Annonse

Annonse

00:00 - 18. november 2016

Lena Lindgren om virkelighetslitteratur

Kunstens frihet må forsvares uansett, skriver Lena Lindgren.

Kjetil Jakobsen snakker om den nye ytringsfrihetskrisen på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her: 

Det er uro på Parnassos for tiden, fjellet der de litterære musene bor. Det poetiske arbeidet er avbrutt av stemmer fra «det vi kaller for virkeligheten», som Hanne Ørstavik betegner det. Spesielt to grupper har omringet forfatterne – det er de levende modellene og advokatene. Den første gruppen er vanskeligst å forsvare seg mot: Marianne Bang Hansen («eks-kona» til Geir Gulliksen), Tonje Aursland («eks-kona» til Karl Ove Knausgård) og Solveig Østrem («venninnen» til Hanne Ørstavik). Men den andre gruppens nærvær virker også truende for parnasset: en rekke norske jurister har utrykt frustrasjon over forfatterne, og støtte til de levende modellene.

 

I hele Europa diskuteres nå virkelighetslitteratur, med rettssalen som mulig litterær salong. I Frankrike er tre forfattere de siste årene blitt dømt for å utlevere private detaljer (se faktaboks). Tyske, engelske og danske forlag ruster opp sine juridiske avdelinger, og litteratur drøftes ved juridisk ordbruk: ærekrenkelser, injurier, ytringsfrihet. I Norge er romanens rettsvern sterkere. Rønnaug Kleiva ble saksøkt av en kvinne som mente seg gjenkjent i romanen Ingen reell fare (2003), men ble frikjent. Slektninger av Karl Ove Knausgård vurderte søksmål, men droppet det etter råd fra advokater. Men høstens store samtale, ettersom den plutselig foregår på virkelighetens og ikke kunstens premisser, setter nok en støkk i forfatterne. Kanskje er det bra, for trolig finnes det eksempler på drøy bruk av levende modeller i den flommen av virkelighetslitteratur vi har sett de siste årene.

Men likevel må den kunstneriske friheten forsvares etisk. Ikke hver enkelt bok, selvsagt. Men prinsippet må forsvares, også de gangene kunsten ikke fortjener det.

 

Demokratiske samfunn tjener på at forfattere ­krangler om virkelighets­litteratur i ­avisene, og ikke i rettssalene.

Kunstnerne har historisk opparbeidet seg retten til etisk selvregulering, og denne er det første som ryker når regimer blir totalitære. Demokratiske samfunn tjener på at forfattere krangler om virkelighetslitteratur i avisene, og ikke i rettssalene. En «rettsliggjøring» av den litterære samtalen vil føre til taushet. Det er et moment av sannhet i at kunsten dør når den underlegges systemet.

Agnar Mykle mistet all litterær kraft etter prosessen mot ham på 1950-tallet, han ble frikjent, men skrev aldri noe viktig igjen. 

I rettslig språk handler dette om ytringsfrihet versus personvern. Det er en reduksjon. Kunstnerisk frihet er noe annet enn ytringsfrihet, slik historieprofessor Kjetil Jakobsen viser i sin nye bok Etter Charlie Hebdo. Blant annet er de to frihetene begrunnet forskjellig. Begrunnelsen for ytringsfriheten går tilbake til opplysningsfilosofien på 1600- og 1700-tallet. Kunstens frihetstradisjon har snarere sprunget ut av romantikken – ideen om det kunstneriske geniet – der kunstnerrollen var hevet over middelmådighetenes alminnelige moral. Denne friheten – ofte kalt autonomiestetikken – ble styrket under modernismen på 1900-tallet. Helt frem til 1990-tallet var det et strengt bud om at tekst skulle leses kun som tekst, løsrevet fra forfatterens liv og biografi. Man kan trygt si at autonomiestetikken – som litterær mote – er over. Kanskje er ikke virkelighetslitteraturen så mye en reell interesse for levd liv, som den er en utforskning av dette historiske paradigmeskiftet i litteraturen. 

 

For autonomiestetikken ble forkastet av forfatterne og kunstnerne selv. Autonomi bidrar til oppfatningen av at kunst er noe smalt, som surrer rundt i sin egen marginale verden. Dette var gjengs samfunnsholdning, ifølge Jakobsen, blant annet var den tydelig i dommen mot James Joyces Ulysses fra 1933. Romanen ble frifunnet fordi dommeren mente «kunsten er eksklusiv på en måte som gjør at den egentlig ikke kan true moralen eller samfunnsinstitusjonene generelt. Det vil si at den egentlig ikke har noe samfunnskritisk potensial». Jakobsen mener denne oppfatningen også kommer til syne i den norske Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Autonomien blir noe som kunsten vinner, på bekostning av samfunnsmessig relevans.

 

Virkelighets­litteratur

  • Ingen norsk forfatter er dømt for brudd på person­vernet i en skjønnlitterær beskrivelse.
  • I Frankrike er tre forfattere de siste årene blitt dømt for å utlevere private detaljer.
  • I England er forfatteres frihet fra før innskrenket av en streng injurie­lovgivning.
  • I Danmark ble kunstneren Claus Beck-Nielsen saksøkt av sin kollega, som mente seg uthengt i romanen Suverenen med riktig navn, og opplysninger om hans barn, skilsmisse, økonomi, oppvekst – boken hadde til og med foto av ham på omslaget. Nielsen ble likevel frifunnet fordi boken het «roman».

Kunst i gullbur, altså – autonomi som isolasjon. Derfor kom oppgjøret: Ut med det mannlige kunstnergeniet, ut av museene og galleriene, inn i samfunnet, politikken, vitenskapene. Alle kunstretninger bruker i dag massevis av dokumentariske strategier; intervensjoner, relasjonell kunst, dokumentarteater – og virkelighetslitteratur. Hanne Ørstavik mente i NRKs store tv-debatt om virkelighetslitteratur at konflikten ikke finnes innenfor billedkunsten (underforstått at det der finnes en mer avansert forståelse for kunst). Men debatten pågår der også. Ta Bjarne Melgaards kunst. Han kan skildre homosex med pedofile undertoner i stor stil, og det er helt legitimt å mene at verkene er en etisk ressurs, fordi kunst skal tematisere virkelighetens mørke og flertydighet. Men gutte-fotografiene fra den pedofile organisasjonen NAMBLA (North American Man/Boy Love Association), som Melgaard bruker i utstillingene, iverksetter et annet etisk alvor. Det går et et klart skille mellom kunstens generelle virkelighetsengasjement, og bruk av levende modeller. Kunst kan gjøre virkeligheten til sin, men de levende modellene tilhører «den virkelige virkeligheten». Spørsmålet er om også dette nivået lar seg annektere, uten at det reelle overgrepet følger med.

 

Høstens store debatt blir en realitetssjekk, enten forfatterne har fortjent den eller ikke. Virkeligheten biter. Virkeligheten vil insistere på at den eier seg selv, og ikke blir noe mystisk «annet» når den havner i en bok. Virkeligheten viser frem virkelige konsekvenser.

Det er som om samfunnet sier: Du kan ikke få i pose og sekk, du kan ikke kaste autonomien din, og fortsette å ha den likevel. Full frihet finnes ikke, ikke i virkeligheten, skjønner du. Men å møte litteraturen slik, betyr å velge side. Da leser vi virkelighetslitteraturen som faktisk virkelighet, og ikke som litteratur. Det er et paradoks at de to forfatterne som tydeligst har markert at de skriver fiksjonsromaner – Vigdis Hjorth og Geir Gulliksen – har utløst høstens store debatt. Både Karl Ove Knausgård (Min Kamp), Nikolaj Frobenius (Teori og praksis) og Tomas Espedal skriver uttalt selvbiografiske romaner. Men Gulliksen og Hjorth ber leserne om å lese romanen på fiksjonens sannhetsnivå, og blir arrestert fordi andre mener den må leses på faktanivå. Det stilles altså spørsmål ved fiksjonens plass, ved kunstens særegne mulighet til større sannhet.

 

Når kunsten gjør virkeligheten til objekt, følger hele den kunstneriske friheten med? Frihet i motsetning til ansvar? Eller frihet under ansvar? Hva med: Frihet på grunn av ansvar?

            Det er Kjetil Jakobsen som beskriver moralforholdet slik. Han mener motsetningen mellom fri kunst eller etisk kunst er et falskt dilemma. Kunsten er fri fordi den historisk har et særskilt ansvar i skapelsesprosessen av moral, mener han. Mandatet er å være i prosess. Derfor skal den per definisjon ikke underlegges moralske fasiter.

Da poeten Joseph Brodsky fikk Nobelprisen i litteratur i 1987, sa han at estetikken er etikkens mor, den går forut for vår etikk, slik moren går forut for barnet. Hverken jussen eller vitenskapen kan hevde å ha foreldreretten til moralen på en slik måte, men kunsten kan, på grunn av sin evne til flertydighet og innlevelse. Kunsten er i seg selv forpliktet til å være en art etisk eksperiment, sier Jakobsen. Når moralen blir for entydig, blir det propaganda.

 

Romanbetegnelsen er en kappe forfatterne kan trekke opp når de trenger den. Noen ganger er kappen gjennomsiktig, og i mange tilfeller mener vi at den ikke finnes en gang – det var bare virkeligheten vi så. Da føler vi oss redusert til kikkere. Men alle lesere har et valg, og makt over sin egen lesning. Vi kan lese virkelighetslitteraturen som virkelighet, eller lese den som litteratur. Meningen er at vi skal velge det siste. Også i de tilfellene der forfatteren legger ut vulgære åter for å lokke oss ut på en fristende faktasjekk. På et plan handler hele denne litterære bølgen om å undersøke litteraturens fremtid: Kan fiksjonens frihet reddes i realitysamfunnet? Virkelighetsutglidningen tester fiksjonens motstandskraft. I realitysamfunnet må det ryddes for på nytt å skille fiksjonens sannhet fra faktaplanet.

 

Kanskje er det dette som er den avgjørende fiksjonen. Forestillingen om at det finnes et rom utenfor virkeligheten – som er fritt, og virkelig – bare på en annen måte. Dette er en sunn fiksjon, og en sann fiksjon, som vi bør holde på.

 

Les også Solveig Østrems innlegg her.

 

Annonse