Annonse
20:00 - 01. september 2016

Med Napoleon og Rousseau i skråningen

Morgenbladets journalist ga seg ut for å være student, og gikk på jakt etter den perfekte forelesning i Bergen.

Pugging på øya: Fadderuken er over, i Bergen fyller studentene opp lesesalsplasser og kollokvieøyer. Etter spørsmålene studentene stiller til sine forelesere å dømme, klarte ikke eksamensstresset engang å vente til september.
Annonse

«Eg liker ikkje Powerpoint!»

Halvveis ute i forelesningen til sosialantropolog Anne Karen Bjelland skal jeg innrømme at det ante meg. Der fremme ved tavlen er Bjellands presentasjon dels ren tekst, dels fotografier av det som må være hennes egne gamle lysark. Overhead, altså. Håndskrevne tusjnotater. Dette roper ikke akkurat kjærlighet til Microsofts presentasjonsprogram.

Det er tirsdag ettermiddag denne uken, og rundt 150 ferske studenter har sitt første møte med begreper som identitet, fordommer og forskningsetikk. Utbruddet kommer etter dagens tredje forespørsel om hun «pliis» kan legge ut presentasjonene på nett før forelesningen. Bjelland nekter: «Om jeg bare hadde pratet, og skrev noen ord på tavlen, ville dere skjønt hva som er viktig å notere!»

– Jeg er overbevist om at det er bedre måter å undervise på, og jeg er overbevist om at dette er altfor mange studenter! fortsetter hun på skarrende og opphisset bergensmål.

Etter en minuttlang harang mot systemet avbryter Bjelland seg selv. Det er jo ikke studenten sin skyld at de er så mange her inne, i det som betimelig nok heter Stort auditorium i SV-bygget ved Universitetet i Bergen.

– Nei, skal vi bare gå videre?

Dette ser jo helt jævlig ut.

Gro Rørstadbotten, ex.phil.-foreleser

Eksperimentet. I månedsvis nå har Morgenbladets jury lett etter inspirerende undervisere, de som får studenten til å glemme tiden og alt rundt dem. Ti helt fantastiske eksemplarer kan du møte på sidene bakover i denne avisen. Vinnerne har vi funnet over hele landet, de er et knippe av det beste høyere utdannings-Norge har å gi.

Den jevne studenten, derimot, må ta det de får, det som møter dem hver gang tar plass i skråningen av stolrader. Så, hva møter dem?

Norske universiteter er åpne og gratis tilgjengelig for enhver som vil vandre inn. Så jeg skal gjøre som de gjorde i gamle dager, da universitetet var eksklusivt og studentene ettertraktede: vandre rundt, slenge innom forelesninger, kjenne på studentfølelsen igjen.

En to dagers immatrikulering, på leting etter gode forelesere, motivasjon og lærelyst.

Studiestart

  • 2016 Høsten 2015 studerte omlag 283 000 nordmenn ved norske og utenlandske universiteter og høyskoler.
  • Per august i år hadde 96 600 studenter fått tilbud om en studieplass fra høsten 2016.
  • Universitetet i Bergen har cirka 14 800 studenter.
  • Denne høsten har nærmere 5000 studenter takket ja til en plass ved UiB.
  • De fleste studie­steder åpnet med fadderuke fra midt i august. Nå er ordinær undervisning godt i gang.

Kilder: SSB, Samordna opptak, UiB

Skivebom. Det er mandag morgen, dagen før Bjellands utbrudd mot Powerpoint, på universitetsområdet som bergenserne kaller Høyden. Etter litt surring i et blomsterbed – det er ikke bare lett for en fersk student at campus er spredt i et boligområde – har jeg funnet plass i Auditorium A i Ulrike Pihls hus. Rundt sitter 60 blonde hestehaler, og kanskje fem mannlige studenter.

Dette er SOS100, grunnkurs i sosiologi: «Samfunnsstrukturer i endring». Ja, det er de faktisk, tenker jeg. På tide å finne ut av hvordan.

– Det viktigste trekket ved staten er at den har voldsmonopol, altså legitim rett til å utøve voldsmakt mot befolkningen.

Bare 20 minutter inne i SOS-forelesningen er det klinkende klart: Dette er ikke gøy. Det er det jo ikke alt her i verden som er, gøy altså, men dette føles heller ikke særlig relevant. Listen over kjennetegn ved føydalstaten, som foreleseren både viser i Powerpoint og snakker seg gjennom, er å finne i pensumboken, eller på Wikipedia. Fuglene må vite hvilke endringer som er på gang i dagens samfunnsstrukturer. Det ferskeste eksempelet som nevnes er Jugoslavias oppbrudd.

– Opplyst enevelde er jo egentlig et veldig kontrastfylt begrep. Det er interessant, er det ikke? sier foreleseren. Studentene nikker stille.

– Er det noen spørsmål? Ingen hender i været.

«Han er ikke blant de beste, men ikke blant de verste», forteller studenten på raden bak når jeg spør om dette er sånn det pleier å være. Med sosiolog strøket fra listen over mulige fremtidige yrker, finner jeg veien ut i pausen.

Det eldste trikset. «Napoleon døde av magekreft». Ordene står høyt over hodet på Gro Rørstadbotten.

– Men stemmer det? nesten roper hun ut i salen.

Det kan være en pinlig affære å komme for sent, så da sosiologien gikk skeis, slang jeg innom en halvferdig ex.phil.-forelesning. Den er forutsigbart nok breddfull, lett å snike seg inn i. Et større problem er hvor Platon er, eller noen av de andre filosofene. Hva skjer her? Napoleon?

– Et relevant argument for denne påstanden er at det står i obduksjonsrapporten, og man kan som regel stole på leger. Men skal man egentlig det? fortsetter Rørstadbotten.

Brikkene faller sakte på plass etter hvert som hun prater. Dette handler om argumentasjonsteknikk. Problemet er at dét egentlig vises i diagramform, en samling bokstaver og tall og parenteser som får øynene til å svømme. Eller, for å si det med Rørstadbottens egne ord:

– Dette ser jo helt jævlig ut.

Salen bryter ut i latter og spontan applaus.

Rørstadbotten ser ut til å ha fanget sine tilhørere. Jeg ser bare ett par lukkede øyne, og når hun ber studentene diskutere, tyder gestikuleringen mot tavlen på at de snakker fag, ikke fylla. Foreleseren har brukt det eldste trikset i boken: historiefortelling.

Napoleons kreftdød er bare et eksempel, en tilfeldig valgt påstand. Stemmer den? Mens hun nøster i argumentene, i mysteriet, smetter Rørstadbotten inn begreper og strukturtips som studentene trenger til senere oppgaver.

Og Napoleon, døde han som påstått av magekreft?

– Det sies at han var glad i røde rom, og den gangen brukte de arsenikk til å feste rødfarge til tapet. Og på St. Helena, der Napoleon bodde, der var det fuktig. Så nå er det ganske mange som mener at arsenikken fordampet, og at det var det som drepte ham, forteller foreleseren.

Lav list. Napoleons arsenikkforgiftning forblir dessverre mandagens høydepunkt. Den siste forelesningen, i motivasjonspsykologi, kan ha vært interessant – og foreleseren hadde lagt inn diskusjonsspørsmål for studentene underveis. Men av en eller annen grunn valgte hun også å droppe mikrofon.

– Hun er jo flink faglig, men vi hører nesten ikke hva hun sier, sukker lektorstudenten Inger Marie Lauvås Alver, som tar motivasjonspsykologi som valgfag, fra bakerste rad.

Gjennom hele dagen har jeg spurt tilfeldige studenter om de husker gode forelesninger, om hva som er god undervisning. Lauvås Alver og venninnen Amanda Ødegaard Wedge legger i likhet med sine medstudenter listen lavt: Prat til oss, ikke bare les fra powerpointen. Eksempler er fint. Og altså, bruk gjerne mikrofon.

– Dere kan jo si ifra i pausen?

– Nei, jeg vil ikke avbryte nå. Men jeg kommer til å si ifra neste gang, sier Alver.

Fantastiske forelesere

I vår ba vi leserne nominere de beste foreleserne de vet om. 

Tanken var å gi anerkjennelse til de som brenner for god undervisning ved høgskoler og universiteter, og få en diskusjon om undervisningens kår.

Nærmere 400 undervisere ble nominert, og leserne avla over 36 000 stemmer på Morgenbladets nettside. 

En jury har nå plukket ut ti vinnere. 

Du får møte alle på morgenbladet.no.

Relevante Rousseau. – Hva sier dere, er dere enige?

Steinar Bøyum vandrer frem og tilbake mens powerpointen striper ansiktet hans med bokstaver. Det er tirsdag morgen, håret til Bøyum er i ferd med å tørke (ja, det regner i Bergen) og kaffen blir kald mens samtalen går om Jean-Jacques Rousseau.

Det er virkelig en samtale. Iblant nesten hvisker han, iblant roper Bøyum ut spørsmål mens adgangskortet svaier på brystkassen. Og han forventer svar.

Faget her, pedagogisk filosofi, er ikke tilfeldig valgt – etter en laber mandag har jeg lyst til å safe. Bøyum er en fantastisk foreleser, ifølge nominasjonen som tikket inn på Morgenbladets nettside: «Fantastisk fink til å engasjere studentene sine! Ikke et kjedelig minutt i forelesningene!»

Jeg tror jeg skjønner hva de mener. Bøyum isper Rousseaus kritikk av samfunnet med historier om sin egen sønn, og om hvordan Rousseau på sine gamle dager forsøkte å drepe kollegaen David Hume. Filosofen har vært premissleverandør for norsk barneoppdragelse, får vi høre, ideen om at det er bra for barn å være ute i naturen stammer fra ham.

Hva så med sveitserens holdning om at barn har godt av å falle og slå seg? Er den også relevant i dag? spør Bøyum.

– Jeg tror barn er overbeskyttet. Jeg har jobbet i en barnehage, og det var helt sinnssykt – vi var pålagt å luke bort brenneslen for at barna ikke skulle brenne seg, forteller en student.

Bøyum graver videre, studentene svarer, diskuterer med hverandre. De to timene føles vesentlig kortere enn gårdagens motivasjonsforelesning. Relaterbart og relevant, ikke bare for eksamen, men for å være pedagog. Det er vi jo alle, litt.

Og nå er jeg sent ute.

«JA! Bra!» – Okei, da kan dere ta frem mobiltelefonene.

Dryppende våt har jeg igjen sneket meg for sent inn. Christian Jørgensen er allerede godt i gang med forelesningen, og alle sitter med mobilen i hånden. Var det ikke nettopp dette man skulle unngå?

Jeg er på BIO100-forelesning, en grunninnføring i biologi. Poenget med mobiltelefonen er PollEv, en nettside der studentene kan svare på spørsmål Jørgensen stiller. Resultatet vises så på lerretet, med full oversikt over hvor mange som svarte rett og galt.

Da Morgenbladet ba om nominasjoner til Fantastiske forelesere, kom det inn en rad eksempler på «show»: Forelesere som står på hendene, løper rundt, eller bruker fancy hjelpemidler faller tydeligvis i smak. Har de blitt kravstore, undret vi? Forventer dagens studenter å bli ikke bare undervist, men underholdt?

En forelesning med Jørgensen gjør meg overbevist om at det ikke er (helt) sant. PollEv funker. Det er klart, Jørgensen kunne bare fortalt studentene, som nå tygger på penn og vannflaske, hva en avhengig variabel er, og håpet at de skjønte det. I stedet viser han frem et eksperimentresultat – det var noe med guppyfisk, ikke spør – og ber dem peke ut den avhengige variabelen.

Bare 16 av de rundt 170 som trykker, svarer rett. Så Jørgensen stopper opp, og forklarer inngående. På neste spørsmål, om et krysningsdiagram som illustrerer Mendels arvelover, har nesten alle rett svar.

– JA! Bra!

Jørgensen pumper neven i luften, tydelig fornøyd. Og fortsetter videre inn i fortellingen om zygoter, gener og alleler.

Who run the world? Jeg burde selvsagt ha gitt meg der. En engasjert foreleser, som bruker moderne hjelpemidler på en smart måte i en sal der hendene spretter i været? Med litt flaks – og i hvert fall om du velger studium etter regjeringens strategiske satsingsområder – kan du ha en god studiestart, selv i 2016 og uten fadderuke.

Men så var det den siste forelesningen, sosialantropologi-sesjonen der Anne Karen Bjelland ikke klarte å holde sin frustrasjon tilbake. Akkurat det var egentlig greit, Powerpoint-hat til tross virker Bjelland som om hun liker å forelese. Hun forteller levende fra eget feltarbeid, og bruker pronomen som «vi» og «oss» om sosialantropologer.

Problemet er at det er her, i denne siste forelesningen, at de siste dagers udefinerte, gnagende irritasjonen endelig eksploderer.

I Store auditorium er det samlet rundt åtti studenter: 50–60 kvinnelige sosialantropologspirer, kanskje 15 menn. Og likevel blir en diskusjon om anonymisering den eneste som oppstår, en pingpong-utveksling mellom Bjelland – og to mannlige studenter. Og det er ikke bare her:

I sosiologiforelesningen var 95 prosent av studentene kvinner. På psykologi utgjorde de rundt 70–80 prosent av salen. Selv i biologien var fordelingen omtrent 50/50. Men bare én gang i løpet av de seks forelesningene jeg var innom, rakk en kvinne, hun med barnehage-brenneslen, opp hånden og spurte om eller kommenterte noe faglig. Kvinner er det stille flertallet, menn det snakkende mindretall.

– Hva er greia?! spør jeg en stakkars forbipasserende studentkvinne i pausen.

Lise Berntsen Penne ler, hun hadde ikke tenkt på det, sier hun. Kanskje jenter bare er mer sjenerte?

Et kort øyeblikk ser det ut som at frustrasjonen skal forløses. Utvekslingen om anonymisering går på tomgang, og en ny hånd strekker seg i været. Ei jente! Endelig. Hun får ordet.

Og henvender seg, ikke til foreleseren, men til sin medstudent fem-seks rader lenger fremme.

– Kan du snakke litt høyere? Det er litt vanskelig å høre.

Annonse