– Jeg tenker ikke på noen pris, jeg tenker på å sette freden ut i livet, sa Colombias president Juan Manuel Santos til Morgenbladet i FN-bygget i New York tirsdag. Han hadde nettopp overrakt statsminister Erna Solberg en fredsdue i sølv, hvor hans signatur var inngravert. Den skulle, ifølge presidenten, symbolisere 48 millioner colombianeres hjerter, som takk for Norges «enorme hjelp, veiledning og støtte» i en seks år lang fredsprosess.
Mandag blir fredsavtalen signert i Cartagena i Colombia. Da skal Santos overrekke sin gamle fiende, Farc-geriljaens leder Rodrigo «Timochenko» Londoño, en fredsdue han har hatt på jakkeslaget i seks år. Den fikk han av sin kone og datter i gave da fredsprosessen startet.
Det gjenstår ett viktig skritt: 2. oktober er det folkeavstemning om fredsavtalen, og Santos har ingen garanti for at flertallet av folket stemmer for.
– Vi har noen som er misfornøyde med avtalen, de ville for eksempel hatt mer straff for de ansvarlige for overgrep. Jeg forstår og respekterer det. Men dette er den beste avtalen som var mulig. En perfekt avtale er umulig både her og andre steder, og jeg tror vi oppnådde den rette balansen, sier Santos.
Og han tror på flertall.
– Jeg er veldig, veldig sikker på at at folket vil stemme ja.
- Er du også overbevist om at oppmøtet blir stort nok til at avstemningen blir gyldig?
– Jeg håper det, sier Santos.
Fem dager etter folkeavstemningen i Colombia, kunngjør Nobelkomiteen i Oslo hvem som mottar årets fredspris. Mer åpenbare kandidater enn Santos og Timochenko er det ikke mulig å finne. Så spørsmålet er om Nobelkomiteen snur seg rundt i siste sving. Avtalen er jo ikke kommet overraskende - det har vært klart helt siden en våpenhvile ble inngått 23. juni, at fredsavtalen ville komme.
Jeg tipper derfor at det blir Colombias fredspris i år.
Denne avtalen ble stadig trukket frem i går når verdens ledere fra talerstolen i FNs generalforsamling skulle peke på noe positivt i en tid med terror, migrasjonskrise, klimakrise og mye annet kritisk. Blant dem var FNs generalsekretær Ban Ki-moon og USAs president Barack Obama. Dersom Nobelkomiteen skjeler til slikt, og det gjør den jo, fikk den nye argumenter for å velge Colombia – fredsavtalen er viktig for flere enn colombianerne, den er viktig for verdensmoralen.
Ban Ki-moon, i sin siste tale til FNs generalforsamling, var forøvrig til ham å være uvanlig engasjert og retorisk skarp denne gangen. Det skyldes selvsagt at han ikke skal gjenvelges, og ikke har noe å tape på å legge seg ut med stormaktene. Så han langet ut mot dem, blant annet som medansvarlige for borgerkrigen i Syria:
«Tilstede i denne salen i dag er det representanter fra regjeringer som har oversett, lagt til rette for, finansiert, deltatt i og til og med planlagt og utført overgrep påtvunget de sivile fra alle sider i den syriske konflikten», sa Ban.
Videre konstaterte han hvor vanskelig det er å reformere FN.
«Altfor ofte har jeg sett gode forslag bli blokkert av små eller store land i FN. Er det rettferdig å holde verden som gissel i så mange globale spørsmål?» tordnet Ban, så nær torden den lavmælte sørkoreaneren kan komme.
Han fortalte at han nå oppretter et høynivåpanel som skal komme frem med konkrete forslag til FN-reform, og øverst på deres dagsorden skal Sikkerhetsrådet stå. Dette rådet er FNs mektigste organ, og består av fem faste medlemmer med vetorett - seiersmaktene i andre verdenskrig, USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina - og ti medlemmer som sitter i to år av gangen.
I dagens verden virker det absurd at Storbritannia og Frankrike har vetorett i Sikkerhetsrådet, mens for eksempel Tyskland og India ikke har det. Ingen fra Afrika har veto. Men du kan banne på at briter og franskmenn vil klamre seg til den innflytelsesrike vetoretten. Og skulle nye forslag om endringer komme, ja, da har de jo vetorett og kan legge dem døde.
Det er også påfallende at Ban Ki-moon kommer med sitt høynivåpanel for FN-reform nå. Det er ikke sikkert hans etterfølger vil være så opptatt av å gjøre seg upopulær hos de mektige lederne som velger henne, i hvert fall ikke i den første femårsperioden.
Barack Obama slo et slag for internasjonalt samarbeid i sin siste tale til FNs generalforsamling. Med det sendte han også et slag i retning presidentkandidat Donald Trump, som er langt mindre opptatt av å pleie allierte og internasjonale samarbeidspartnere.
Det kommer mange fine ord fra FNs talerstol, og selv den pragmatiske Erna Solberg blir opptatt av kampen om verdiene og demokratiets overlevelse når hun står i rosehagen foran FN-bygget og kommenterer verdens tilstand. Hun innrømmet at Obama kommer til å bli savnet, og at hun er litt bekymret for hvem som kommer etter ham.
– Noe av det vi synes er utfordrende med Trump er en del av retorikken han har på sikkerhetspolitikk og internasjonale forpliktelser, sa Erna Solberg i solen mellom møteslagene i FN tirsdag.