Det var nedslående å se den siste presidentkandidatdebatten i USA natt til torsdag. Det var mer nedslående å lese medienes analyser etterpå, i USA og i Norge. En utbredt analyse virket å være at Donald Trump klarte seg bedre enn forventet, bortsett fra da han sa at han kanskje ikke ville godta valgresultatet. Frank Rossavik mente for eksempel i Aftenposten at Trump tok en «poengseier», selv om «han sa mye rart igjen».
Disse analysene har som uuttalt, kanskje også ubevisst, premiss at Donald Trump så lenge har sagt så mye hårreisende, at det er som et fremskritt å regne at han klarer å snakke noenlunde sammenhengende om politikk i flere minutter uten å fornærme noen grovt.
At Donald Trump ikke ville love å akseptere et valgnederlag, skapte bestyrtelse og ble tema for de fleste overskriftene. Men få dvelte ved begrunnelsen Trump la frem: At valget er manipulert simpelthen fordi Hillary Clinton «fikk lov til å stille som kandidat». Hun er ifølge Trump «skyldig i en veldig, veldig alvorlig forbrytelse» (e-postsaken FBI har konkludert med ikke var et lovbrudd). Dessuten er mediene korrupte og «forgifter velgerne». Dermed er det det samme hvordan selve valgavviklingen går for seg, virket å være resonnementet. Clinton-stiftelsen er en «kriminell virksomhet», påsto han for øvrig også tidligere i debatten.
Slike ting har Trump sagt i flere uker. At muslimer skal nektes innreise til USA, har han sagt i flere måneder. I løpet av den amerikanske valgkampen er uttalelser som dette blitt normalisert til det punktet der de ikke lenger vekker oppsikt.
Nå ligger Trump an til å tape stort. Den amerikanske presidentvalgkampen i 2016 kan likevel få langvarige ringvirkninger. En presidentkandidats retorikk legitimerer holdninger, og bidrar til å forme holdninger. De siste månedene har støtten til kravet om å forby all muslimsk innvandring til USA økt jevnt i meningsmålinger – i flere målinger støtter nå over 50 prosent av de spurte opp om Trumps holdning. I en meningsmåling denne uken (fra selskapet Morning Consult) svarte 41 prosent at de frykter valgresultatet vil bli manipulert, blant republikanske velgere var andelen 73 prosent.
Donald Trump er en mester i å utnytte medienes lengsel etter det spektakulære. Hvordan skal en møte en slik politiker? Et sted å begynne, er som populismeforsker Jan-Werner Müller påpekte i Morgenbladet sist uke, ved ikke å akseptere hans måte å legge rammer for debatten på. Å snakke med populister betyr ikke at en skal snakke som dem.
Det hjelper heller ikke å demonisere. Hvis en har som utgangspunkt at Trump er en gal sosiopat, blir det et fremskritt at han innimellom fremstår som noenlunde anstendig og saksorientert. At en kandidat ved et amerikansk presidentvalg i noen minutter klarer å snakke om politikk uten å lyve eller beskylde motstanderen for å være kriminell, er ingen seier, men et alvorlig problem for den politiske samtalen.
IAI