Samtid

Overtrukken utslippskonto

Glem statsbudsjettet. Om Norge faktisk skal klare å kutte 40 prosent av alle klimautslipp, vil velstanden om få år dikteres av utslippsbudsjettet.

---

Fordeling av utslipp

Olje- og gassutvinning har blitt den største utslippskilden, etter å ha vokst med 83 prosent siden 1990. Industrien er nest størst, men har blitt 39 prosent mindre. Utslipp fra veitrafikk har økt med 32 prosent siden 1990, og er den tredje største kilden til norske utslipp.

---

«Det er ikke noe grønt skifte. Dette holder ikke», fastslo Venstre-leder Trine Skei Grande i samme øyeblikk som statsbudsjettet for 2017 ble presentert torsdag. «Jeg respekterer at miljøbevegelsen har et ensidig fokus på klima- og miljøspørsmål. Dette er et budsjett som skal løse mange utfordringer. Det aller viktigste er arbeid, aktivitet og omstilling», uttalte finansminister Siv Jensen, ifølge NTB.

Regjeringens klimapolitikk var temaet som skapte mest debatt da budsjettet ble kjent. Men er det egentlig statsbudsjettet som avgjør hvordan vi skal nå klimamålet?

Under klimakonferansen i Paris ble hele verden enige om målet: Temperaturen på kloden skal ikke heves med mer enn to grader som en følge av utslipp av klimagasser, og helst skal vi stoppe på 1,5. FNs klimapanel baserer seg på analyser som sier at dette er mulig. Men i så fall må verdens samlede utslipp kuttes med 40-70 prosent før 2050, og helt og holdent - altså netto nullutslipp - før 2100.

Også norske politikere støtter dette togradersmålet. Norge skal gjøre dette gjennom å delta i EUs kuttpolitikk. Vårt «oppdrag» frem til 2030 er å kutte to femdeler av utslippene, sammenlignet med 1990.

Det er langt igjen. I stedet for å redusere utslippene fra 1990, har Norge nemlig økt dem med fire prosent. Og for første gang på mange år økte de norske utslippene i 2015.

Dødsing. Regjeringen har ikke beregnet utslippseffekten av statsbudsjettet. Denne mangelen skapte mye forvirring på Løvebakken i går. Men analyser fra 2014, gjengitt i nasjonalbudsjettet for 2016, viser at utslippene vil øke enda litt mer frem til 2020. Dermed må altså 43 prosent av utslippene – mer enn 20 millioner tonn per år – vekk, i løpet av ti år. Noe av det skal skje i «kvotepliktig sektor», der Norge i prinsippet kan la være å kutte, og heller kjøpe kvoter. Men omtrent halvparten skal skje i transport og jordbruk, som ikke er med i kvotemarkedet.

EU-kuttene skal også tas gjennom reduserte utslipp innenfor EU, i motsetning til forpliktelsene i Kyoto-avtalen, som kan innfris gjennom å for eksempel plante regnskog i Amazonas.

La oss anta at Norge faktisk skulle kutti førti prosent av alle utslipp før 2030. Om kuttingen begynte i 1990, hadde vi trengt et kutt på 1,2 prosent utslipp per år. Når vi nå har bare tretten år igjen, må kuttene bli større: fire til fem prosent, hvert eneste år. Om Norge la ned all olje- og gassutvinning over natten, hadde vi fortsatt hatt en tredel av kuttene igjen å ta.

Figuren over, som viser norske klimagassutslipp, minner om et stupebrett ytterst på et fjell. Utslippene skal dødse fra timeteren.

Resten av EU har mindre omstillinger foran seg. I figuren til høyre vises utviklingen fra 1990 til 2014 hos våre nærmeste EU-naboer. Flere av dem er i god rute for å nå førti prosent.

Utslippsbudsjett. Klimagassene blir i atmosfæren lenge, og bryr seg lite om på hvilket års budsjett de ble brent. Derfor skal EU, i nær fremtid, lages et utslippsbudsjett for hvert europeiske land. Det er ikke et årlig, men samlet budsjett: Så mye karbon kan vi slippe ut, i overskuelig fremtid, om vi skal klare togradersmålet. I første omgang for de ti neste årene.

Å slippe ut karbon i dag betyr at man mister muligheten til å slippe ut i fremtiden. Men også motsatt: Å spare karbonutslipp i dag betyr at man kan selge retten til å slippe ut karbon i fremtiden. Å slippe ut klimagasser har dermed en kostnad – en kostnad som betales om tjue, femti og hundre år.

Regnestykker. Mange har forsøkt å regne på hvilken kostnad som trengs for å nå togradersmålet. En offentlig utredning fra 2015 gir et middelanslag på 770 kr per tonn i 2030, og 1950 kroner per tonn i 2050. Om vi fortsetter å slippe ut like mye som i dag, påfører dette oss en kostnad på 42 milliarder kroner i året i 2030. Og i 2050 blir prisen svimlende 102 milliarder kroner per år. Og det var bare middelanslagene: Det høyeste anslaget gir en kostnad på 165 milliarder i året – allerede i 2030. SSB har regnet på hva utslipp måtte koste, om kostnaden i seg selv skulle gjøre at Norge klarte å kutte det vi skal. Svaret er 4800 kroner per tonn.

Men disse tallene, selv om de når et nivå på 8-13 prosent av statens inntekter, kan forklare hvorfor norske klimakutt ligger langt etter Europa. I 2016 ligger inntektene fra olje og gass an til å bli 233 milliarder – nesten en femdel av statsbudsjettet. Med et sånt rigg skal det godt gjøres at det noen gang vil lønne seg å redde klimaet, sett fra statsbudsjettets side.

Regnestykket avhenger likevel av forutsetningene: Konsekvensene av at dagens utslipp fortsetter uforandret vil være temperaturstigninger som sannsynligvis vil føre til at hele land kollapser, mennesker sulter og flyktningestrømmer. Det kan få visse konsekvenser for statsbudsjettets flyktning- og forsvarsbudsjetter.

Ikke bare innenlands. I dokumentene fra Regjeringen åpnes det for en annen vei, uten dødsingen: At Norge får godskrevet innsats for å hindre utslipp i andre EU-land som egne kutt. I praksis kan dette bety at Norge kan få lov å slippe ut mer mot at vi betaler for den grønne omstillingen i andre land. Dermed kan Norge skyve på sin egen omstilling, som riktignok må komme likevel når verden skal bli karbonnøytral frem mot 2100. Men det er et åpent spørsmål hva slags tiltak dette dreier seg om, hvilke tiltak EU vil godkjenne, og om det egentlig vil være særlig stor etterspørsel etter slike tiltak, i og med at EU-landene har kommet ganske langt i retning av å nå sine kuttmål. De konkrete reglene for dette er uansett ikke klare før neste år, eller året etter dette.

Mer fra Samtid