Annonse
00:00 - 07. oktober 2016

Vi kan 
hvis vi vil​

Er det mulig å begrense global oppvarming til 1,5 grader?

Versting: Kjøttproduksjon har fått stempel som lite klimavennlig. Her fra et slakteri i Inverell, Australia. Foto: Carla Gottgens/Bloomberg/Getty Images
Annonse

Forskningsfronten

Hva:
Konferanse i Oxford om 1,5-graders-målet

​Hvem:
Ledende klimaforskere fra hele verden

​Betydning:
Ingenting er umulig – selv ikke å begrense global oppvarming til 1,5 grader.​

Dette var temaet da mange av verdens ledende klimaforskere møttes i Oxford i september. Hva må til, og hva vinner vi om vi lykkes? 

Jo varmere verden blir, jo større blir effekten på samfunnet. Jo mer vi øker konsentrasjonen av drivhusgasser, jo varmere blir det. To grader har lenge vært sett som en grense for hva vi kan tåle uten at konsekvensene blir alt for dramatiske. En av disse gradene har vi alt fått, og vi produserer mer drivhusgasser enn noen gang tidligere. Å endre dette er vanskelig, og vil ta tid. Mange har derfor kalt togradersmålet umulig. Verdens ledende politikere er imidlertid uenige. Klimaendringene merkes allerede godt rundt om i verden. De bestilte, i Parisavtalen i 2015, en utredning om hvorvidt vi bør være enda mer ambisiøse. Hva må til for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader?

Spørsmålet tok forskere litt på senga, men er det noe vi ikke liker, så er det ordet «umulig». Mye arbeid er alt satt i gang for å gi et raskt svar, og nylig møttes altså de mest aktive forskerne på temaet i Oxford. Der diskuterte de hva som må til, hvilke virkemidler vi har, og hvorvidt det i det hele tatt er noe å vinne på å prøve. 

Gevinsten vil antakelig være stor. Mengden ekstremvær øker raskt med temperaturen. Det samme gjør påvirkning på matproduksjon, isbreer og korallrev. Hvor mye dyrere det blir å tilpasse oss 1,5  grader enn to grader, er imidlertid ikke klart. Dette må vi vite, for å sammenligne med kostnaden av raske endringer i industri og energiproduksjon.

Stabiliserer vi utslippene på dagens nivå, har vi mellom 15 og 30 år igjen før «budsjettet» for 1,5 grader er brukt opp. Går utslippene ned, vinner vi verdifull tid. Men mye av karbonet kommer imidlertid fra kritiske sektorer som matproduksjon, der omlegging er ekstra vanskelig. Minst 20 prosent av budsjettet ligger an til å bli brukt av luftfart alene. Og da har vi ikke en gang begynt å diskutere energiproduksjon, som i dag stort sett kommer fra kull, olje og gass. 

Et håp er at vi kan utvikle god karbonfangst og –lagring, slik Norge forsøker å bidra til. Dersom vi hadde 100 prosent effektiv karbonfangst, kunne vi fortsatt med fossile brensler så lenge vi ville. Dette er utopisk på den tiden vi har til rådighet, men mulige teknologier blir så klart diskutert. Alternativet er dype kutt på tvers av industrielle sektorer, og fremvekst av alternativ energi. Her skjer det mye, men dagens takt er ikke rask nok. Og selv om det var nok ikke-fossil energi tilgjengelig, så måtte den fortsatt lagres, transporteres og kunne utnyttes av markedet. Elektrifisering av industri- og transportsektorene må dermed skje parallelt. 

Vi kan også tillate oss å slippe ut for mye nå, men finne opp en måte å vaske karbon ut av luften igjen på. Forslag her strekker seg fra direkte fangst fra luften, til å gro trær som senere brennes til kull. Da kan vi både hente litt fornybar energi, og grave kullet ned for karbonlagring. Ingen slike løsninger finnes i dag, men optimistiske forslag ble vist i Oxford. Vi kan da få en midlertidig oppvarming på over 1,5 grader, men kjøle verden tilbake igjen etterpå.

Det ble også spurt hvorfor vi ikke gjør mer for å redusere verdens energiforbruk, som jo er roten til problemet. Effektivisering kan hjelpe, men skal dette monne, må det store endringer i livsstil til. Er vi klare for det? Her kan ikke forskere diktere, bare legge frem muligheter og konsekvenser.

Kan vi klare et 1,5-gradersmål? Konklusjonen fra Oxford er at det er fryktelig vanskelig – men ikke umulig. Gevinsten vil være stor, men om den er stor nok til å forsvare kostnadene, er ennå ikke klart. Forhåpentligvis blir dette klarere i 2018, når FNs klimapanel legger frem en 250 siders spesialrapport om temaet. I mellomtiden vet vi at vi står foran en enorm omlegging. Det er ingen unnskyldning for ikke å begynne – helst i alle ender på en gang.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse