Europa i ly av flyktningstrømmen, noe som har gitt næring til skepsisen mot å åpne grensene. Sammenlignet med Tyskland, er det heller ikke mange som er kommet til Frankrike. 80 075 personer søkte om asyl i Frankrike i fjor, ifølge oversikten fra utlendingsadministrasjonen Opfra. Bare 3403 av dem var syrere.
Og mange av migrantene som kom til Frankrike, ønsket bare å dra videre over Kanalen til Storbritannia. Flere tusen av dem, deriblant 1500 enslige, mindreårige, samlet seg i Jungelen, en leir som vokste opp utenfor kanalbyen Calais. Denne migrantleiren ble tømt og jevnet med jorden i oktober. Få dager senere dukket et par tusen av de samme migrantene opp i teltleirer i Paris sentrum. Og der gjentar historien seg. Politiet tømmer og evakuerer, migrantene forsvinner, usikkert hvor. Og fransk politisk debatt fortsetter som før, dypt preget av maktesløshet.