Kommentar

Toril Moi: Farvel til sannheten?

Hør også Morgenbladets spesialpodcast om Trump-seieren. Abonnér gratis via Itunes eller lytt her:

Av alle ting sto Simone de Beauvoirs Det annet kjønn på kjøreplanen i eksistensialisme-kurset mitt i dag morges. Vi skulle egentlig ha snakket om hva det betyr å si at kvinnen er Den andre, og hvordan dette viser seg i praksis. Valget ble en litt for god illustrasjon.

Jeg mener absolutt ikke at Hillary tapte bare fordi hun er kvinne. Langt ifra. Hovedårsaken til tapet er at hun ble oppfattet som en status quo-kandidat, en som representerer det politiske etablissementet – Washington slik det har vært. Men det gjør ikke sexisme irrelevant. Om bare to prosent av velgerne i Florida og Wisconsin stemte mot Hillary fordi de bevisst – eller ubevisst – har motforestillinger mot å ha en kvinne som president, har sexisme vært en avgjørende faktor i tapet. Om vi så legger til at nesten seksti millioner amerikanere ikke har noe imot å stemme på en mann som sier han har rett til å klå på kvinner når og hvor han vil, er det vanskelig for en feminist å ikke bli nedtrykt.

I klassen min i dag morges ble det lite Beauvoir. Studentene var i sjokk. Vantro, sinne, frykt og angst fylte rommet. En ung mann var på gråten. Alle var deprimerte. Denne klassen på 25 studenter er så mangfoldig som den kan få blitt. Noen kommer fra India, Frankrike eller Colombia. Noen er kristne, andre muslimer eller hinduer. Studentene kommer fra hele USA, fra Manhattan til landsbygda i Georgia, og småbyer i Louisiana og staten Washington. Likevel var gruppen politisk homogen. Da jeg spurte om de kjente noen på campus som hadde stemt på Trump, svarte alle nei.

Studentene var i sjokk. Vantro, sinne, frykt og angst fylte rommet.

Det er ikke så underlig. For Durham, Nord-Carolina, er en blå enklave i en rød delstat. I vår valgkrets stemmer åtti prosent på demokratene. Det samme gjelder nabovalgkretsen, som omfatter universitet i Nord-Carolina i Chapel Hill, der hundrevis av studenter organiserte en spontan «walk-out» i ettermiddag. I røde enklaver er situasjonen omvendt. Der kjenner innbyggerne ingen som stemte på Hillary.

USA har ikke vært så splittet i manns minne. For mange Trump-velgere representer jeg og studentene mine en urban elite som arrogant fordømmer landets hjerteblod: hvite arbeidsfolk som bor i det eliten nedlatende kaller flyover country – landet en flyr over når man reiser mellom New York og Los Angeles. Trumpvelgerne føler at urbane eliter ser ned på dem, at de respekterer hverken verdiene eller religionen deres. Men den såkalte urbane eliten oppfatter disse verdiene som sexistiske, rasistiske og homofobe, og som fiendtlige mot alle som ikke deler dem. Dette er en kollisjon mellom to verdener. Det store spørsmålet fremover er hvordan vi skal klare å skape en eller annen form for forståelse mellom disse verdenene.

For meg er dette valget et skjebnevalg uten sidestykke i min livstid (og jeg bodde i England under Mrs. Thatcher). Jeg kan forstå og respektere opprøret mot globaliseringen, moderniseringen og den internasjonale finanseliten som skapte en finanskrise som vanlige arbeidsfolk ennå lider under. Men jeg kan ikke respektere den eksplisitte forakten for kunnskap og erfaring, forakten for alt som smaker av ekspertise. Og jeg mener at ingen kandidat i nyere historie har vært så uskikket til å bli president i USA som Donald Trump, talsmannen for denne frustrasjonen.

Det er fordi Donald Trump virker fullstendig uinteressert i sannhet og fakta at han virker direkte farlig på meg. Trump finner opp «fakta.» Han benekter at han har kommet med utsagn som vitterlig foreligger på video. Valgkampen hans etablerte stadig «sannheter» som er fullstendig usanne, som for eksempel at Kina oppfant begrepet klimaendring for å undergrave amerikansk industri. Trump må ha utviklet evnen til å blande sammen fakta og fiksjon da han jobbet med virkelighets-tv. Nå kan han bruke USAs mektigste ressurser til å fortsette å skape en falsk virkelighet. Under den kalde krigen kalte vi slikt propaganda. I den dystre fremtidsvisjonen 1984 viste George Orwell hvordan et autoritært regime konsekvent skaper et nytt språk («newspeak»), der nye ord og uttrykk omskaper historien og skjuler sannheten. Jeg frykter at Trumps regime kommer til å iscenesette sine fiksjoner på mer bedragersk vis enn til og med George W. Bushs sabelrasling omkring ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen.

«Jeg er intellektuell. Jeg tror på ord og sannhet», skrev Simone de Beauvoir under Algerie-krigen, en periode da hun skammet seg over å være fransk. Men både hun og Jean-Paul Sartre fortsatte ufortrødent å protestere mot krigen. Vi kan snart komme til å befinne oss i en situasjon der mange amerikanere skammer seg over å være fra USA. Da kan det bli livsnødvendig å rette oppmerksomheten mot virkeligheten og insistere på å fortelle sannheten. Vil USAs intellektuelle ta opp utfordringen om å tale sannhet til makt?

Mer fra Kommentar