På vårparten i år (8. april) var det en lengre reportasje i denne avis der innvandringsminister Sylvi Listhaugs metode beskrives i detalj. Hun forteller selv om hvordan hun leter etter konflikter som gagner hennes sak, og hvordan hun får energi av at det blåser rundt henne. Det nye denne uken var derfor ikke at hun skrøt på Facebook av at New York Times skrev kritisk om Norge som sendte syv år gamle Massoud tilbake til Afghanistan etter fem år her i landet, eller at hun kalte sine kritikere for et «hylekor». Slik har hun holdt på helt siden hun ble innvandringsminister. Det nye var mottagelsen.
Årsaken er antagelig det amerikanske presidentvalget. Det var sammenligningene med Donald Trump Dagsavisens kommentator Hege Ulstein grep fatt i da hun forrige lørdag skrev om «Sylvilismen». Det var frykten for å få en amerikansk debattkultur – med polarisering, overforenklinger og faktafeil – som preget mange av dem som kommenterte i denne uken.
Facebook-/reklame-/pengeinnsamlingsstuntet fra Noas og skuespilleren Johannes Joner fikk i tillegg mange av dem som er imot Sylvi Listhaug til å starte diskusjonen med hverandre om bruken av virkemidler. Det ble enda en ny variant av debatten som har gått helt siden Listhaug entret den rikspolitiske arena: Skal hun ties i hjel, eller skal hun imøtegås? Svarer man på hennes angrep mot den «liberale eliten», får hun og hennes tilhengere bekreftet at eliten er ute etter henne. Svarer man ikke, kan de snart hundre tusen Listhaug-tilhengerne på Facebook bli enda sikrere på at det statsråden skriver er uangripelig.
Listhaug selv vet akkurat hvordan hun skal opprettholde dette dilemmaet hos sine motstandere. En viktig del av hennes metode er alltid å understreke at hun «bare» sier ting rett ut, mens kritikerne hennes først og fremst er opptatt av å ivareta sin posisjon som meningselite. En annen del av metoden er å pakke sterke påstander inn i mindre kontroversielle resonnementer, og å bruke koder som er godt innarbeidet hos alle hennes meningsfeller. «Svenske tilstander» assosieres eksempelvis med en feilslått innvandringspolitikk som på sikt vil føre til et nasjonalt kollaps.
Det mest fascinerende, og antagelig mest virkningsfulle, med Listhaugs metode er at hun ser ut til å ha langt bedre impulskontroll enn den påtroppende amerikanske presidenten. Hun virker ekstremt kontrollert, samtidig som hun fremstår som såpass personlig og ekte smilende at hun frir seg fra alle «isdronning»-anklager.
Det mest fascinerende med Listhaugs metode er at hun ser ut til å ha langt bedre impulskontroll enn den påtroppende amerikanske presidenten.
Denne siste egenskapen kan bare til en viss grad læres. Det kreves en spesiell personlighet i tillegg. Det er en av grunnene til at det er risikabelt å forutsi at Sylvi Listhaug nå setter en standard for politisk kommunikasjon som alle andre vil strekke seg etter. Uansett hvor effektiv innvandringsministeren vil være i å sette dagsorden og å styre debattene, kommer ikke Stortinget til å bli fylt opp av Listhaug-kopier i tiårene som kommer. Men det er mange som kommer til å forsøke å bli det.
Alle de kommunikasjonsfolkene og partistrategene som lærer opp fremtidens politikere, vil også ta Listhaugs metode inn i pensum. De vet allerede masse om hvor effektivt det er å plukke og å forstørre de rette konfliktsakene, men Frp-statsråden gir mye ny erfaring om hvordan man kan rendyrke sine strategier, iscenesette seg selv og pakke egne budskap inn i setninger og meldinger på sosiale medier som tilsynelatende er mer uskyldige.
Kommer innvandringsministeren dermed til å endre norsk politisk kultur? Antageligvis ikke. Norske velgere har frem til nå hatt en meget sterk skepsis mot tomme retorikere. De er mer opptatt av handling – noe Kjell Magne Bondevik og Thorbjørn Jagland begge smertelig erfarte da de var statsministere. Førstnevntes forsøk på å etablere en verdikommisjon og sistnevntes forsøk på å billedlegge de politiske utfordringene med å tegne opp det norske hus endte begge med latterliggjøring og skuldertrekk hos velgerne.
Sylvi Listhaug kan kanskje med sin dyktighet forandre den norske velgersjelen og polarisere slik at det blir mer naturlig å bruke store ord, kanskje også klisjeer, om samfunnsstyringen. Men det forutsetter antageligvis at hun viser en forbedret evne til å følge opp ord med handling.
Foreløpig er hennes akilleshæl at hun kan bli karakterisert som en tom retoriker. Landbruket ble ikke revolusjonert da hun var i det departementet, og innstramningene i innvandringspolitikken er ikke bare hennes. De ble klarert av stortingsflertallet før hun ble innvandringsminister.
På lang sikt merker norske velgere seg slikt. I hvert fall har de pleid å gjøre det.