Den utopiske apokalypsen  

---

Doktoren svarer

Tord Austdal disputerer den 24. november for avhandlingen World-Making in the Mountains: Post-Apocalyptic Utopianism in Southern Appalachia, ved institutt for sosialantropologi på Universitetet i Bergen.

---

– Du har vært i Appalachene, men hvem har du møtt? 

– Jeg har gjort feltarbeid i et relativt løst og diffust miljø, som jeg konseptualiserer som en slags utopisk sosial bevegelse. Den består av folk som stort sett har flyktet, i en eller annen form, fra noe og til noe, som tidligere har vært relativt politisk engasjerte. Det er en bred bevegelse, men mange ligger i en slags linje etter sekstiåtterne. I vår norske forståelse kan du si at de er på venstresiden. Men venstre-høyre-aksen i USA begynner å bli forkludret.

– De er postapokalyptiske utopister … jeg skjønner ikke helt om de er pessimister eller optimister? 

– Nettopp den spenningen har vært interessant for meg å se på. Når du snakker med dem, er det så mørkt at du ikke vil tro det. Samtidig er det et slags lys eller håp å spore i fortellingene deres. Uten sammenligning for øvrig, så kan det minne om folk som virkelig er millenaristisk kristne, som snakker om verdens undergang med et smil om munnen. Det dystopiske og det utopiske blir som to sider av samme sak. Når jeg ser på hva de gjør, på eksperimenteringen deres, ser jeg at her er det også et håp for alternative fremtider.

– Hva gjør de?

– Ja, det var det, da. Helt konkret har jeg gjort etnografiske feltstudier på en rekke samlinger hvor folk møtes for å utveksle og lære alle former for nyttig teknologi, eller primitiv teknologi. De kaller det living skills eller earth skills. Som egentlig handler om å besitte i sin kropp muligheten til å leve nå, men også å kunne overleve i et samfunn uten strøm, for eksempel. Da snakker vi om alt fra å jakte og sette opp feller, til å veve stoff og klassiske selvbergingsting.

– Indianere og våpengærninger, samtidig?

– Begge deler, selv om jeg ikke vil bruke de betegnelsene. Hva jeg så da jeg var der, skiftet konstant. Speiderleir, hippiefestival, halvgale amerikanere som tror verden skal gå under, militsaktige impulser. Alle disse universene florerer i disse miljøene. Men jeg var mest opptatt av hva de faktisk gjorde med teknologien, ikke så mye hvem de var. Jeg har valgt å kontekstualisere dem som anarkoprimitivister, som først og fremst indikerer en sterk mistro til staten og samfunnet.

– Hva har de flyktet fra?

– De snakker om den industrielle sivilisasjonen. Teknologisamfunnet. Selv om de er fanatisk interesserte i teknologi. Men de avviser moderne teknologi, som de ser på som et autonomt system, som har vokst totalt ut av kontroll og fanger sivilisasjonen i en form vi ikke kommer ut av.

– Er de selvberget, eller kjører de litt taxi for å spe på?

– Igjen, dette er et vidt og udefinert miljø. Vi snakker ikke om en sekt eller kult, det er et miljø som består av mange forskjellige karakterer. Mange ønsker mer enn noe annet å bli selvberget. Mange jobber ved siden av. Men de fleste ønsker ikke å jobbe mer enn de faktisk trenger.

– Appalachene er Donald Trump-land, har vi lest i det siste?

– Ja, det er Trump-land, men jeg gjorde feltarbeid i en five county cluster i West Carolina, der det er relativt mange som støtter demokratene. Men folkene jeg studerte, er relativt vokale i å være antipolitiske, de har en kultus i ikke å snakke om politikk. Det viktige for dem er ikke om Trump eller Hillary vinner, fremtiden avhenger heller av å finne en helt ny måte å leve på.