Samtid

Hei! Lærer! Litt tanke­kontroll, takk.

Moderne samfunn er i en ytringsfrihetskrise, mener professoren som står fremst i kampen mot dagens hårsåre studenter.

Hør mer fra Morgenbladets samtale med Lukianoff på Morgenbladets podcast: 

– I mesteparten av min karriere har studentene vært på vår side. De forsto at det var dem mot 'the man', sier Greg Lukianoff.

Den amerikanske juristen sitter inne i baren på Grand Hotel i Oslo. Han er flydd til Norge for å holde det han spøkefullt kaller «the Flemming and Greg show»: en samtale om tilstanden for akademisk ytringsfrihet sammen med Flemming Rose, mannen som var ansvarlig for å publisere Muhammed-karikaturene i danske Jyllands-Posten i 2005. Denne kvelden er det Fritt Ord som står for tur. Dagen etter skal de tale for det danske stortinget.

Lukianoff er en av de tydeligste stemmene i diskusjonen om ytringsfrihet ved amerikanske universiteter. Han er leder for Fire – Foundation for Individual Rights in Education – og forfatter av flere bøker og artikler om temaet. Før var det universitetenes ledelse han kjempet mot. Nå er alt snudd på hodet.

– Støtten fra studentene stoppet opp rundt 2013. Da begynte vi se at studenter krevde at talere ikke skulle få komme til campus. De begynte å kreve flere språkkoder, trigger warnings og programmer for å kontrollere mikroaggresjoner.

Små overgrep. Trigger warnings er advarsler knyttet til for eksempel en forelesning eller en pensumbok, hvor studenten advares mot forskjellige typer innhold som kan oppfattes som støtende: rasisme, vold, kvinneundertrykking, beskrivelse av selvmord og så videre. Mikroaggresjoner er små fornærmelser eller nedvurderinger som foregår – bevisst eller ubevisst – i det daglige. Det kan være at noen i en samtale automatisk antar at en asiat er flink i matte eller blir overasket av at en afroamerikaner er belest.

Etter krav fra studenter har amerikanske universiteter innført stadig nye regler og forskrifter som inkorporerer disse begrepene i universitetslivet. Lukianoff forteller at mange professorer han er i kontakt med, nå er redde for trå feil i forelesninger og i møter med studenter.

– Det vi ser på universiteter, er et mikrokosmos av den bredere kulturen i USA. Men også – som jeg tror vi kommer til å merke mer av – i de fleste postindustrielle land, sier han.

Hva har skjedd? Skulle ikke unge i Vesten være ytringsfrihetens største fans?

Det er mye ironi i at folk på venstresiden vil begrense ytringsfrihet på universiteter.

—   Greg Lukianoff

Egne enklaver. Lukianoff påpeker at det, etter at industrien forsvant fra byene i Vesten, har vært lettere for folk å leve i separate enklaver – egne kvartaler, bydeler eller byggefelter – hvor man ikke kommer i kontakt med annerledestenkende. Denne trenden er forsterkes av at vi på internett kan tilpasse informasjonsdietten til våre egne meninger.

– Hvis du omgir deg med folk som er enige med deg, er det en tendens til at du oppfører seg som om du tilhørte en stamme. De som er uenige med deg, er ikke lengre medborgere, men ignorante fiender.

– Disse boblene oppstår over hele det politiske spektrumet, men du beskriver innskrenkning av ytringsfriheten på universiteter som et spesielt problem for venstresiden?

– Ja, det er mye ironi i at folk på venstresiden vil begrense ytringsfrihet på universiteter. Særlig siden kampene for minoriteter – seksuelle, etniske eller religiøse – tidligere alltid har handlet om ytringsfrihet.

Lukianoff mener ytringsfrihetskrisen henger sammen med et tankesett bygget på «omsorgsetikk», hvor kampen for undertrykte brukes til å begrunne begrensinger i hva som kan sies.

Trigger warnings er en idé jeg egentlig har stor sympati for. Den oppsto hovedsakelig på nettsider som skrev om seksuelle overgrep.

På disse sidene kunne de fungere godt. Men nå mener Lukianoff de brukes altfor bredt. Studenter bør ikke kunne skjermes fra alt. Når det gjelder mikroaggresjoner, mener Lukianoff de kan være interessante å diskutere akademisk, for å forstå hvordan vi mennesker fornærmer hverandre. Å lage regler basert på dem, mener han er farlig. De som vet hva som er lov å si og ikke, er de med høy utdanning og kulturell kapital. Andre ekskluderes fra å delta i ordskiftet.

Muhammed og studentene. Et par bord nedenfor oss i baren på Grand sitter Flemming Rose fordypet i en samtale med lege og samfunnsdebattant Mohammad Usman Rana (sikkert en spennende samtale!). Lukianoff ser likheter mellom karikaturstriden og forsøket på å begrense ytringer i amerikansk akademia: Begge kan gjøre konflikter større ved ikke å tillate åpne samtaler. Muhammed-tegningene ble politiserte da man bestemte seg for ikke å vise dem.

– Da var terningen kastet for hendelser som terrorangrepet mot magasinet Charlie Hebdo.

Ifølge Lukianoff trodde ingen før karikaturstriden at aviser automatisk støttet bildene de satte på trykk.

– Det er en meningsløs idé. Men da vi sensurerte dem, fikk man en forventing om at slike ting ikke kan vises i en avis.

Muhammed-tegningene og de nye ytringsbegrensningene på universitetene fører til at folk skjuler hva de mener. Det skaper mindre tillit og mer mistenksomhet, tror Lukianoff.

– Det er alltid verdifullt å vite hva folk mener. Det betyr at du kommer til å lære ting du ikke liker, men du vil forstå din egen verden bedre. I stedet har Vesten valgt å gå i retning av «opplyst sensur», hvor man tror eliter kan gjøre samfunnet bedre ved å vite mindre om verden de lever i. Det er et håpløst oppdrag og et bunnløst hull. Vi kommer til å putte folk i fengsel for fyllemeldinger på Facebook, samtidig som vi vet stadig mindre om hvordan andre folks liv egentlig er. Jeg tror dette er en stor krise.

Ingen trygge rom. Den siste uken ser det ut som om Lukianoff har fått med seg noen flere på sin side i kampen. Nye studenter ved Universitetet i Chicago mottok nettopp et brev: «Vi støtter ikke såkalte 'trigger warnings', vi avlyser ikke forelesninger om kontroversielle temaer, vi støtter ikke intellektuelle 'trygge rom' hvor individer kan gjemme seg fra ideer og perspektiver som strider mot deres egne.»

Bak brevet sto Lukianofffs gamle fiender: universitetsledelsen.

Mer fra Samtid