Da Finansdepartementets folk (hvori opptatt daværende statsminister Jens Stoltenberg) i 2001 laget handlingsregelen for bruk av oljepenger, ble avkastningen av fondet anslått til fire prosent. Faktagrunnlaget var tynt: I et vedlegg til langtidsprogrammet 1997 ble fire prosent anslått som avkastningen – justert for inflasjon – av amerikanske statsobligasjoner. Tallet var viktig: Det skulle si hvor mye oljepenger vi årlig kan bruke uten å spise av formuen.
Siden har avkastningen på amerikansk statsgjeld og andre «risikofrie» investeringer falt til under én prosent. Finansdepartementet har likevel ikke «tuklet med fireprosenten», som de pleier å si. De fryktet at å skru ned satsen på forventet avkastning nå, bare ville føre til mas om å skru den opp igjen straks børsen går bedre. I stedet har fondet jaktet avkastning i nye verdipapirer: aksjer, privat gjeld og eiendom.
Derfor var det et stort steg for finanspolitikken da et offentlig utvalg, som inkluderte Norges evige finansminister Sigbjørn Johnsen, tirsdag spådde at fondets avkastning de neste tretti årene blir på usle 2,3 prosent. Utvalget tror at obligasjoner bare vil gi 0,5 prosent avkastning og aksjer kun 3,5 prosent. Hva nå? Utvalgets flertall (Johnsen, tidligere finansminister Kristin Halvorsen, professor Hilde Christiane Bjørnland med flere) vil øke andelen aksjer til 70 prosent. Det kan bety høyere avkastning, men gir også høyere risiko for tap. Stategien kan kalles «keynesiansk» etter økonomen John Maynard Keynes. Han spekulerte så friskt at aksjekursene i 1930-årene svingte med den svake helsen hans. To ganger tapte han nær hele formuen.
Utvalgets leder, seniorøkonom Knut Anton Mork, vil derimot krympe aksjeandelen til 50 prosent. Mork mener staten nå er så avhengig av fondet at det viktigste er å sikre gryna. Vi kan kalle det Miss Marple-strategien etter Agatha Christies søte gamle amatørdetektiv. Missen og venninnene hennes ser inntektene fra «sikre papirer» krympe jevnt under skatter og prisstigning, og må greie seg uten både gartner og kurbad. Men utvalgets beregninger viser at selv med Morks forslag er det 18 prosents sjanse for at fondet vil tape mer enn en tredel av pengene sine de neste tretti årene. Aldri trygg.
Men børskrakk kommer ikke av seg selv. Bankenes uansvarlighet bidro til finanskrisen i 2008. I forrige uke intervjuet Morgenbladet økonomen Anat R. Admati, som mener at brede investorer, som oljefondet, har mye å tjene på å få bankene de eier aksjer i til å opptre mer ansvarlig siden bankkriser også rammer de andre investeringene deres. I motsetning til søte Miss Marple og børsmyggen Keynes, har oljefondet som mål å påvirke selskapene det eier i. I dag skal fondet blant annet få oljeselskap til å være «konstruktive» ovenfor klimaavtaler. Kan fondet som eier i verdens finansindustri også bidra til å gjøre den mer ansvarlig?