At Tyrkia opplevde et reelt kuppforsøk kvelden 15. juli, er det liten tvil om. At svaret på kuppet har utviklet seg til et motkupp, virker like klart. I reaksjonene på disse to er det krevende for utenforstående å finne den rette balansen i ord og handling.
Da Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland onsdag holdt pressekonferanse sammen med Tyrkias utenriksminister, uttalte han blant annet følgende: «Jeg anerkjenner selvfølgelig at det er behov for å konfrontere dem som sto bak dette kuppet, og også det hemmelige nettverket.» Og videre: «Det har vært for liten forståelse fra Europa for hvilke utfordringer dette har vært for de demokratiske institusjonene i Tyrkia. Vi har derimot visst om dette i lang tid, og derfor ser vi behovet for opprydding etter kuppforsøket.»
Dette virker umiddelbart ganske hårreisende. Ga Jagland sin uforbeholdne støtte til president Erdogans utrenskninger? Mener han det er greit å enten sparke eller arrestere over 60 000 ansatte fra militæret, politi, departement, rettsvesen, universiteter og skoler? Å stenge over 100 aviser, tv- og radiostasjoner og forlag?
Nå understreket også Jagland at oppgjøret etter kuppet må skje innen rettsstatens rammer og prinsippene i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er vanskelig å se at «opprydningen» gjør det. Likevel skal ikke Jaglands forstående uttalelser avfeies uten videre.
President Erdogans stadige anklager mot predikanten Fethullah Gülen og hans bevegelse kan virke konspiratoriske. Men Gülen-bevegelsen er ikke oppspinn. Lenge jobbet Gülens tilhengere på lag med Erdogans, i felles kamp mot militærapparatets og de tradisjonelle elitenes «dypstat». De siste årene har de skilt lag, i en intrikat maktkamp i et uoversiktlig landskap. At tilhengere av Gülens ideologi var involvert i kuppet, virker sannsynlig. At Erdogans regime nå slår ned på langt flere enn dem som sto bak, virker enda mer åpenbart. Arrestasjonen av journalisten Bülent Mumay er ett konkret eksempel blant mange (se intervju på side 32).
Det som skjer i Tyrkia nå, er at landet går tilbake til normalen, skrev Morten Myksvoll, som står bak nettsiden tyrkiskpolitikk.no, i VG tirsdag. Han har et godt poeng. Kupp og undertrykkelse av kritisk opposisjon og presse har vært normalt i Tyrkia helt inn i nåtiden. Det var først da Erdogan kom til makten og forhandlingene om EU-medlemskap tok til på starten av 2000-tallet at de demokratiske vilkårene for alvor begynte å bedre seg. Før de ble verre igjen, i takt med at EU og Tyrkia gled fra hverandre og Erdogan ble mer autoritær.
Forståelse av Tyrkias nære historie, og forståelse av Erdogans situasjon, er viktig når en reagerer på det som nå skjer i Tyrkia. Å fordømme Erdogan blankt som en despot, har lite for seg. Men å uttrykke forståelse uten samtidig å forsvare de grunnleggende verdiene Erdogan og tyrkiske myndigheter nå angriper, er like ansvarsløst.
Dette stiller store krav til kløktig, men tydelig diplomati fra både Europaråd- og EU-ledere. Ikke minst når EUs byttehandel av flyktningstopp mot visumfrihet skal følges opp i ukene fremover. Der ligger en reell mulighet til å påvirke Tyrkias videre utvikling i riktig retning.
IAI