Annonse
09:17 - 30. september 2016

Folkets dom venter

Hva skjer dersom colombianerne forkaster fredsavtalen?

Folkeavstemning om fredsavtale: Tilhengere fra både ja- og nei-siden har samlet seg utenfor kongressbygningen i Bogotá. Foto: Mario Tama/Getty Images
Annonse

Søndag 2. oktober faller dommen: Da skal ­Colombias befolkning stemme ja eller nei til fredsavtalen som president Juan Manuel Santos’ regjering og Farc-geriljaen ble enige om i august, og som ble undertegnet i Cartagena mandag denne uken. «Støtter du eller støtter du ikke en varig og stabil fred?» er spørsmålet velgerne skal ta stilling til. Ved å legge ut avtalen til votering spiller Santos et høyt spill, og risikerer å bli offer for strategien han selv la opp til i 2013 da han første gang foreslo en folkeavstemning.

Den 297 sider lange fredsavtalen inneholder nemlig flere kontroversielle punkter, og et ja-flertall er ingen selvfølge. Santos er dessuten upopulær. Både han og avtalen har mange motstandere, ikke minst Santos’ mektige forgjenger og tidligere støttespiller Alvaro Uribe, som leder nei-kampanjen. Tidligere i år forsøkte Uribe å stanse folkeavstemningen ved å samle inn over én million protestunderskrifter, men lyktes ikke. Nå er det viktigste for ham og resten av nei-siden at folk forstår at Santos fører dem bak lyset og tilbyr en dårlig fred. For nei-siden er avstemningen ikke bare et ja eller nei til fredsavtalen, men også et ja eller nei til Santos.

På midten av 2000-tallet var Santos og Uribe politiske godvenner. Santos ble utpekt til forsvarsminister, og sammen gikk de to inn for å møte Farc med hard hånd, godt hjulpet av massiv militær støtte fra USA. I tråd med sikkerhetspolitisk tankegang i Washington ble Farc betegnet som narkoterrorister, og nærmest over natten ble Colombia verdens tredje største mottager av amerikansk militærbistand, etter Israel og Egypt. Kokaplantasjer ble flysprøytet med plantegift, og militært personell trent til å bekjempe både Farc og narkotikaproduksjonen. Politikken ble presentert som en fredspakke, men bidro i stedet til å forsterke konflikten.

Da Santos så ble president i 2010, forkastet han strategien. Han ville bli presidenten som fikk slutt på femti år med krig. Løsningen var å forhandle med Farc.

Det gjorde, i Uribes øyne, Santos til en ynkelig politiker fullstendig uten ryggrad. Uribe og hans meningsfeller hevder at Farc i fredsavtalen slipper for billig unna, og at det er problematisk at Farc ikke er nevnt i spørsmålet velgerne skal ta stilling til. Hvordan skal folk på landsbygda, ofte uten særlig utdannelse, forstå hva det er de egentlig stemmer over? Er det ikke for mye forlangt å forvente at den alminnelige colombianer skal sette seg inn i 297 sider med komplisert jus?

I verste fall kan det bety at krigen gjenopptas og at det går flere tiår før Colombia får en ny fredssjanse.

Nei-sidens alternativ er nye forhandlingsrunder der regjeringen stiller hardere krav til Farc. Uribe vil tilby en fred der krigsforbrytere, det vil si Farc-medlemmer, ikke går fri.

Men å gå tilbake til forhandlingsbordet er ingen god løsning. Trolig er avtalen som foreligger nå, Colombias beste sjanse for å oppnå fred. Alle puslespillbitene i avtalen henger sammen, og begynner man å reforhandle, kan man risikere en dominoeffekt der delavtale etter delavtale faller. I verste fall kan det bety at krigen gjenopptas og at det går flere tiår før Colombia får en ny fredssjanse. En våpenhvile er allerede iverksatt, og neste skritt i fredsprosessen er å sette ut i livet et amnesti for skyldige i oppvigleri, først og fremst Farc-medlemmer. Men amnestiloven må ha et ja i folkeavstemningen før den kan tre i kraft. Loven er selvsagt viktig for Farc, fordi den sikrer at deres medlemmer ikke blir arrestert, men den er også viktig for regjeringen. Loven er nemlig en forutsetning for at Farc demobiliserer og flytter inn i bestemte soner hvor de gradvis skal overlevere våpnene til en overvåkningsgruppe fra FN.

Freden avhenger altså av at folket stemmer ja. Et nei søndag vil være et stort tilbakeskritt og et mareritt for Santos, som vil måtte velge mellom å forhandle på nytt, håpe at kongressen mot alle odds vedtar den foreliggende avtalen, eller gå av. Per nå peker ingen av alternativene seg ut. Santos satser alt på ja og støtter seg til meningsmålinger som varsler et relativt stort oppmøte og seier til ja-siden. Men nei-siden har vært på fremmarsj, godt hjulpet av Santos’ manglende popularitet. Det er det viktig å merke seg. For folkeavstemningen er også prologen til neste presidentvalg i 2018.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse