Hva vil vi huske fra Per-Mathias Høgmos tid som landslagstrener i fotball? «Ingenting», hevdet Josimar-redaktør Frode Lia i Dagsnytt 18. Mon det? Noen av oss vil huske ordekvilibristen Høgmo. Der Drillos språklige bidrag var «ikke veldig bra» og Nils Arne Eggens den lettfattelige «godfotteorien», huskes Høgmo for «de tre i-ene», «innovasjon, involvering, inspirasjon». Spillere skulle «ansvarliggjøre hverandre» og bygge «ærgjerrighet i en-mot-en-situasjoner». VG gjorde narr av ord som «mellomromorientert», «allroundkompetanse» og «kapasitetsdimensjon», P3 merket seg «totalvurderinger i forhold til hvordan vi ønsker å fremme bakgrunnen for en best mulig sportslig prestasjon». Retorikkekspert Kjell Terje Ringdal mente Høgmo snakket som en «blanding av fylkeskommunalt fagspråk og inspirator». Men var det egentlig så ille? Som Høgmo selv sa, landslaget hadde «en meget tydelig måte å spille på».