Tyske tankesmier om dagens EU

Den tyske sosialdemokratiske tankesmien Friedrich Ebert Stiftung (FES) ser mer pessimistisk på EUs fremtid enn hva den kristenkonservative Konrad Adenauer Stiftung (KAS) gjør. Morgenbladet har møtt lederne for deres europapolitiske avdelinger for å finne ut hva de to viktigste politiske tankesmiene i Tyskland mener om krisene i dagens Europa.

Arne Schildberg fra FES

Olaf Wientzek fra KAS

[ Les også: – EU-huset bør ommøbleres ]

EUs TILSTAND

Schildberg: – Over hele Europa ser vi nå utbredt mistillit til den politiske eliten, og for mange av dem er EU et symbol på eliten. EUs borgere ønsker fortsatt at landet deres skal være medlem, men mange ønsker en rebalansering av hvilke saker EU skal ha ansvar for, og hvilke som bør styres nasjonalt. De vil at EU skal integreres mer på noen områder, men vil ikke gi Brussel mer makt på andre. Denne motstanden gjør det enda vanskeligere å komme over krisene.

Wientzek: – EU har alltid vært i krise på en eller annen måte, men akkurat nå er det en overdose av kriser. Det som bekymrer meg mest, er at det brer seg en oppfatning om at noen av medlemmene er vinnere og andre er tapere. Men jeg tror ikke vi vil se en oppløsning av unionen. Brexit er først og fremst uttrykk for den interne politiske utviklingen i Storbritannia gjennom mange tiår. Meningsmålinger i andre land etter brexit viste at andelen som vil ut av EU, sank.

EUROKRISEN

Schildberg: – Det fundamentale spørsmålet er om to ulike økonomiske systemer kan harmoneres. I sør ønsker man jo inflasjon og devaluering, i nord vil man ha disiplin og reformer. Situasjonen virker låst. Det eneste mulige kompromisset jeg kan se, er at man setter reformene på vent inntil økonomien i sør er kraftig forbedret. Det vil kreve store investeringer fra EU å hjelpe dem på veien.

Wientzek: – Det er viktig å forstå at eurolandene også har vært enige om veldig mye de siste årene, nye institusjoner er bygget, og mange reformer er gjennomført. Uenigheten om veien videre handler ikke bare om nord og sør, men også hvem som regjererer hvilke land. Jeg tror ikke vi vil se noen nye kompromisser komme på plass før etter alle de store nasjonale valgene i Europa i 2017.

KVOTESYSTEM FOR FORDELING AV FLYKTNINGER

Schildberg: – Dette er enda et eksempel på regler som man har, men som ikke lenger lar seg implementere.

Wientzek: – Det er vanskelig å tvinge andre land til å vise solidaritet, da oppnår man kanskje bare økt populisme. Løsningen kunne heller være at de som ikke vil ta imot flyktninger, kan bidra ekstra på relaterte felt. Som for eksempel å sende flere styrker til grensevern og kystvakt og bidra mer i de ulike hjelpefondene.

AUTORITÆR VRIDNING I ØST

Schildberg: – Å sette hardt mot hardt i dagens kriseklima vil bare gjøre vondt verre. Mine kolleger i vår Sentraleuropaavdeling, som kjenner disse landene godt, sier at det beste EU kan gjøre, er å satse mer på dialog med regjeringene. Sanksjoner ville bare fungert dersom EU var en føderalstat.

Wientzek: – Vi har tidligere sett at den ungarske regjeringen trakk noen reformforslag etter kritikk fra EU. Siden da har EU fått en ny forordning som trer i kraft når rettsstaten i et medlemsland er truet, og denne er nå aktivert mot Polen. Men i tilfellet Polen tror jeg også det er nødvendig å trekke dem enda mer med i fellesprosesser, for å styrke deres bevissthet om verdien av fellesskapet.

TYSKLAND SOM EU-LEDER

Schildberg: – Tysklands stilling er for dominerende nå, og vi vet allerede hva som skjer når noen blir for egenrådige. Da Berlin åpnet grensene for flyktningene uten å konsultere ordentlig med de andre, så bidro dette til et sterkt oppsving for høyrepopulister i bl.a. Frankrike og Storbritannia. Merkel innrømmer nå også at hun burde ha koordinert sin politikk med partnerne bedre.

Wientzek: – Mange ser at Merkel ikke bare tenker på tyske interesser når hun spiller hovedrollen i mange sammenhenger. Hun er også veldig bevisst å trekke de andre med seg i prosessene. For eksempel da hun ledet Minskforhandlingene med Russland, trakk hun Hollande med om bord, selv om han representerer flere land som er mer skeptiske til sanksjoner. Dette ga prosessen mye mer legitimitet.