Myten om folk flest

I 2010 fikk Herman Van Rompuy – som nylig hadde tiltrådt som president for det europeiske rådet – spørsmål om hvilken av farene Europa står overfor, som er den største. «Populisme», svarte han. Det vakte litt oppsikt den gangen, men seks år senere er det blitt en åpenbar sannhet for etablerte politikere i mange land. Nye protestpartier, reformerte høyreekstremister, tidligere komikere og illiberale nasjonalister dominerer valgkamper over hele kontinentet. Og da har vi ikke en gang nevnt Donald Trump. Hva er det som er i ferd med å skje?

– Til det vil jeg svare i tre punkter, sier Jan-Werner Müller. Det skal han komme til å gjøre flere ganger i løpet av samtalen vår, for den tyske Princeton-professoren Müller er en strukturert, klartenkt observatør av fenomenet alle snakker om, men ingen riktig ser ut til å forstå. Der den akademiske tradisjonen ser ut til å ha lent seg mot at fenomenet er for mangslungent til at man kan utvikle en helhetlig teori om populisme, har Müller, som nylig ble døpt «den nye Habermas», gjort et overbevisende forsøk på å motbevise det. Boken Was ist Populismus kom ut i Tyskland i vår. I høst følger oversettelser til en lang rekke språk, deriblant norsk. «Hva er populisme?» er et spørsmål det virker mer presserende enn noensinne å få svar på. Men først, altså: Hva skjer? Müller heller vann i to glass på kontoret ved Institutt for menneskevitenskaper i Wien, der han er gjesteforsker i høst, og forklarer.

– For det første: Jeg tror vi må være svært nøye når vi beskriver tiden vi nå er inne i. Hvis man snakker om at vi ser «massenes opprør overalt», eller at «folket står opp mot eliten i alle land», er det en slurvete, muligens skadelig måte å beskrive det som skjer nå på. Gjør man det, har man allerede gitt populistene en seier. Man aksepterer forestillingen om at det ikke er bestemte politikere som organiserer dette, men folket selv. Det er på ingen måte åpenbart.