Colombias president Juan Manuel Santos har hatt litt av en uke: Først folkets nei til fredsavtalen og nå Nobels fredspris.
Med årets tildeling griper Nobelkomiteen rett inn i en fredsprosess som fortsatt står i fare for å spore av i Colombia. Med 54 000 stemmers overvekt stemte Colombias befolkning sist søndag mot fredsavtalen president Santos hadde forhandlet frem med geriljagruppen Farc. Nei-kampanjen var ledet av Santos’ forgjenger Alvaro Uribe. Santos var forsvarsminister mens Uribe var president, og Santos var dermed øverstkommanderende for militæret, som gjennomførte svært hardhendte operasjoner mot Farc i denne perioden. Det var derfor oppsiktsvekkende at Santos, så fort han ble president i 2010, innledet samtaler med Farc, som hadde drevet geriljakrig siden 1964.
Fredsprisvinner Santos minner om Sør-Afrikas Frederik Willem de Klerk.
«Det var det riktige, det var rett øyeblikk og det var det eneste intelligente å gjøre», sa Sergio Jaramillo, Colombias høykommissær for fred, til Morgenbladet i juni, om hvorfor Santos valgte forhandlinger. Jaramillo har i mange år vært Santos' fortrolige medarbeider, og de to hadde hemmelige samtaler med Farc i to år før partene kunngjorde i Oslo i oktober 2012 at formelle fredsforhandlinger skulle innledes på Cuba.
Santos tok en stor risiko med disse fredssamtalene. Tre tidligere fredsprosesser hadde mislyktes, og Uribe, og mange kolombianere med ham, mente at det fantes kun én løsning på konflikten med Farc: Å knuse dem. Man forhandler ikke med narkotikasmuglere og kidnappere.
Fredsprisvinner Santos minner dermed om Sør-Afrikas Frederik Willem de Klerk, som fikk Nobels fredspris sammen med Nelson Mandela i 1993. De Klerk valgte forhandlinger med Mandela og frigjøringsbevegelsen ANC fremfor å videreføre apartheid. De Klerk møtte massiv – og livstruende – motstand i den hvite befolkningen. Han valgte likevel rettferdighet. Det skal et visst mot til for å velge det moralsk riktige når du er fostret opp i en kultur der kompromisser regnes som svakhet.
Santos, som de Klerk, visste om risikoen, men valgte likevel fred fremfor fortsatt konfrontasjon. Det er han nå belønnet for av Nobelkomiteen i Oslo. Han kunne godt ha delt prisen med Farc-lederen Rodrigo Londoño, men det er logisk at Santos får den alene. Fallhøyden er størst for ham dersom fredsprosessen mislykkes.
Etter det sviende og uventede nederlaget i folkeavstemningen, møttes partene på nytt i Havanna tirsdag denne uken. Onsdag møtte Santos så nei-generalen Uribe for første gang siden 2010. Etter et tre timer langt møte sa Uribe at det er nødvendig med «tilpasninger og forslag» for å sikre at avtalen omfatter alle kolombianere, melder Reuters. Santos på sin side sa at «vi fant ut at mange av deres bekymringer kommer fra punkter hvor det er behov for klargjøring og presisering». Dermed har Santos innledet en ny fase i fredsprosessen, hvor det gjelder å få neisidens støtte til en justert avtale.
Colombia er det landet i verden, nest etter Afghanistan, som har flest miner.
Det problematiske med å utelate Londoño, eller Timochenko, som han kalles, som fredsprisvinner, er at han kan bli mindre villig til å gi mer i forhandlingene. Uribe-leiren er spesielt kritisk til at fredsavtalen gir amnesti og adgang til politiske posisjoner for Farc-ledere. Det blir uhyre krevende å få nye innrømmelser fra Farc.
Men etter seks år og mange tilbakeslag i fredsprosessen så langt, vil nok partene greie å justere avtalen tilstrekkelig til at den kan settes ut i livet. Og da gjenstår den viktigste jobben: Å gjennomføre et rettsoppgjør, repatriere flyktninger, sette i gang utviklingsprosjekter og ikke minst, rydde miner. Colombia er det landet i verden, nest etter Afghanistan, som har flest miner.
Da Santos var i New York i september, fortalte han at det finnes miner i 700 av landets 1100 kommuner, og målet er å rydde dem bort innen 2021. Det er Farc som har lagt ut miner, og ryddingen har så vidt begynt, med Norsk Folkehjelp som en viktig bidragsyter. Den norske organisasjonens rolle illustrerer hvor vanskelig fredsprosessen blir videre: Santos har opprettet en egen minerydderbrigade i militæret, og den skal samarbeide med Farc – som vet hvor minene ligger – om å uskadeliggjøre den. Men mistilliten mellom regjeringens soldater og Farc-soldatene er stor. Norsk Folkehjelp kan være en slags garantist for at alt går riktig for seg.
Jaramillo sa i juni at for å etablere varig fred, må Colombia «angripe de forholdene som har gjort det mulig at volden har vart så lenge». Det betyr å skape arbeidsplasser og utvikle infrastruktur og sosiale tjenester i deler av landet der Farc lett har kunnet samle støtte til væpnet kamp mot et urettferdig system.
Det innebærer at fredsprosessen i Colombia vil pågå i mange år, lenge etter at Santos går av som president i 2018. Men først må den bringes tilbake på riktig spor, avtalen må reforhandles og justeres, og den må få støtten Santos trenger i folket. Det blir en krevende prosess, og det er ikke sikkert Nobels fredspris har så mye å si for realitetene rundt forhandlingsbordet i Havanna.