Aktuelt

Utdanning på billigsalg

I denne utgaven av Morgenbladet presenterer vi ti fantastiske formidlere, nominert av studenter og utvalgt av en ekstern jury. Hva møter nye studenter ved semesterstart?

«Dere får komme igjen om en tre–fire ukers tid.» Det var foreleserens trøst til studentene som presset seg sammen under kateteret i et auditorium ved Universitetet i Oslo nylig. Det viser seg, forklarte foreleseren, at det er færre som møter opp utover i semesteret. Ja, det er litt «utdanning på billigsalg», bekreftet rektor Ole Petter Ottersen i Dagsnytt 18 sist fredag, dit han var invitert for å kommentere situasjonsbeskrivelsen i Morgenbladets oppslag «Nødrop fra Auditorium 1».

Rektorens innrømmelse var ment som et spark oppover til departementet og statsråden. Det er finansieringsordningen der pengene fordeles etter antall produserte studiepoeng – det vil si antall studenter som avlegger og består eksamen – som fører til at universitetene tar inn flere studenter enn det er forelesere til å ta imot på en skikkelig måte. Og flere enn det er plass til i auditoriene. Studenter på bachelor-nivå er både universitetenes viktigste inntektskilde og den gruppen det brukes minst ressurser på.

De overfylte auditoriene og den mangelfulle oppfølgingen av ferske studenter, er åpenbart et resultat av «kvalitetsreformen». Det er mye godt å si, på festtalenivå, om at høyere utdanning ikke lenger bare er for de få, men for de mange. De store studentkullene og inflasjonen i doktorgrader, kan nok være et uttrykk for «kunnskapens demokratisering». Men hva lærer man egentlig, de første tre årene i et høyere utdanningsløp? Og hva kan kunn­skapen brukes til?

Masseuniversitetet er vedtatt politikk. Men elitekulturen sitter tungt i veggene ved universitetene. Forskning er fortsatt det som gir prestisje, internt og eksternt. Kvaliteten på utdanningen for de studentene som ikke skal konkurrere på den internasjonale forskningsfronten, men bare kvalifisere seg for arbeidslivet gjennom tre års utdanning, er sjokkerende dårlig. Forskning oppfattes fremdeles som den viktigste delen av kjernevirksomheten ved universiteter og høyskoler. Undervisning er noe man driver med ved siden av. Hvorfor bruke tid og krefter på studenter som likevel ikke skal videre til master- og phd-nivå? At hverken studenter eller potensielle arbeidsgivere vet hva de skal bruke bachelor-graden til, er et alvorlig problem.

Vi forstår Ole Petter Ottersens behov for å sparke ansvaret for situasjonen oppover. Men protestene fra universitetssektoren kommer for sent, og med for liten styrke. De overfylte auditoriene som tilbyr utdanning på «billigsalg», er resultatet av å snakke demokratiseringskreftene etter munnen, uten å ta konsekvensene innover seg. Den demokratiserte kunnskapen er kanskje tilgjengelig for alle, til gjengjeld er den lite verdt. Kunnskapsministeren, som ikke hadde anledning til å stille i Dagsnytt 18, varsler i denne utgaven av Morgenbladet en stortingsmelding som «konkret går inn i hva som trengs for å forbedre utdanningskvaliteten». Det er på høy tid.

For den enkelte student, som føler seg som «én i mengden», og for de dedikerte foreleserne, som frykter å bli «slukt med hud og hår», spiller det antagelig mindre rolle hvem som har ansvaret. Noe må gjøres. Det er verdt å merke seg at initiativet til å løfte undervisningen i stor grad kommer nedenfra, fra studentene og foreleserne selv. Alle de nominerte i Morgenbladets kåring har grunn til å glede seg over det studentene sier om dem. De ti på juryens liste er likeverdige representanter for den gode undervisningen. Gratulerer!

MKS

Mer fra Aktuelt