00:00 - 28. oktober 2016

Skjulte landskap

Taryn Simon river ned grensene mellom dokumentarfotografiet og kunsten.

Hvit tiger: I USA har man brukt selektiv innavl for å få frem tigere med hvit pels, isblå øyne og rosa neser. Tigeren Kenny ble født i fangenskap hos en oppdretter i Bentonville, Arkansas i 1999. Kenny er mentalt tilbakestående og har alvorlige fysiske plager, begge deler skyldes innavl. På grunn av den dyptsittende nesen har han problemer med å puste og å lukke kjeven. Tennene hans er sterkt misformet og han halter på grunn av unormal benstruktur. De tre andre tigrene i Kenny's kull er ikke ansett som kvalitetstigere ettersom de har gul pels, er skjeløyde og har dårlige knær. «White Tiger (Kenny), Selective Inbreeding Turpentine Creek Wildlife Refuge and Foundation Eureka Springs, Arkansas 2006-2007». Foto: Taryn Simon / Courtesy Gagosian

Vi har tidligere i denne spalten skrevet om hvordan den pågående valgkampen har gitt det amerikanske landskapsfotografiet en ny klangbunn. I denne sammenheng har jeg tenkt mye på Taryn Simons bilder fra boken An American Index of the Hidden and Unfamiliar (Hatje Cantz). Bildene, som ble publisert i 2007, viser steder, objekter og landskap som er utilgjengelige for allmenheten. Arbeidet ble startet i årene etter terrorangrepet 11. september, i et forsøk på å se innover, på institusjonene som binder Amerika sammen. Simons fotografier av CIAs kunstsamling i Virginia, en oppdrettsfarm for hvite tigre i Arkansas, undervannslagring av atomavfall i Michigan, en luftegård for fanger på death row i Ohio og transatlantiske kommunikasjonskabler viser sammen et skjult landskap som føles like relevant i dag - sett i lys av hackerangrep, varslere og slettede e-poster. I bokens forord skriver forfatteren Salman Rushdie at «i en historisk periode, hvor folk gjør så store anstrengelser for å skjule sannheten for folket, er en kunstner som Taryn Simon en uvurderlig motkraft. Demokrati trenger synlighet, ansvarlighet, lys.» Simon river ned grensene mellom dokumentarfotografiet og kunsten. Bildene blir vist sammen med faktaorienterte, presise billedtekster som hun selv refererer til som et anker for bildene, et grep som lar enkelte av dem vandre mot det abstrakte. Symbiosen mellom tekst og bilde drar leseren i forskjellige retninger, og skaper rom for å legge til egne vurderinger av hva man faktisk ser på. Bilder som i utgangspunktet er åpenbart politiske, blir apolitiske, og tvetydigheten gjør dem sterkere både som konseptuelle kunstverk og fotografisk sannhet. ​​

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse