Hvor mange trusler har Amal Aden egentlig mottatt? Og har det egentlig noe å si? Aden vil ikke vise frem de 322 truslene hun hevder å ha fått etter en kronikk i Dagbladet, om innvandrere som er fiendtlige til det norske, men glade i utbetalingene fra Nav. Som åpent lesbisk, med kulturelt muslimsk og somalisk bakgrunn, er Aden utvilsomt utsatt. Truslene blir en garanti for at det hun skriver om er sant: Det eksisterer en voldelig somalisk subkultur som forakter Norge og nyter godt av den naive velferdsstaten.
Men ingen journalister kan bekrefte at de har sett de siste truslene som hun sier at hun har mottatt på mobilen sin, over 300. Fordi de heller ikke er anmeldt, spekuleres det nå i om de er reelle. Redaktøren for minoritetsavisen Utrop, som stiller spørsmål ved faktagrunnlaget for medieoppslagene om at Aden blir truet, er blitt stående alene. Å kreve dokumentasjon fra et åpenbart offer blir oppfattet som utidig mistenkeliggjøring. Politiet har rykket ut og sagt at de tar truslene mot henne alvorlig. Hele den snakkende klassen på Twitter og Facebook liker og støtter Amal Aden.
For deltagere og forvaltere av offentligheten elsker mønsterbryterne, de modige stemmene som tør der andre tier, som gir en stemme til de stemmeløse – særlig unge kvinner som gjør opprør mot før-moderne og patriarkalske kulturer. Nederlandske Ayaan Hirsi Ali er kanskje den fremste i rekken av ekstreme frihetskjempere med bakgrunn i islam. Her hjemme er Shabana Rehman Gaarder og Sara Mats Azmeh Rasmussen de mest kjente. Deres stunt – «mullaløftet» til Rehman Gaarder etter en debatt på Smuget i Oslo, og Rasmussens brenning av hijaben i forbindelse med 8. mars i 2009 – vakte internasjonal oppsikt. De nye, kontroversielle stemmene dyrkes og heies frem. Når hverdagen kommer, står de alene.
Avgjørende for frihetskjempernes slagkraft i offentligheten, er forestillingen om autentisitet. Dette er innsiderapporter. Men hvis man vil ha hele fortellingen om de mest slående skikkelsene, så omfatter den også ekstrem psykologi – i tillegg til vold, trusler og vanlig kriminalitet. Spørsmålet om representativitet er legitimt, uten at man dermed sår tvil om enkeltindividers personlige integritet. Amal Aden er modig, derfor er det synd om hun skal avskrives på grunn av uklarheter.
Det burde ikke overraske noen hvis det viser seg at det er unøyaktigheter og overdrivelser i Amal Adens sterke fortellinger. «Amal Aden skriver i en direkte, hardtslående naturalistisk tradisjon», uttalte Halvor Fosli i et intervju i forbindelse med utgivelsen av debutboken Se oss i 2008. I forordet til boken står det at historien som fortelles «ikke er selvopplevd», men at «den er sann». Fortellingen om tenåringsjenta Yasmin ble av journalisten som intervjuet Fosli beskrevet som «romanaktig». Når kravet om dokumentasjon nå reises med ny styrke, er det et signal om at offentligheten er i endring. Harde og ofte generelle påstander som rammer hele samfunnsgrupper må tåle faktasjekken.
Sannhet er ikke det samme som fakta, og å overdrive er ikke det samme som å lyve. Men for å kunne vurdere hva som til enhver tid er sant, hvem som har mest rett i en konflikt, må vi kjenne faktagrunnlaget. Om det viser seg at bare 10 av de 300 truslene var reelle, spiller det noen rolle? Offentligheten, også Amal Aden, er tjent med å ta problemstillingen som minoritetsavisen reiser på alvor – om ikke annet for å kunne avvise beskyldninger om løgn.
MKS